Draumedag i draumeland (30.04.2017)

Written by mortenh (Morten Helgesen) GSM+

Duration 11h 00min
Distance 43.7km
Vertical meters 1,622m
GPS
Ascents Raudeggi (1,938m) 30.04.2017 14:49
Raudeggi V1 (1,847m) 30.04.2017 15:27
Raudeggi V2 (1,865m) 30.04.2017 15:43
Kvitlenova (1,898m) 30.04.2017 17:46
Visits of other PBEs Heillstuguvatnet parkeringsplass (1,005m) 30.04.2017 10:16
Heillstuguvatnet parkeringslomme (1,004m) 30.04.2017 10:20
Kvitlesprell på Kvitlenova
Kvitlesprell på Kvitlenova
Jau Øyvind, du kan kanskje ane skiheisen såvidt nede i sidesynet, men hva så? For en utsikt!!!
Jau Øyvind, du kan kanskje ane skiheisen såvidt nede i sidesynet, men hva så? For en utsikt!!!

Vet du hva? Det er nesten så jeg begynner å tro at i disse randonne / toppturtider er det spesielt en ting som sikrer deg fjellet for deg selv: En lang anmarsj. Fjella kan være så fine de bare vil, men lang anmarsj virker som vann på katta ovenfor folk - de holder seg unna. Denne noe uvitenskapelige konklusjonen trekker jeg etter to laange dager i fanstastisk fjell-landskap i henholsvis Tafjordfjella og Breheimen. To helgedager i knallvær med knapt et skispor å se og ikke snurten av tobeinte utenom det trivelige turfølge.

Flott turfølge. Fra venstre mot høyre: Liten, liten, ikke fullt så liten og stor ... i alle fall stor sekk!
Flott turfølge. Fra venstre mot høyre: Liten, liten, ikke fullt så liten og stor ... i alle fall stor sekk!
Troll i eske, eller som de påtreffes ved Raudeggi: Jørn i skavl.
Troll i eske, eller som de påtreffes ved Raudeggi: Jørn i skavl.

Grodås eller Grotli?

Etter gårsdagens tur i Tafjordfjella rullet jeg og Øyvind først til en parkeringslomme i morgensola hvor vi grillet pølser og koste oss, innen vi kjørte opp til Grotli for å møte Jørn, Olav og Janne. Sistnevnte sendte en melding og skrev hun ville møte oss i Grodås. Vi satset på det var en skrivefeil og dro til vinterparkeringen like innpå Gamle Strynefjellsveien, og etter litt kluss med riktig Grotli (ikke Grodås), dukket til sist Janne opp også.
Litt kjipt var det å måtte begynne helt i bånn og ikke kunne kjøre opp til Hellstuguvatnet, men sånn er det bare som Jørn har lært meg å si.
Snart på toppen.
Snart på toppen.
Janne slapper av når hun omsider fant ut hvordan hun kunne sitte på sekken.
Janne slapper av når hun omsider fant ut hvordan hun kunne sitte på sekken.
Øyvind har slappet av et kvarter på toppen etter at han smadret oss andre i en sluttspurt.
Øyvind har slappet av et kvarter på toppen etter at han smadret oss andre i en sluttspurt.
Mot Kvitlenova.
Mot Kvitlenova.

Lang anmarsj og en gal sosial mann

Jeg følte meg sliten i dag og var på tur med en godt over gjennomsnittlig sprek bande. Her var det bare å puste mye og prate lite, og la de andre stå for praten, noe som var lite problem. Øyvind prater på autopilot enten han taler til spisse ører eller lyng og gråstein. De andre er ikke tapt bak en stol, så jeg fikk pest meg sånn noenlunde greit opp til toppen. Siste biten begynte landskapet å dra seg til og da kom dessuten begeistringen og omsider lysta til å plukke frem kameraklossen.

