Vårskidrøm på Olsskavlen (06.05.2017)

Herregud for en dag!!!

Høytrykket har herjet på vestlandet den siste tiden. Solen har varmet hver eneste dag og jeg nøt smaken av sommer. I løpet av de siste ukene har jeg fokusert på lengre løpeturer i byfjellene. Delvis for å forberede beina på årets fottursesong, men også fordi jeg savnet å løpe i fjellet. Det betyr absolutt ikke at jeg har kastet inn håndkledet for årets skisesong. Langt ifra. Det er jo nå vårskisesongen starter for fullt.

Jeg tok kontakt med Renate og spurte om hun var giret på en skitur. Hun var ikke treg med å svare ja. Da ingen av oss hadde vært på Olsskavlen og Renate i tillegg skulle reise fra Bergen til Voss denne dagen, passet jo det ypperlig. Jeg og Renate har vokst opp på samme sted i barndommen og gått på samme barne og ungdomsskole. Det morsomme er at vi aldri har hatt noe særlig kontakt. I løpet av de siste årene har jeg sett at hun har utviklet flere av de samme interessene som meg. Det var absolutt på tide at vi tok en tur sammen.

Lørdag morgen klokken 07.00 plukket hun meg opp på Bjørge i Bergen og vi satte kursen mot fjedla. Hun bor og jobber på Voss til daglig, men hadde vært hjemme en tur på besøk. Praten gikk så det suste med det samme jeg satte meg inn i bilen. I tillegg til å være interessert i fjellturer generelt, har hun tidligere drevet med fallskjermhopping og er i dag aktiv med paragliding (speedriding) og er også aktiv med fotoapparatet. Bilturen ble derfor veldig kort.

Etter at vi hadde kjørt igjennom Voss sentrum, svingte vi av mot Mjølfjell. Helt elendig vei innover her, men koselig er det i hvert fall. Vi parkerte på parkeringsplassen ved Voll i Raundalen. Her var det tydelige tegn på at vi ikke ville være alene på Olsskavlen i dag.

Værmeldingen var helt upåklagelig. Det var meldt 20 grader på Voss denne dagen. På Olsskavlen var det heldigvis kjøligere, men vi skulle nok få det ganske hett oppover. Vi smurte oss godt med solkrem og var klare til å sette i marsj rundt 09.45. Vi startet i shorts og T-skjorte og bar skiene over jernbanelinjen på sørsiden og videre over en bro før vi fulgte stien et lite stykke. Snøgrensen lå akkurat på 550 moh og vi måtte ikke langt opp i lien før vi kunne spenne dem på oss.

Snøen lå likevel tynt an her i skogen. Vi fokuserte på å følge hver flekk med snø vi kunne finne. Likevel måtte vi over et par myrer og ta av skiene over noen steinete partier. Vi kom til et skilt hvor Renate hadde lest at en MÅTTE ta til venstre. Vi gikk derfor opp en småbratt li og kom rett på en bro som ledet over elven. Veldig flott og tilrettelagt for turer i dette området. En MÅ forresten ikke ta til venstre ved skiltet. En går i mer åpent terreng ved å følge ruten mot høyre. Her er en annen bro en kan gå over.

På andre siden av elven entret vi et snødekt landskap. Herlige greier. Nå fortsatte vi oppover i lien mot Tungefjellet. Vi kom etterhvert over tregrensen og vi kunne nyte den stadig bedre utsikten gjennom de doggete solbrillene. Vi sippet konstant på camelbacken og svetten silte. Jeg hadde helt glemt det eneste momentet med vårskiturer som jeg faktisk hater, å få svette og solkrem i øynene. Neida, det er en sjarm det også (prøvde i hvert fall å tenke slik der og da).

Praten hang fremdeles løst. Da jeg gikk på barneskolen og bare kunne våge å tenke tanken på å gå bort og snakke med de eldre jentene i skolegården, hadde jeg neppe trodd at jeg skulle gå på tur med en av dem i voksen alder. Rart å tenke på.

Oppe på Tungefjellet traff vi på stadig flere folk som var på vei i vår retning. Det er tydelig at Olsskavlen er en populær fjellskitur, men vi så også flere på randoski. Toppen tilbyr nydelig kjøring. Det fikk vi stadig bekreftet etterhvert som vi kom høyere.

