Trandalstinden er ikke av de mest besøkte fjellene i Sunnmørsalpene vinterstid. Dette til tross for at toppen er lett tilgjengelig når veien opp til Trandalssetra blir kjørbar på våren, og at den kan gi bratt og interessant skikjøring under riktige forhold. Jeg og kstandal (Kristian Standal) hadde snakket om å få til en tur hit siden vi var på Trandal i fjor i april, og denne helga bestemte vi oss derfor for at det var på tide. Ettersom det sjeldent går ferje til Trandal, dro jeg og JonMA inn kvelden i forveien og slo opp telt oppe ved setra, mens Kristian skulle komme med 0715-ferja dagen etter. Den planlagte hyggekvelden på Trandal ble dessverre litt amputert for min del da jeg plutselig måtte jobbe og ble sittende nede på Christian Gaard med pcen til godt over midnatt, mens Jon dermed fikk anledning til å bli kjent med noen av de andre gjestene som hang i baren.
Snøen lå fortsatt helt ned til setra i dag. Ettersom det hadde vært nattefrost, var det nokså hardt i det bratteste partiet før vi kom opp på breen. Skarejern var greit å ha for litt ekstra margin, og på det bratteste partiet gikk vi på beina i ca 100 høydemeter.
Vi diskuterte litt frem og tilbake om vi skulle gå på Svadtindane (midt i bildet her) først for at sola skulle få tid til å smelte det øverste laget av snøen i rennene opp mot Trandalstinden. Da vi kom opp på breen virket det som den mest fornuftige varianten, og vi begynte derfor å gå vestover på breen i retning en bratt snøflanke som så kurant ut å gå opp.
Etter å ha gått i 5 min så vi at sola allerede begynte å komme rundt og ta i øvre del av rennene på Trandalstinden. Vi var ikke gira på å måtte gå opp de bratte rennene med sola steikende senere på dagen. Spesielt på grunn av faren for glideskred i bunnen av rennene. Store flak hadde allerede sprukket opp og lå klare for å rutsje avgårde på et eller annet tidspunkt når temperaturen ble høy nok. Vi valgte derfor å snu og ta Trandalstinden først likevel.
Vi valgte renna lengst til venstre/nord på vei opp. Det var bratt og hard snø fra starten av, og gradvis litt brattere etter ca 1/3 av renna, før det la seg litt et parti i den siste 1/3.
De siste 30 høydemeterne av renna bratnet det såpass til igjen at det nok var på grensa til at tauet burde ha vært tatt frem. Snøen (i kombinasjon med frossen mose og litt is) var likevel så bra at jeg og Jon valgte å klatre opp. Her er Jon på det bratteste punktet.
Ettersom det var litt utsatt de siste meterne opp renna, forsøkte jeg å gå et stykke nordover og ned eggen og fant en litt enklere oppgang som Kristian valgte å benytte seg av.
Vi valgte den midte av rennen ned igjen. Denne hadde nok vært enklere å gå opp også da den ville tatt oss direkte til toppunktet og muligens var litt slakere enn renna til venstre som gi gikk opp. Under dagens forhold på hard snø som enkelte steder også var veldig ujevn, med store smeltesprekker i bunnen av renna, var nedkjøringen likevel av de mer krevende jeg har gjort. Hadde vi venta en time hadde det nok blitt gode forhold, ettersom sola akkurat hadde begynt å ta i renna da vi nådde toppen. Jon og Kristian kan her skimtes i nedre del av renna.
Jon straks oppe i sola igjen på ryggen, mens Kristian skimtes langt der nede i forsøk 5 på å krysse ei glidesprekk (som ikke var helt åpen enda og nokså harmløs). Jeg og Jon fikk 10 min ekstra pause som ble flittig brukt til å komme på et passende nytt navn til Kristian.
Fra den første skikkelige Svadtind-toppen, som også er den jeg mener man ser best fra Hjørundfjorden (og der peakbook-nåla står) smalnet egga inn. Jon fikk gå først og sikre dette partiet. Utsatt og litt løst, men neppe med hardere opptak enn 2+.
Det ble ikke et eneste skibilde fra nedkjøringa denne gangen til tross for godt skiføre, da turfølget hadde slitne lår og var noe stiv i stilen. Jon så dessuten bedre ut under nedvarminga på Christian Gaard de to timene vi fikk i sola der mens vi venta på ferja.
Tror ikke Peakbook-appen var helt i vater på nedkjøringene. Linja ned fra Trandalstind stemmer for såvidt med at jeg kjørte midtrenna, men ned fra breen ble den nok i overkant snorret.;)
Skare og fine stegjernsforhold på vei opp (gikk den lengst til venstre/nord). Da vi skulle ned hadde sola begynt å ta i kanten av renna slik at det stedvis var en cm solsmelta snø, men det var stort sett nokså hardt og krevende forhold. Hadde vi venta en time til hadde det blitt skikkelig bra.
User comments
Speedskiing?
Written by GeirI 14.05.2017 19:20Sansen for tracket ditt. Grei linje ned både fra Trandalstinden og Blåbreen ser jeg..... ;-)
Sv: Speedskiing?
Written by j_snorre 14.05.2017 19:25Tror ikke Peakbook-appen var helt i vater på nedkjøringene. Linja ned fra Trandalstind stemmer for såvidt med at jeg kjørte midtrenna, men ned fra breen ble den nok i overkant snorret.;)
Sv: Sv: Speedskiing?
Written by GeirI 14.05.2017 20:17Nei, skal noe til å holde den i vater i det terrenget... Fine forhold i renna?
Sv: Sv: Sv: Speedskiing?
Written by j_snorre 14.05.2017 20:29Skare og fine stegjernsforhold på vei opp (gikk den lengst til venstre/nord). Da vi skulle ned hadde sola begynt å ta i kanten av renna slik at det stedvis var en cm solsmelta snø, men det var stort sett nokså hardt og krevende forhold. Hadde vi venta en time til hadde det blitt skikkelig bra.