Vikafjellet (02.06.2017)

Jeg var på besøk på Osen gård og bestemte meg denne dagen for å ta en løpetur opp til toppen av Vikafjellet. Kartet kan gi inntrykk av at denne toppen er ganske lett tilgjengelig fra mitt utgangspunkt. Det er den altså ikke. Her måtte jeg kjempe mot mye forskjellig terreng for at jeg skulle komme meg opp og helskinnet ned igjen.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg startet fra Osen gård og fulgte den gresslagte veien som skrår oppover Oslia. I enden av denne veien går det flere hjortetråkk, men disse er totalt bortgjemt mellom den tette vegetasjonen. Jeg kunne likevel skimte sporene i all dritten i den bratte oppstigningen. Jeg bøyde meg ned under busker, fikk greiner i trynet og kløv over små knauser. Regnet denne dagen gjorde ikke ting mer behagelig. Jeg var glad jeg valgte langtights og gledet meg stort til å komme over tregrensen.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg kom opp til en myr og fortsatte videre oppover noen svaberg før jeg omsider kom over tregrensen. Den videre fremkomsten så grei ut ved første øyekast, men bak hver knaus lurte en overraskelse. Noen steder var det for bratt til å ta seg ned, andre steder kom jeg ned til et vann. Det ble derfor flere tidkrevende omgåelser. Jeg kom ned til et vann og tok en slurk før jeg siktet meg inn mot den siste kneiken før toppen. Det var bratt og berget var glatt. Jeg kom til et punkt hvor det kunne være kritisk dersom jeg sklei. Var derfor ytterst forsiktig og testet ut hvert fottak. Det finnes garantert en enklere vei opp fra denne siden, men jeg var lite giret på å gå rundt. Følte meg også en smule eventyrlysten i dag.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg kom opp til topplatået og rundet et av vannene. Heller ikke her var det mulig å se hva som ventet nedenfor neste knaus. Det krydde også av potensielle luretopper. Heldigvis var jeg under skydekket og hadde god sikt. I tåke uten GPS her oppe, er det bare å gi opp.

Jeg kløv over flere av de små knausene og ankom plutselig den virkelige toppen av Vikafjellet. Her stod en varde ved siden av en stang med vaiere, som var preget av kraftig vind. Klarte såvidt å få litt sikt ned mot Eikefjord. Fikk tatt noen bilder like før mobilen gikk tom for strøm. Alltid like kjekt. Det begynte å striregne, og jeg startet på nedstigningen. Jeg hadde lite lyst til å forsøke å klyve ned samme vei jeg kom opp. Derfor valgte jeg å følge høyden et stykke lenger mot vest. Fant en grei rute ned på sørsiden og fortsatte likeså i denne retningen.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg var klar over at jeg kom til å havne altfor langt vest for gården, men ville heller skrå tilbake lenger nede. Det var ingen god ide. Jeg måtte kjempe mot tett vegetasjon mens jeg traverserte og det gikk rimelig sakte. Kom til et punkt hvor terrenget åpnet seg og jeg fikk øye på gården. Fremdeles var jeg altfor langt mot vest. Fulgte forskjellige hjortetråkk og fant plutselig gressveien. Lettelsen over å tre inn på denne veien var gedigen. Nå måtte jeg bare løpe ned for å rekke middagen. Tusen takk for turen.

Kart