Vi stoppet noen ganger for å kjøre en ny runde med solkremen. Jeg har et stort forbedringspotensiale her, og hadde i dag satt meg mål om å ikke bli solbrent en eneste plass. Det var såpass varmt at jeg også måtte ty til baris videre oppover.

Det var flere småfly som suste på himmelen litt bortenfor oss. Renate kjente godt til dette. Her var det fallskjermhoppere som skulle kjenne på livet. Kan bare forestille meg hvor kult det må være å hoppe i disse forholdene.

De siste 500 høydemeterne fra Tungefjellet og opp til toppen er en langdryg og slak bakke. Vi nøt omgivelsene rundt oss og tenkte på hvor heldige vi var. Plutselig dukker også Hardangerjøkulen opp. Folk som er der i dag, har det nok like bra som oss.

Omsider fikk vi øye på toppvarden. Ikke et vindpust her oppe. Litt av en utsikt. Har så vi Folgefonna, Hardangerfjorden, fjell i Aurland, til og med Hurrungane langt der borte i nord. Det var ikke vanskelig å kjenne igjen profilen til Storen.

Klokken var ikke mer enn 13.00 og vi hadde allverdens med tid. Vi hadde ikke tenkt oss på noen andre topper i dag, og fant ut at vi bare skulle ta livet med ro her oppe. Her kunne vi sitte i shorts og T-skjorte og nyte utsikten, men vi spiste niste og tok noen bilder. Folk kom og gikk hele tiden, fra både Granvin og Voss.

For første gang på flere år kunne jeg få gleden av å kjøre ned på ski i shorts. Det var litt av en befrielse. Før vi kunne sette utfor, måtte vi innom "Punkt ved Olsskavlen". Det er uenigheter mellom Voss og Granvin om hvem toppen tilhører. Geografisk sett ligger toppunktet i Granvin, men i og med at kommunegrensen går like bak, er Olsskavlen høyeste punkt i både begge kommunene. Likevel er det opprettet et eget punkt som er plassert på kommunegrensen. Det er 1572 moh og det var dette punktet vi måtte innom. Det er plassert 50 meter nord for toppvarden.

Nedover valgte vi å skrå ned i slukten øst for Rastaklov da vi så at denne varianten kunne by på litt artigere og brattere nedkjøring. Det var tung, våt og stabil snø nedover hele fjellet. Solen hadde heller ikke rukket å steke på denne siden. Var litt bekymret for at det fremdeles kunne ligge nattefrost og dermed være for hardt ned her, men det var det heldigvis ikke. Det var helt kanon kjøring og vi koste oss nedover. Det siste henget anslår jeg til å være rundt 37 - 38 grader bratt. Nede i gryten var det skikkelig luggeføre og det var bare såvidt at vi ikke stupte fremover. Snøen sprutet oppover de bare leggene og lårene mine. Kaldt, men fikk fort varmen igjen. Lenger nede traverserte vi opp igjen på Tungefjellet. Det var såpass mye luggeføre at det gikk helt fint å gå uten feller. Kan virkelig anbefale den nedkjøringen der.

Fra Tungefjellet og videre ned var det bare en lek. Deilig slush. Vi valgte nå å holde til venste og kom ned til en annen bro litt lenger nede. Dette var et bra valg. Her kunne vi kjøre lenger. Tok av oss skiene og fortsatte videre ned på andre siden. Det nærmet seg slutten på snøen og jeg benyttet muligheten til å hoppe litt på små kuler i terrenget. Artig. Til slutt kunne vi ta en siste skrens før vi festet skiene på sekken og fulgte stien tilbake mot den store broen, jernbanelinjen og bilen på parkeringsplassen. Humøret var på topp og vi var helt i hundre. For en tur.

En mann kom plutselig opp på parkeringsplassen etter en langtur. Han spurte om han kunne sitte på til Skiple. Det var bare hyggelig. Det viste seg at mannen var Peakbookbruker "Tungpust". Alltid like gøy å treffe andre brukere.

Vi kjørte nå videre mot Voss sentrum og hjem til Renate. Litt senere kjørte hun meg til togstasjonen og jeg tok toget hjem til Bergen. Tusen takk for drømmeturen og et flott bekjentskap, Renate.

Turdata