Veo- og styggehøbretinder (04.08.2007)

Sen ankomst, sen start.
Etter dagens tur over Storgrovtind med mer kom Robert og Morten ned fra Lom, mens jeg kom opp Sjoadalen og svingte omtrent samtidig med dem inn på parkeringa foran butikken på Randsverk. Robert kastet over sin bagasje i bilen, mens jeg tok en prat m/ Morten som skulle videre hemmat til Valdres. Trivelig det, vi hadde jo ikke treftes siden Torfinnstindene for over et år sia! Deretter kjørte jeg og Robert til parkgrensa, og syklet i halvmørket under en lav halvmåne inn til et mørklagt Glitterheim. Selv om Robert hogg tenna i styret og tråkket som om vi ikke hadde betalt bompenger, ankom vi ikke der før kl. 00:30. Været så klart og pent ut, og vi lette så stille vi kunne opp et par ledige senger i stappmørket.

Neste morra tok vi frokosten på Glitterheim, og var ikke turklare før kl. 09:00. Idet vi gikk av tunet kl. 09:05 sopte skodda ned i Veodalen vestafor oss, Veotindene forsvant, det trakk opp fra vest og det begynte så smått å regne. Vi krysset Veo på brua, og satte så kursen motvinds opp mot Stygghøe/1883. Vi aktet å gå den lange toppryggen på denne for å begynne på dagens runde, som var tenkt å inneholde følgende topper, og i nevnte rekkefølge:
Veotind N-2/2115, Veotind N-1/2120, Stygghøbreatind Nordre/2168, Veotind Store/2240, Veotind Søre/2267, Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232. I alt 7 stk. 2k altså. Vi turet så vestover og nådde opp på Stygghøeryggen, hvor alt forsvant i tjukk skodde. Men lite visste vi da hvor ille det skulle bli etterhvert...

Bløtt ja!
Vinden øker på nå, og borte v/høyde 1810 velger vi å ta en matbit i ly av denne. Her betrakter vi gjennom drivende skoddeflak det enorme deltaliknende grusgrå elvefaret til Veo nede i dalbunnen under oss. Det er kaldt å sitte stille, så vi blir enige om å ta på litt mer klær her, idet vi antar at dette vil bare bli verre jo lenger vi drøyer det. Vi river av ytterklærne, og står hutrende i det nå drivende regnyret og trekker på langt undertøy. Og takk for det - for dette hadde blitt en prøvelse om vi skulle gjort det senere! Vi starter så videre og når første stigningen som herfra skal ta oss opp på Veotind N-2/2115. Vinden drar på enda mer nå, og regnet tetner stadig til, i likhet med tåka. Men vi trøster oss med at værmeldinga lovte oppletting fra høgstdags, og finvær utpå ettermiddagen. Vi når her nordkanten av Stygghøbrean, men velger likevel å gå opp ura langs ryggen, fordi snøen er bløt og meget tung å gå i. Vel oppe første bratta finner vi et artig kritthvitt marmorleie i fjellet, omgitt av både grått og rødt berg, og stener i både rosa og mørkegrønt ligger spekket bortetter ura. Variabel geologi oppå der gitt!

Tenkte derfor jeg skulle agere litt vis her , og repetere foredraget jeg ga til Robert:
De rosa stenene er bergarten Thulitt (se bilde), som faktisk er Norges nasjonalsten (joa, vi har det óg)!
For navnet Thule er det eldste navnet overhodet kjent for fastlands-Norge.
Navnet er eldgammelt og forklares på Wikipedia slik:

-----------------
"Thule er et geografisk begrep i gresk mytologi og (noe senere) i romersk mytologi. Thule er et sted langt mot nord, først nevnt av den greske geograf og oppdager Pytheas fra Massalía (Marseille), på reiser han angivelig foretok nordover rundt år 33 f.Kr.. Ifølge ham lå Thule seks dager nord for Storbritannia, og der var islagte hav og en forunderlig midnattssol. Han skildrer også et vått klima med innendørs tresking av korn, i noe som kan ha vært låver. På returen sørover kan han ha overvintret i Trondheimsfjorden.

