St. Hansås (29.05.2017)

Goretex my ass!

Tid for dagens topp nr 2 i Vestfold, nærmere bestemt Kjose, med Taxitheo (Rune Theodorsen). Starta greit i ca 50 meter. Gjennom et slags gårdstun med falleferdige hus, biler, redskaper fra antikkens tid etc, før vi møtte på et gjerde. Dette gjerdet gikk fint å forsere, og en liten fotostopp ved noen gamle redskaper. Videre oppimellom, på noe som i følge kartet skulle være en sti, men jeg må si meg svært uenig med kartet, da det ikke var minste snev av antydning til sti på nåværende tidspunkt. Mer likt en slagmark med falne trær og ulendt terreng. Kom oss i retning av noe som skulle være en traktorvei, og det kan jeg kanskje si meg enig i. Denne "veien" gikk over til å bli en oversvømt myraktig bekk, og det var her skoa mine fungerte som svamper! Scvupp sa det, både på utsida og innsida! Kom en del mindre pene gloser, da jeg bytta til disse skoa for nøyaktig en uke siden da de forrige også tok inn vann! Riktignok ikke i disse mengdene som jeg opplevde idag, men i nok mengder til at det var ubehagelig.

Rune ville gjerne til toppen, så han beholdt humøret for oss begge. Jeg derimot var tilnærmet en tordensky, og hadde ikke lyst til å gå et eneste skritt i noen retning akkurat der og da. Det er vel ingen som med vettet i behold synes det er kult å gå med sko som surkler for hvert skritt man tar. Ihvertfall ikke jeg, for jeg er ingen stor fan av vann hverken fra oven eller fra unden!

Men siden Rune lokka med at det bare var 400 meter igjen til toppen, så lot jeg meg overtale til å fortsette, da jeg visstnok tåler vann... Klarte å unngå de verste vannpyttene og myrene, men da begynte jo moroa med krattskau, daue trær og stikkende grener vi måtte gjennom! Skal sant sies at Rune gjorde så godt han kunne for å gjøre denne delen av turen litt mer behagelig, og da nytter det jo ikke å være muggen i lange tider heller lissom.

Så kom jo da straffa for at det hittil hadde vært flatt og fint...! Det ble en innmari brå slutt på flatt og fint, ble forsåvidt også slutt på vannet på bakken, for det er vel en kjent greie at myrer ikke vokser i loddrett stilling... For loddrett var ikke så langt unna sannheten syns jeg på den veggen av en topp som brått stod foran oss. Møysommelig klatring oppover, og jaggu kom vi oss til topps på denne toppen også, men jeg kan med hånda på hjertet si at det absolutt ikke er en topp jeg har tenkt å gå om igjen! Altså, toppen var sikkert ok den, men med så mye vann, så blir helhetsopplevelsen min sterkt svekket!

© Cathrine Nyberg

Jeg hadde mildt sagt ingen lyst, whatsoever, til å gå ned igjen samme veien, men det var ikke så mange andre løsninger så det ut til... Sukk... Vi tok beina fatt, og kom oss nedover denne loddrette veggen, vi kom oss også forbi det myraktige greiene som surklet uten å bli altfor druknet. Så ble det en liten stopp for å kle på seg for å komme gjennom Dødens skog. Da fikk jeg den geniale ideen om å gå en annen vei, for det så ut til å være en åpning mellom 2 andre topper. Som sagt så gjort. Øynet et stort håp om at dette var bra, så satte avgårde for å sjekke ut forholda. Rune hang litt på slep til å begynne med, men jeg hadde jo funnet noe som kunne ligne på E-18 sammenlignet med veien vi hadde gått opp! Og selv om jeg er heller dårlig stilt når det gjelder å lese kart, så har jeg en grei nok stedsans, så brått stod vi på stien igjen :) Skal riktignok sies at vi selvfølgelig kom ut på det våteste punktet, og skoa mine hadde tydeligvis fortsatt rom til mer vann, for den der ekle surklelyden kom tilbake for full musikk. Men heldigvis så var vi nå på hjemvei, så humøret gikk ikke helt tilbake til tidligere nevnte tordensky-stadiet! Denne gangen valgte vi å følge traktorstien hele veien ned til hovedveien, istedet for "snarveien" gjennom kratt og gjerder. Tror egentlig ikke det tok så mye lenger tid ;)

Så St. Hansås, jeg kommer ikke til å savne deg, men nok en topp i Larvik kunne krysses av på lista!