Vårskitur til ikoniske Kolåstinden! (10.05.2017)  

Har lenge drømt om tur til legendariske Kolåstinden, for et år siden ble planlagt tur skrinlagt grunnet reell rasfare i slutten av april. Hadde en mulighet dagen etter vår fantastiske tur til Kvitegga, men melding om 12-14 sekundmeter vind gjorde dette lite fristende, og Ivar tok meg med på en flott tur til Snønipa i stedet. Variable værmeldinger i begynnelsen av uken; så gjennomgående grått ut, men så snudde plutselig Yr; bra vær for onsdag 10. mai, og for første gang i vinter meldt lav snøskredfare! Bestemte meg kvelden før, men var litt "bange" for å dra på denne smått utfordrende turen alene, midt i uken, med sjanse for å være HELT alene. Bestemte meg for å kjøre opp til Standalhytta, litt sent på formiddagen, og så gå for turen dersom det var andre skiløpere på vei. Og det var det iflg hyttevakten på Standalhytta!

Loddet var kastet og jeg la i vei, og ganske raskt ble det nokså strabasiøst, med langt strekke med bæring av ski, deretter slåsskamp i bratt bjørkeskog med råtten snø.

Meget bedre da jeg kom opp til starten av den trange Kvanndalen, og snart kunne jeg se den imponerende toppkronen langt der oppe. De to foran meg, to jenter angivelig, hadde gått rett opp breen og jeg så dem langt oppe. Det var i tillegg mange nedrennspor ned samme vei. Jeg veide for og i mot, men valgte til slutt å følge "normalveien" opp Kvanndalen og så opp mot Stretet. Det gikk veldig greit opp til ca 950-1000 meter, men i den avsolte bratte flanken nedenfor/øst for Stretet var nysnøen som hadde kommet dagen i forveien tørr, og fellene begynte å klabbe, og mistet festet, og det lenge før det begynte å bli skikkelig bratt i skråflanken under Stretet.
Jeg skrapte av fellene og prøvde å tørke dem i solen, men fant ut at det var like greit å ta på stegjern mens jeg ventet, og som tenkt som gjort. Det viste seg at de gamle skisporene som førte opp mot Stretet var knallharde, med et par cm nysnø oppå, og stegjerna gjorde god nytte opp hit.
Vel gjennom Stretet åpnet utsikten til herligheten seg; hvilken tinde som tronet, fortsatt høyt, der framme! Bar ski et lite bratt stykke til før jeg spente dem på og startet marsjen mot dagens forjettede mål.
Jeg nærmet meg nå ganske raskt, etter alt plunderet nedenfor Stretet, og tinden vokste og ble mer og mer respektinngytende, og den snøbakken måte da være fryktelig bratt!
Skiløperne som hadde gått foran meg, 2 pluss 2 faktisk, så jeg ikke mere til, trolig hadde de kjørt ned igjen samme vei som de gikk opp mens jeg spiste matpakke og styrte med klabber, ute av synsvide. Satte skiene fra meg idet bratten startet, først en skråtravers fra øst/nordøstlig kant og så over i siste bratte snøbakken på sørøst/sørsiden av tinden. Pinglete nok brukte jeg både isøks og stegjern, men når sant skal sies har jeg svært glatte skisko med nesten ikke noe mønster...Snøbakken siste stykket var en positiv overraskelse, den var ikke veldig luftig og ikke eksponert, selv om det var temmelig bratt på slutten, anslagsvis 45-50 grader. Luftig! var imidlertid toppeggen, som kom meget brått på!!
Eggen var ca 1-1,5 meter bred og stupbratt på begge sider, og fortsatte horisontalt anslagsvis 6-7 meter i nordøstlig retning, med en smal snøkam som så meget ustabil ut. Det var ingen spor bortover til blokken i nordøstlige ende av eggen, muligens var den 30-40 cm høyere enn der "alle" syntes å ha stanset. Jeg mannet meg til å stå oppreist en (meget) kort stund, men det føltes påfallende behagelig å støtte seg mot en blokk på venstre side, i alle fall mens bildene ble tatt.

Etter noen minutter på toppen ned igjen, og det var ikke verre enn at jeg kunne gå forlengs.

Gikk så ned til skiene, men ikke optimalt nedrenn, dels grunnet en sky som ga tendens til "blindeføre" og dels på grunn av mange gamle spor og ujevnheter som hadde frosset til. Vurderte å renne ned skaret nord for Stretet, men etter å ha kikket utfor her bestemte jeg meg meget raskt for å returnere vis Stretet. Valgte å ta på meg stegjerna ned Stretet, ville ikke ha noen utglidning på den harde snøen. Idet jeg stod der, kom det plutselig 3 karer opp, en med tydelig ledermine, og de to andre som både så og uttrykte seg mer enn betenkt ift videre fremdrift. Kom meg trygt og greit ned bratta under Stretet, nå var her jo flere ferske spor. Spente på meg skiene, og nå begynte moroa! Fantastisk kjøring nedover Kvanndalen, rett og slett kos fra ende til annen. Siste 200 høydemetrene ned til Standalshytta ble imidlertid en helt annen historie, som tok sin tid, og som forbigås i stillhet. Fantastisk tur, med litt trekk for stedvis utfordrende snøforhold, og for nærmest total desintegrasjon av snø nedre 150 høydemeter, som jeg nok bare kan takke meg selv for, med min "sent-på-sesongen"-tur. Meget godt fornøyd med gjennomføringen av denne turen til en av Norges mest ikoniske fjell!