Vergil brukte (i hans Georgica) Thule for å angi bosettingens slutt, altså hvor langt keiserens makt strakte seg; et Ultima Thule (eller l'Estrema Thule) som et sted «bortenfor verdens grenser». Historikerne mener dette var vestkysten av Norge, andre heller mer til at dette var Shetland, Færøyene, Island, eller Saaremaa. I Procopius, var Thule en stor øy mot nord, bebodd av tjuefem stammer. Dette var sannsynligvis de skandinaviske Vest-gøterne og samer."
-----------------

Så da så! Og fortsatt er vi utenfor EU! (men har likevel mer EU-reglement enn de fleste...
En trøst imot avsondringen her vi bor, sånn "bortenfor verdens grenser" kanskje?
Eller gjaldt den frasen bare vestkysten? Eller (hehe) bare Sunnmøre..? )
Merk også formuleringen "vått klima" - You bet!

Ok, jeg er verdensmester i å prate meg bort, så derfor tilbake til turen (eh, hvor var jeg ...jo):
Vel oppe flater ryggen ut et lite stykke, men vi sanser at det heller utover til høyre, og dreier derfor mer venstre og vestlig. Videre aner vi en vág formørkning i tåkehavet foran oss, og antar et dette påviser stigningen imot selve toppen. Det stemmer. Snart smalner ryggen markert av, og brått gror noen hammerliknende blokker ut av gråa. Bak den første drar en glatt svaside ut til høyre, men vi klyver over toppryggen på denne, og møter der en 4 m høg våt og glatt hammerfront. Den ser uinntakelig ut, så vi enes om å omgå den på venstre side (sørøst). Robert står og myser etter en nedgang, da brått ei voldsom vindkule treffer ham, og nær slår ham ut av balanse. "Pflokk!" sier det, jakkehetta vrenges av hue, og så fyker capsen hans avgårde som ei leirdue (den lyse gromcapsen m/" hjelmknappen" på, dere vet), bokstavelig talt nord og ned ut over Veobrean... Bye!

Robert banner og stirrer langt etter tapsposjektet, før vi finner en grei veg nedunder hammeren i 25 meter, før vi tar opp ei bratt renne mot eggen igjen, over et 2'er punkt og når egga 30 m nord for varden. Her blåser og styrtregner det som et lite helvete. Jeg går med tynne hansker, og det høljerenner av dem når jeg knytter hendene og presser ut vatnet. Jeg åpner hendene igjen, venter 10 sekunder, og igjen høljerenner det når jeg knytter hendene. Vannet gyver vannrett i 20 s/m, i fete sammenhengende flak, og spruter som spylt opp igjen fra ura. Det brøler og trommer på hetta så det gjør rent vondt i øra, og tåka fyker som en rakettrøyk over egga. Jeg har vel aldri sett makan til regnvær i høgfjellet, og det skulle vare i 10 timer!

Jøss, folk jo..!
Varden på Veotind N-2/2115 får sitt obligatoriske klapp på skulderen før vi på direkten turer videre mot Veotind N-1/2120, som kun ligger 280 m unna i luftlinje. Først ned noen meter på uryddig og halvt storstenet egg, før vi greit klyver skarpkanten direkte opp på neste topplatå, og rusler bort til varden på N-2. Selve platået er småstenet og tett bevokst m/ svartlav, nesten som et gulv å regne. Men dette er heller intet blivende sted, så vi ruser bare ned til laveste punktet retning Veotind Store/2240, og tar der en kikk på kartet for å vurdere brekryssingen opp til bandet mellom denne og Stygghøbreatind Nordre/2168. Men idet vi skal til å slippe oss ned på Styggehøbrean østunder Store/2240, ser jeg brått en grønnkledt skikkelse som kommer ned fra en kul på egga i retning Store. "Jøss, folk jo! Andre her nå - i dette været!?", sier jeg til Robert, som høyst overrasket nå også oppdager vedkommende. Vi møtes på egga, og vi er vel like overrasket over hverandre. Den yngre karen forteller at han kommer helt fra nede ved Surtningsue i dag, og at han akkurat nå har klatret usikret ned nordveggen på Store Veotind/2240. "Hva?! ", utbryter vi lettere sjokkerte. Og han har også gått ned fra Surtningsue Sørtoppen/2302 til Midtre/2251, også det et kamikaze-stunt uten sikring - og han har gått mellom Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232, begge veger, og skulle etterpå videre til...

