"Peakbooktur" til Sunnmøres tak (06.05.2017)  

Første dag av min lenge planlagte friuke med ett formål; toppturer i Kongeriket.
Sør-Norge så ut til å stikke av med det beste været, og Nord-Norge ble valgt bort for denne gangen. Svært godt langtidsvarsel for de to første dagene, og slikt må utnyttes til de virkelige majestetene...
Hadde pekt ut Kvitegga som et naturlig mål; høyest på Sunnmøre, kommunetopp og nr 10 på listen over Fastlands-Norges topper med høyest pf, ingen "uestetisk" fjelltopp heller forresten - hva mer kan man ønske? Gledelig nok hadde både Knut Sverre og Ivar tidligere i uken sagt ja til å være med.
Ivar og jeg hadde overnattet på Sandane og møtte Astrid og Knut på Raftevold Hotel i Hornindal litt over kl 08, og vi kjørte sammen til Snødalen Parkering. Astrid hjalp velvillig oss "Peakbook-trekløveret" med pakking av sekk og ski, og med oss vel avgårde dro hun av sted til en annen tur - uten ski. Vi fulgte i starten relativt tydelig sti i snøfri bjørkeskog, som særlig litt lenger oppe stod både tett og krokete, og det ble atskillig "håndgemeng" mellom oppstikkende ski og "klengete" grener og kvister. På vel 500 meter såpass med sammenhengende snø, og heldigvis ikke lenger så tett mellom bjørketrærne, at vi tok på oss skiene. Vårløsningen var godt i gang, men snøkvaliteten likevel ikke så verst i det varme været, takket være relativt tidlig start. En tidvis forfriskende trekk/kulderas ovenfra gjorde at temperaturen heller ikke ble så ille som vi hadde fryktet, og vi jobbet oss gradvis oppover.

Matpause i varmende sol på ca 900 moh da det etterhvert hadde gått noen timer siden særlig Ivar og jeg hadde inntatt frokosten. Noen skiløpere var foran oss og vi kunne også se flere andre grupper lenger nede i Snødalen. Mange skispor, så her hadde mange kost seg de foregående dagene. Etter atskillige hundre høydemeter var vi oppe ved bandet mellom siste brattbakken og Blåfjellet, og det var med nærmest gispende beundring vi kunne skue ned i Nordangsdalen som plutselig åpnet seg i nord, og med kjente og ukjente alpine topper på hver side såvel som bakgrunnskulisser.

Neste utfordring var den bratte brefonna som er avslutningen av Snødalen opp mot det nord-sørgående platået hvor Kvitegga er det nordligste toppunktet. Det var med en viss ærefrykt vi satte i gang med siksak-gåingen opp brefonna, vi hadde alle sett på kartet at kotene lå tett; og bratt var det, men under dagens forhold med smeltende slushsnø var det nokså greit å krysse seg oppover, bl.a mellom noen store isblokker. Ved evt hard snø vil stegjern være nyttige opp her. Helt fritt for sprekker var det vel heller ikke, men heldigvis ikke av den største sorten.

Omsider var bratten unnagjort og vi kunne endelig bevege oss litt mer horisontalt. En viss skepsis til nedkjøringen hadde dog allerede gjort seg gjeldende. Været viste seg fra sin aller beste side, og selv her oppe over 1500 moh var det slushsnø. Snart var vi oppe på Sør for Kvitegga, og mer og mer av utsikt til Sunnmøres og Nordfjords tindeverden åpnet seg.

Vi rente litt ned fra Sør for Kvitegga før vi tok fatt på den ikke veldig bratte siste kneiken opp til selve Kvitegga. Høyeste punktet er en snøkappe på ca 1717 moh mens høyeste faste fjell skal være 1699 moh. Vi beveget oss med forsiktighet oppe i toppområdet, særlig mot øst/nordøst antok vi det kunne være store skavler. Det blåste en småsur vind på toppen og lettere gevanter ble supplert med vindtett tøy. Dog var det ikke verre enn at vi slo av en lang hyggelig prat med andre som etterhvert kom opp til toppen, bl.a en dedikert kommunetoppsamler(som vi senere identifiserte som Morten B)
Vi kjørte ned til like sørvest for Sør for Kvitegga der det i motsetning til toppen var blikk stille, og vi inntok matpakke nr 2 her, etterhvert også med tilløp til eksponering av bar overkropp i den varme solen.

Nedkjøringen nærmest seg, og vi ble enige om å forsøke Ole Petters variant ift nedkjøring. Knut Sverre hadde fått med seg at han hadde kjørt ned rett vest for Vardfjellet 1026m, et sted såpass bratt at han hadde han båret skiene. Vi bestemte oss for å forsøke denne vaianten, og gikk sørover mot Kvanngrønibba. Videre i sørøstlig retning med et nydelig nedrenn ned mot et utstikkende "nes" rett vest for Vardfjellet som vi tenkte å runde på sørsiden. Vel nede her så det styggbratt ut, men vi fant noen eldre skispor som så ut til å komme opp her. Vi forsøkte å følge disse rett øst, i nokså bratt terreng. Over oss til venste truet noen hengende skavler, men vi vurderte farer for utrasing for nokså liten da disse nå hadde kommet i skyggesiden og det så smått hadde begynt å fryse på. Nedenfor(sørøst) for disse skisporene var det svært bratt. Rett frem i retning skisporene hadde det åpnet seg to tildels nokså dype snøsprekker, opptil 5-6 meter dype og vel meteren brede på det bredeste, og det var med stor forsiktighet vi forserte disse hvor de smalnet av, og fortsatte forsiktig videre nedover. Vi kunne nå se at veien videre ned i retning Vardfjellet var OK farbar; selv om bratt, og fortsatte å bære skiene ned til det begynte å bli mindre bratt i nærheten av bandet mot Vardfjellet. Trolig er forholdene i denne passasjen nokså variable fra år til år; vi for vår del anbefaler IKKE å bruke denne nedgangen! Videre nedover var det "grei skuring", vi tok på oss skiene, kom ut i solvarmet slushsnø og kunne igjen slippe oss løs i flott nedkjøring. Nederst hadde det smeltet mye i løpet av dagen; bekker var åpne, og berg/sva skjult av snø hadde i løpet av dagen smeltet frem. Vi skled ned på skiene så langt det praktisk lot seg gjøre, før den siste "jungeletappen" med bæring av ski gjenstod(når det er sagt; det hadde trolig vært enda mer "styr" å kjøre på ski i den tette bjørkeskogen..) Vel nede kunne vi se tilbake på en fantastisk tur til et utrolig høyt og ruvende fjell; en virkelig majestet, ispedt aldi så lite spenning og usikkerhet, som til alt hell endte riktig å bra. Tusen takkk til Knut Sverre og Ivar for meget trivelig turfølge og en uforglemmelig tur, det hadde slett ikke blitt det samme uten dere!