Colac - artig klyvetur i Dolomittene med pappa (24.07.2013)

Jeg ville være med pappa på en skikkelig fjelltopp som krevde litt klyving, og Colac (2780moh) ad sørrenna var via ferrata grad 1, og passet utmerket.

Vi tok både gondolbane og stolheis opp i høyden, og jeg fikk beskjed fra pappa at jeg faktisk skal bestige et fjell som er høyere enn Norges aller høyeste! Jeg har enda ikke besteget Galdhøpiggen, men kanskje det blir i nærmeste fremtid (jeg skriver dette i juni, 2017).

Etter å ha sett både folk og fe (bokstavelig talt - det var kuer som gikk og beita i 2000 meters høyde), fant vi tilslutt et sted å spise og legge fra oss sekkene før vi satte på oss hjelmene og stålsatte oss for toppen. Mener å huske at vi fant en grotte vi kunne utforske på veien opp også.. Spennende og utfordrende tur! Dette var nok den lengste turen jeg har gått med pappa hittil, og jammen var det en interessant opplevelse! Etter noen raske bilder på toppen beveget vi oss raskt nedover igjen - det blåste kaldt der oppe.

På veien ned mot taubanen jogget jeg i forveien på den nokså steinete stien. Pappa fikk konkurranseinstinkt og tok seg en snarvei til høyre for meg, over en grønn topp, og ble fort ute av syne. Jeg løp forbi et ungt italiensk par, og når jeg var kommet bare ti meter foran dem, vrikka jeg foten og falt. Selv om dette gjorde uvanlig vondt, reiste jeg meg fort og løp videre. Ville så klart ikke at italienerne skulle spørre om det gikk bra med meg; det er jo bare flaut. Så jeg småjogga videre ned stien, og gikk etter hvert over i en haltende spurt da jeg så pappa langt foran meg, nesten fremme ved stasjonen. Jeg ville ikke at han skulle vinne, men det gjorde han. På ettermiddagen hovnet foten min opp så mye at vi dro på legevakta. Turistlegen rekvirerte røntgen på sykehuset i Cavalese, hvor vi kl 23 fikk fastslått at det heldigvis ikke var brudd, men forstuelse... Det var da gått nesten 10 timer siden skaden skjedde. Historien om DET trenger jeg ikke skrive om her..., men det var mye humor!

Takk for turen!