Ja, det hele hørtes bare rått ut! Så mistanken min kom fort, og jeg spør ham derfor "Du heter ikke Øyvind, vel?" Hvorpå typen stirrer lettere overrumplet på meg og svarer "Eh - jo!" For det måtte jo bare være Mayhassen vi hadde foran oss. Ikke mange andre gjør slikt som dette. Siden jeg ikke hadde videre ambisjoner om å framstå som synsk, så hilser vi og presenterer oss. Artig å treffes også, etter ymse samkvem på FF ! Men det er kaldt, vått, og vi (særlig Mayhassen) har ikke all verdens av tid, så vi tar raskt farvel. Men før det forklarer vi ham at det finnes en annen og enklere vei tilbake til Store enn oppatt stupveggen (han har sekken sin oppå der), nemlig over breen. Da skrukker han på nesen, men vi forsikrer ham om at han bare kan følge spora våre, så kommer'n trygt over! Deretter "Hadet, hørs på FF!" og vi vandrer i hver vår retning, Mayhassen ut til nordtoppene som vi kom fra, og vi videre over breen mot Stygghøbreatind Nordre/2168.

Isen er planke, og snart står vi på laveste mellom Store Veotind/2240 og Stygghøbreatind Nordre/2168. Her går isen helt opp på bandet. Vi legger att sekkene og går den slake mota til topps på sistnevnte. Det blåser så øyelokka omtrent vrenger seg, og styrtregnet klasker mot klær og bakke. Retur på draget, og tilbake ved sekkene ser vi fárene etter Øyvind som allerede har returnert langs spora våre opp breen. Så nøder vi bare på, opp den glatte og bratte ura til topps på Store Veotind/2240. Der oppe kikker vi forsiktig ut over stupkanten ned nordveggen der Mayhassen hadde gått ned. Grøss! Vertikalt og våtsvart forsvinner alt rett ned i tåkedjupet, mens vinden uler og river kald og likeglad langs fjellveggen. "Herregud - ikke vettug den gutten!" gliser vi, og rister på hodet. Deretter helomvending, og kurs ned bratta mot neste mål, som da er Veotind Søre/2267. Bittert egentlig å stå på en kongetopp som Store Veotind, uten å ta et skarve bilde! Intet er å ta bilde av, og det blir som å ta fram kameraet i et kabinett med fire dusjhoder på full trøkk. Samtidig vet jeg at det kryr av luftige, storslagne og vakre motiver i enhver retning her oppe fra. ÆÆÆÆH!

Vandra vidare...
Mot Veotind Søre/2267 går vi på breen over bandet, med et lavt og uryddig steinra kloss på vår høyre side. Ved laveste tar vi en stående og hutrende bufé. Min består av en klissen overmoden banan og ei smørjete bløt brødskive, der den grove leverposteien hadde tatt farge av sylteagurken, og blitt surgrønn og uappetittelig. Yack! Men jeg måtte nå pent ha det i meg, trengte litt kalorier nå. Man må jo lide litt for moroa, må vite!

Deretter piler vi mot sør, og snart gråner Søre/2267 som et digert troll fram av skodda, gruv og grå, stum og steil. Oppunder toppen luter en diger firkantet hammer med godt overheng ut over bratta der vi kommer opp, og det siler og renner regnvann i fritt svev fra oven og ned i et småstenet og gruset parti under hammerfronten, der vi krysser ut mot venstre. Derfra har vi to valg. Enten til høyre og nesten vertikalt opp i østre hammersiden, eller videre fram over et kort, bratt og lettere gruslagt svaparti langs hammerrota. Robert tar førstnevnte opsjon, jeg velger svaet. Med forsiktighet går svaet greit, og jeg topper ut kun 6-7 meter sør for varden. Robert er ikke å se. Jeg kikker ned hammersiden der jeg venter ham opp, men når ikke å se langt nok ned, så jeg ser ham ikke. Jeg venter i tre minutter, så kommer duskelua (som erstattet capsen) opp samme svaet som jeg kom. Yeeii! Dagens femte i boks!

