Senhovd & Velebufjellet - nord for Blefjell (21.06.2017)  

Igjen var onsdag min beste dag med tanke på tur denne uken. Med gode værvarsler bestemte jeg meg nokså spontant for tur til Senhovd, sør for Veggli. Jeg og familien har hatt noen turer gjennom Numedal de siste årene, og da har jeg sett opp på denne toppen flere ganger.

Øyvind var nok en gang ikke vond å be når det gjaldt tur. Jeg utsatte avreisetidspunktet noe, slik at vi igjen kunne kjøre sammen mot nye turmål for å fylle opp minnebanken med gode opplevelser.

Denne gangen rullet vi oppover Numedal. Rett før Veggli svingte vi av Fv40 og kjørte oppover Bakkevegen. Ved gården Landerud møter man den automatiske bommen. Jeg dro kortet og betalte de 80 kronene som var nødvendig for at bommen skulle gå opp. Vi kjørte videre på god grusvei til Skjerbrekkdalen. Litt før vi nådde den låste bommen fant vi en parkeringslomme der det er stiplet en sti østover på kartet. Denne parkeringslommen var i forlengelse av to reserverte plasser for hytteeiere. Vi satte bilen på god avstand fra hytteeiernes plasser, og skiftet blant annet til langt mer vanntett fottøy. For det skulle trenges på denne turen...

© Nils Haugene

Stien startet rett ved bilen, og vi fulgte den oppover blant flere hytter. Et par plasser var vi vel innenfor tomtegrensene også, og jeg var litt glad det ikke var noen på disse hyttene nå. Det ble noen korte etapper på grusvei som avveksling fra stien, som stedvis var noe utydelig. Ved Stakkeli startet ordentlig blåmerket sti, og denne vandret vi videre på mot dagens første topp: Grohølsfjell (956). Stadig færre trær og videre utsikt etter hvert som vi nærmet oss Grohølsfjell. Litt snodig var det at den plassen som hadde tettest bjørkekratt og var mest bevokst, var kulen som utgjorde selve toppunktet på Grohølsfjell.

Nå var utsikten blitt vid, og vi så godt mot Blenuten (1213) i sør, og ikke minst mot dagens hovedmål: Senhovd (1142).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det er et myrete område her, og vi hadde til nå krysset flere korte, men søkkvåte myrer. Videre mot Veslesenhovd (1083) og Senhovd (1142) måtte vi igjen litt under skoggrensa, og her var det mer eller mindre sammenhengende myr inntil stien krabbet opp på snaufjellet. Da ble det endelig tørt og mer lettgått utenfor stien.

Vi fulgte stien til vi nærmet oss skaret mellom Senhovd og Veslesenhovd. Der skar vi ut i terrenget for å plukke med sistnevnte topp, og det var absolutt verdt den lille ekstraturen. Fra Veslesenhovd (1083) var det flott utsikt, og særlig var Senhovd (1142) en lekker sukkertopp herfra. Fin kontrast med den foran det lavere landskapet bakenfor.

© Nils Haugene

Vi ruslet ned til stien igjen, og så videre på den de snaue hundre høydemeterne opp til Senhovd (1142). Her var det stor varde og fabelaktig utsikt. Særlig østover var det mektig utsyn. Stilig med Trihynnevatnet langt under oss med Numedal ennå lengre nedenfor i bakgrunnen. Vi ble stående å skue utover, og mener vi kjente igjen topper i Finnemarka, blant mye annet. Litt kjølig vind gjorde at vi måtte kle på oss litt under matpausen på toppen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter en god pause på Senhovd, vandret vi mest i terrenget ned mot grusveien nord for Sørkjevatn. Vi styrte unna de verste myrene med god hjelp av kartet på Peakbook-appen under nedstigningen fra Senhovd. Her var det også veldig mye molteblomster flere steder, så blir resten av sommeren optimal, kan molteplukkerne få boltre seg her.

Grusveien ble fulgt et stykke vestover. Vi passerte Nansenhytta, hvor Nansen hadde eiendom og ferierte med kona Eva og barna i ni år.

Etter hvert forlot vi grusveien og svingte til venstre for å følge traktorspor et stykke. Vi nådde nå dagens tyngste motbakke - den bratte østsiden på Velebufjellet. Her hadde jeg forventet at vi måtte kave oss oppover i tett skog, men jammen dukket det ikke opp litt slitt blåmerking her. Så beleilig da! Stien der blåmerkingen var, er ikke veldig mye brukt. Den var så vidt synlig enkelte steder, men allikevel til god hjelp. Her var det fullstendig vindstille, og hva er det da mye av i frodig fjellskog sånn langt ut i juni...? Jo mygg! Vi kunne ikke stå lenge stille her før det surret godt med disse blodtørstige, små skapningene.

© Nils Haugene

Vi fikk lønn for strevet da den myggfulle motbakken var unnagjort og utsikten åpnet seg igjen. Herfra tok Sørkjevatn seg meget godt ut i kveldssola.

© Nils Haugene

Bortover det flate toppområdet på Velebufjellet dukket det opp tre andre turgåere sør for oss. De eneste andre menneskene vi så på hele turen. Disse fulgte en sti langs østsiden på Velebufjellet, som gikk mot trig.punktet (959). Øyvind og jeg var nok mer opptatt av høyeste punkt, og strenet mot dette istedet.

Vid utsikt fra Velebufjellet (980) også, og her slo vi oss ned en stund for å spise. Vinden var imidlertid hakket mer kald her enn på Senhovd (1142), så vi ble nødt til å kle på oss litt mer igjen. Jeg måtte til og med tre hetta over hodet etter hvert, for nå varmet ikke sola mer.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter en god prat, måtte vi nå ned igjen. Vi ruslet nordover og skrådde ned mot grusveien hvor bilen sto parkert. På veien nedover dukket det opp en sti, som trolig kom fra trig.punktet hvor de tre andre personene hadde vært. Igjen - så beleilig! Akkurat når vi skulle ned i skogen hadde vi sti å følge, som attpåtil gikk i helt riktig retning. Bare 200 meter fra bilen kom vi inn på grusveien. Perfekt!

Fantastisk med lange, lyse sommerkvelder, men det blir fort sent innen man er hjemme igjen også. Nå ble vel klokka nesten tolv da vi skilte lag i Drammen. Trøtt neste dag på jobb da ja...!

Uansett, takk igjen for en høyst trivelig og nydelig tur, Øyvind! Blir mye hyggelig prat og latter underveis på turene våre. I tillegg til gode turopplevelser, selvfølgelig.