Høyest på "den italienske støvel" (01.07.2017)  

Ny tur til Campo Imperatore etter den meget vindfulle turen for 2 dager siden, nesten 2 1/2 times kjøretur fra Alba Adriatica. Det hadde vært helt "ute av frågan" å bestige Corno Grande i stormen for 2 dager siden, men i dag var det gode værmeldinger; lite vind og lettskyet med mye sol; så i dag skulle høyeste toppen i Apenninene, fjellrekken som går midt etter den italienske støvelen, få besøk! Fruen ville slappe av ved bassengkanten i dag, så jeg dro avgårde alene. Kunne se toppen,; uten skyer, fra lang avstand; lovende! Bare MÅTTE stoppe på veiskulderen på motorveien (A24) og ta et foto; ikke hver dag man ser en "nesten 3000-meterstopp" fra nesten havnivå..Før avkjørsel til den smale veien de drøyt 20 km opp til Campo Imperatore gikk motorveien gjennom den drøyt 10 km dobbeltløpete lange Gran Sasso-tunnelen med 2 kjørefelt i hver retning, og med rømningsveier hver 0,5 km til motsatt løp; lenge til standarden er slik i de lengste norske tunnelene.. Leste et sted at det ligger et forskningssenter a la Cern inne i fjellet, for forskning på elementærpartikler og slikt.

Igjen en flott opplevelse å kjøre den svingete veien opp til Campo Imperatore, og i motsetning til for to dager siden nydelige forhold da jeg steg ut av bilen. Navnet Campo Imperatore; ikke oppkalt etter en av de klassiske romerske keiserne, nei; ifølge vår hotellvert navngitt etter beryktet "keiser" Benito Mussolini(!)
Mange på tur; fulgte sti i fjellsiden på høyre flanke av "åsrygg" midt i mot; færre høydemeter og ikke fullt så bratt start denne veien. Etterhvert kom jeg opp i en vidstrakt fjelleng med utallige blomster med sørflanken av Corno Grande rett i mot; fantastisk vakkert!! Så heldigvis et lite skilt som markerte et stidele mot "Via direttissima", der det stod et eller annet om via ferrata, og "Via normale". Valgte det trygge, skulle ikke ha noe mer "tøys" som kunne hindre meg i å nå toppen i dag! Etter flere ganger å ha "falt i staver" i blomsterengene jevnt tempo opp på vestskulderen hvoretter stien svingte østlig skrått oppover nordflanken. Mange på tur, særlig mange østeuropeere, hvorav flere jeg kom i snakk med. Noe bratt omkring 2600-2700, hvor jeg passerte mange som var på vei opp en liten kløft ved å holde meg på klipperygg på venstre siden av kløften. Selv om bratt ikke spesielt luftig; omtrent som en "3-stjerners" topp i Jotunheimen..
Litt småsvimmel etter "forsering" i bratten, og senket derfor tempoet. Været upåklagelig; ingen truende skyer å se. Utsikten antok etterhvert formidable dimensjoner, med flotte fjell med innbydende grønn vegetasjon i fjellsidene hvor enn man vendte blikket.

Mye folk også på toppen, hvor det var en liten bris og følgelig i nesten 3000 meters høyde noe kjølig, så jeg fikk raskt på meg ytterjakke. Brukte lang tid på toppen; det var "kø" for avfotografering på de to like høye toppknausene, og jeg brukte tid på å fordøye alle inntrykk fra en som forventet fabelaktig utsikt. Tok flere panorama-bilder, hvis filer dessverre er altfor store til nedlasting på Peakbook.

For ytterligere å drøye tidpunktet for nedstigning fra dette betagende sted inntok jeg matpakke i ro og fred; ingen tungemål rundt meg innbød til lengre passiarer..

Men; alt har en ende, også opphold på kremtopper, og etter ca tre kvarter på toppen begynte jeg nedstigningen igjen.
Et stykke nede i nordflanken traff jeg på to menn som fotograferte planter, og spurte hva de fant. Fikk umiddelbart svar, med plantenavn på latin og engelsk. Den mest aktive av dem viste seg å være botanikkprofessor fra Roma Universitet, den andre professor i engelsk språk fra samme lærested! Botanikeren hadde svært inngående kunnskap til floraen i Apenninnene, og god kunnskap om norsk flora også; et levende leksikon altså. Han forsket bl.a. på amfiadriatiske planter, og tok med seg prøver til kromosomanalyser mm. Han kunne videre fortelle at Gran Sasso med tilhørende dalfører har hele 2600 arter karplanter og således er det mest biodiverse planteområdet i hele Europa, og at Gran Sasso for en stor del bestod av kalkstein fra krittiden, så vet man det! Jeg måtte skyte inn at jeg definitivt var AMATØRbotaniker, men vi fikk likevel en interessant prat nedover, der informasjonsflyten i forhold til ny kunnskap var utelukkende enveis. Jeg takket etterhvert for følget til mine to meget hyggelige ledsagere, og fortsatte videre nedover.
men

Vel nede i blomsterengene ble tempoet igjen skrudd kraftig ned, her var det ingen som helst grunn til å forhaste seg (Så reell tidsbruk på selve turen er minst 1-2 timer kortere enn min anvendte tid for den spreke og ikke fullt så detaljorienterte..)
Vel nede ved bilen traff jeg igjen en polakk som jeg hadde snakket med oppe på fjellet, og som også hadde vært på fjelltur i stormen to dager tidligere. Jeg "somlet" også på vei nedover fra Campo Imperatore i bilen, med flere stopp, hadde ikke veldig lyst til å forlate et slikt vakkert område. Flere steder beitet store flokker med både storfe og sauer i de frodige gressengene mellom 1600-1800 moh, godt passet på av både tobente og firbente gjetere. Har lest et sted at Abruzzo har en ulvestamme på mellom 100-200 individer, så nøye tilsyn av husdyr på beite er helt nødvendig.

Dette var en fantastisk tur til et ruvende, majestetisk og relativt alpint fjell som attpåtil er høyest i Apenninene, i et særdeles naturskjønt område. Kan ikke bli annet enn en soleklar sekser! Anbefales!