Så starter en ny ørkenvandring over den laaange og slake ura forbi Styggehøbreskaret mot Sørvestre Stygghøbreatind/2220. Vel, ørken og ørken, for her hylte vel dagens verste regnskyll inn. Det var å gå tvikroket og bortvendt, mens monsterregnet grisebanket på hetta, vagle og kjempe mot vindpresset over oljeglatte stener, mens kaskader av vann rikosjerte opp fra ura som var det spylt med en brannslange. Man kunne knapt ha øya oppe. Og foran oss i skoddehavet et sted, ventet dagens desiderte crux, traversen mellom Sørvestre Stygghøbreatind/2220 og Søraustre Stygghøbreatind/2232...

Oh oh..!
Vi kjemper tappert på i styggværet, og brått dukker en sær formasjon fram av tåka. Vi har nesten nådd det firkantede toppunktet på Sørvestre Stygghøbreatind/2220 - men bare nesten. For ut dit må vi over "Sukkenes bro", ei 20-50 cm bred og 5-6 m lang stenbro, gestaltet av noen smale langstrakte stenblokker, oppgildret på nesten ingenting. Reneste hengebrua dette, vel å merke totalt uten rekkverk. Og på hver side er det... ingenting! Bare dystre gråsvarte stup, der skodda jager som fredløse ånder langs bergflågene. Og det blåser som besatt, på tvers av brua. Så her skal man akte seg vel! Robert kryper over, mens jeg nesten på ren trass vil ta et bilde (lenge siden siste nå). Han berger seg greit, og jeg følger årvåken etter. Yes! Dagens nest siste 2k i havn, men nå gjenstår altså traversen mot Søraustre.

Terrenget smalner fort av herfra, så vi lister oss pent og konsentrert videre. Brått brekker egga rett ned, og ute i gråladden et stykke aner vi ei diger stygg hoggtann som steiler rå og svart opp videre ute langs knivseggen. "Oh oh...! Helvett! Det der ser ikke pent ut!" Vi strekker hals og myser ned langs knivbladet under oss. Her skal vi altså ned? Tilsynelatende bunnløse stup en meter til hver side, og ei søkkvåt skarpegg styrtende nær rett ned. Og stiv kuling og striregn river i harde turbulente kast tversover det hele. Mulig at uvær og dårlig sikt forverrer inntrykket i en sådan stund, men dette så rett så uggent ut. Robert rygger forsiktig ut først. Med kattmjuke tyngdeoverføringer og gjennomprøvde hånd- og fotisett, samt noen velkjente tynte og laaangbente Robert-nedtak, når han etterhvert ned på ei hylle og venter der på meg. Jeg prøver så å gjenta suksessen, og med noen muntlige føringer fra Robert, får også jeg plassert føttene rett, og når ned på samme hylla. Videre er det hakket enklere, men også litt løsere. Vi henger mye på henda ned her, så takene bare må holde. Alle grep testes før belastning, og vinden må også beregnes. Vel nede er det et titalls meter videre til tanna vi så ovenfra isted. Denne vil vi helst ikke over, og gudskjelov finner vi en omgåelse til høyre. Der snur jeg meg og ser tilbake, og alldeles skvetter ved synet av hammeren vi kom ned! Den ser heeelt jævlig ut, står som et blygrått ljåblad opp i tåka, med ei speilglatt stupside på sv-sida. Fatter ikke engang at vi kunne komme ned der. Skulle gjerne hatt et bilde, men jeg har ingen plass å legge sekken, og været tillater heller ikke.

