Myrsteinen (19.05.2017)

Ebbe ble forkjøla av klimaforskjellen mellom sydenvær i Molde og nordavind i Bud på 17.mai. Jeg har most kneet. Ebbe mente han hadde tidenes forslag for 1 syk og 1 skadd, jeg var dum nok til å gå på limpinnen enda en gang.

I turanbudet fremkom det opplysninger om at han hadde vært der før, og derfor visste akkurat hvor man skulle (og ikke skulle) gå. Stien var kjempefin, og dessuten var det sol og vindstille i grisgrendte strøk. Han skulle også stå klar i veikanten der vi skulle starte, så jeg slapp å konse på noe som helst.

Da jeg stoppa etter avkjøring Skjæret var det ingen Mork å se. Han holdt på å klippe plena.
Etter ei god stund kom han putrende i et champagnefarga vrak.
Det første han presterte å si var noe som at "no har i sett på face at te og med dem verste pensjonistan og sofasoveran har skrytt av na feite fine stien inn te Myrsteinen". Ting skulle gå lekende lett altså, og det var visst bare å droppe tursko til fordel for tuslesko. Joda så.

I serien "Finn ørten feil" kan vi starte med været. Det blåste, og var kaldt. Både jakke og hette måtte på, enkelte kjørte lue i tillegg. Hvorfor ble jeg ikke hjemme, tenkte jeg.

© Kari Anne Kringstad

Ebbe har stor tro på egne navigeringsferdigheter, i tillegg til at han er dårlig på å la andre slippe til. Stien ble borte, og vi humpa rundt på et bipolart myrterreng. Det gikk opp og ned i klumper hver 30.cm. Var inne på tanken om at pensjonistene i Bud kanskje var uvanlig fotføre, men en kjapp kikk på Norgeskart viste en helt tydelig sti. Der var ikke vi.

© Kari Anne Kringstad

Fikk dytta Ebbe i riktig retning, og kom oss da til slutt opp. Kasta jakka i 3 minutter før den måtte på igjen.

© Kari Anne Kringstad

På toppen hadde noen tent på topp-treet. Ufint.

Etter pause kom følgende utsagn "ja, no trur i at vi bare går strake veien tebake te bilan i. E jo bare å gå ned her, vi treng jo ikke å drive å gå ei lang bue sånn som vi gjor no". Anbefaler en kikk på traseen.

Ebbe skravla og skravla, mens han gikk målbevisst. Ante fort ugler i mosen, men valgte å la han få kjøre på. Ei stund. Et ørlite spørsmål om han var sikker på at vi gikk rett ble ikke godt mottatt. Måtte vise ham hvordan "finn tilbake"-funksjonen på klokka funker (det visste han jo selvfølgelig ikke) før han trodde på at vi faktisk var på vei til Gule heller enn til bilene.

Fikk han til slutt med på rett side av vannet, og kom oss tilbake.
Får nesten sitere Røv: det er forskjell på selvtillit og selvinnsikt.

Etterpå henta jeg barn, og stoppa ved Inntaksdammen. Derfra gikk de rett opp til Skihytta og tilbake, langs stien. Uten å miste den.