Den midtre tanna som vi deretter omgår på ei pittelita hylle i høyresiden, luter topptung og diger oppå den kvasse eggen, og under den ser vi tvers igjennom! Råttent fjell ja. Men videre finnes ingen omgåelse. Likner på nedstigningen i hammeren bak oss herfra. Et crux ligger nederst i det 15m høge droppet. Der skyter en tynn og overhengende stenspiss ut fra egga, ser omtrent ut som baugspissen på en slank seilbåt. Ned dit passerer vi ei fastlåst 10'er-kile. I stenspissen må man bare henge i armene fra aller ytterste spissen, og så prøve å nå ned på en smal og skrånende stennakke 2,5 m nedenunder. En glipp her er kun fatalt, med stygge stup innunder armhulene på begge sider slik man henger. Robert først igjen, mens jeg ser på med skrekkblandet fryd. Jøss da, sikker som vanlig han, og jeg gjør det på samme måten. Ned på kne, og rygge ut på spissen. Snart sitter jeg kun på et kne, og forsøker gripe baugspissen med en hånd på hver side. Så lar jeg kroppen sakte skli av spissen, og blir hengende kun i henda. Men jeg kommer liksom ikke videre ned, blir bare presset ut og dreies til siden mot sørstupet. Grunnen er at magebeltet til ryggsekken har hengt seg fast oppe på stenkanten! Ikke kommer jeg oppatt heller, fordi bena pendles innunder baugen, og ikke kommer jeg videre ned, for da dyttes jeg bare mer ut jo høgere magebeltet løftes ! Jeg må derfor henge i armene og forsøke svinge og hufse meg løs... Ikke akkurat moro på sleipt vått berg, i kulingkast og med stup under begge albuene! Jeg må treffe stenryggen også, ellers når jeg aldri ned (ihvertfall ikke før veldig langt ned)! Men takk og lov så løsner omsider beltet, og jeg drar atter en gang nytte av apefaktoren ned på halvtrygg grunn. Phui!

Noen meter til, og så er det stopp. Her går vi ihvertfall ikke ned! En glatt 6-7 meters hammerfront står steil under våre føtter. Ei rapellslynge sitter under ei lita steinrøys på toppen. Vi legger ei slynge til, og jeg rappellerer ned. Ved hammerrota gaper en 10 cm tjukk og 3 m djup sprekk, så jeg vil rygge videre et par meter før jeg kobler meg ut, for å unngå at tauet faller ned og kiler seg fast nedi i sprekken et sted. Robert kaster seg så etter, og dagens crux er beseiret! Videre til Søraustre er det oppatt litt og mye enklere. Men først skremmer Robert nær vannet av seg selv (ikke regnvannet altså!) ved å tråkke på en sten som tvert sklir ut, mens han kun har et par ynkelige knipne fingergrep idet vi runder et hjørne.

Kandidat
Endelig når vi så dagens siste topp, Sørvestre Stygghøbreatind/2220, og klokka har blitt 19. Samtidig river også skyene av, for ved varden koster skodda i rivende fart vekk, og vi ser en stakket stund det meste av Veotindene, Blåbreahøer og Surtningsue-massivet. Men det blåser som pokker, og sikten varer ikke lenge. Men det verste regnet var omsider over. Noen kjappe bilder (på tide), og vi tråkker øst og ned breen, mot en lang og seig retur. Men først må vi oppom høyde 2142 på sørøstsiden, som vi føler oss sikre på har PF>10m. Robert la inn vatersynet sitt, og konkluderte bråkjekt med 12-13 meter. Og jeg er tilbøyelig til å være enig. Så sorry Mayhassen, denne gikk du glipp av! Vel - litt bråkjekk jeg óg der kanskje, men den må ihvertfall kontrollmåles.

Returen ble lang. Lyset gikk på Glitterheim da vi passerte på andre siden av elva på veg mot brua. På tunet sto Roger og kopte, nettopp ankommet, da vi slitne, skinnblaute og slunkne kom sjanglende rundt hushjørnet, og en særdeles våt tur var over etter 14t 10 min. Nakkeskudd i senga, og neste dag ventet topper rundt Trollsteinskvolven.
Og også da var det meldt bra vær..!