Raudeggi, en herlig, litt ukjent, fjellkjempe. Nå skulle vi egentlig skille lag Øyvind og vi fire. Øyvind var bare med for å være litt sosial og demonstrere hvem som er sprek (han parkerte oss alle i en langspurt opp til Raudeggi) før han skulle tilbake til bilen, pakke om og dra på sin overnattingstur til Skridulaupen. Men Øyvind er en sosial fyr, og foretrekker nok å prate til spisse (eller døve) ører, fremfor lyng og gråstein, så han var enkelt å overtale til å bli med litt til.
Så vi gikk samlet et stykke til i dette fantastiske landskapet, over et par grønne nåler over 1800 moh før vi sklei ned i solgryta i bunn av Mårådalsbreen. Vi sindige østlendinger gjorde oss klar for ei lang og god pause i solsteiken, noe vestlendingen til nøds kunne gå med på, men etter "ei skjeve" eller to begynte det å rykke litt i skiskoene hennes. Hun ville videre. Øyvind som nå egentlig skulle tilbake ned Mårådalen, var enkelt å overtale: "Det er jo ikke så mye lenger over Kvitlenova". Enda Øyvind hadde disset toppen i det vide og brede på grunn av mulig nærkontakt med et skitrekk, lot han seg nok en gang lett overtale. Så alle fem gjøv løs på den tilsynelatende korte mota opp til Nova. Skrev jeg tilsynelatende? Den var nemlig en av de drøyeste 350-metringene jeg har gått på lenge. Men som jeg sier til min datter: Alle motbakker tar slutt!
Og for en topp, og for en utsikt! Drit i østlandets slake flyer, evindelig voler og sammentrykte høer. Her var det sug og dybde, og ja såvidt nede i sidesynet, eller blindsonen om du vil, kunne øverste masta på Stryn sommerskisenter skimtes, men so what? Øyvind: Man må fokusere på sentrum, og rettet man blikket mot der det hørte hjemme var det stup, breer, tinder og dype daler i monn. Spesielt artig var det å se hvor fremtrende Tindefjellet med Havaldetreet fremsto.

Litt ulike stilarter på vei ned fra Raudeggi.
Litt ulike stilarter på vei ned fra Raudeggi.
Liten mann på vei ned ryggen fra Raudeggi.
Liten mann på vei ned ryggen fra Raudeggi.
Olav med Kvitelnova bak.
Olav med Kvitelnova bak.

Tørste folk

Vi nøt toppen og tok masse bilder, samtidig som enkelte begynte å lide av veskemangel. Travel light begynte å straffe seg. Mest amusant var det med Øyvind, med sekk så stor som en sherpabag, men man lurer alltid på hva som er inne i. Ikke er det nok drikke, og ikke stort annet som kommer ut i løpet av turen heller. Er det er rett og slett en tom imagepack?
Vi måtte i alle fall komme oss nedover, borti to mil med langdryg utmarsj ventet. Først nedkjøring i varierende ikke altfor bra snø, i alle fall ikke for fjellskifolk. Vi holdt høyden et godt stykke ut i Mårådalen innen vi satte på autopiloten foran ørkenvandringen ut til Grotil. Imidlertid ble autopiloten koplet ut for en kort stund da vi uforberedt kom over et vannhull i ørkenen, eh, Mårådalen. De fire andre sirklet rundt vannhullet og forsøkte å komme nedtil, uten å falle uti mens jeg plukket frem soloflaska mit og tok et par slurker mens jeg bivånet det hele. Tørst skaper sterke drifter altså!
Mot sjølvaste Kåpa
Mot sjølvaste Kåpa
Innover Breheimen.
Innover Breheimen.
Janne og vannhullet.
Janne og vannhullet.
Tørst kamel.
Tørst kamel.

Kjapp farvel og gal mann tar en beslutning

Det ble nevnt gal mann tidligere i rapporten. Gal mann er altså Øyvind for den som måtte lure. Riktignok hadde han de siste to timene begynte å snakke som en vanlig mann. Nattstøtet på Skridulaupen var mer eller mindre pakket ned i den store sekken etter som tørsten begynte å gjøre den store mannen litt ustø. Men etter forløselsen ved vannhullet og flere flasker fylt med isvann var den opprinnelige planen igjen like aktuell som noen gang. Og for å gjøre det kort. Tror dere ikke han satte i gang med kjapp klesskift og ompakking ved parkeringen rundt kl. 21 om kvelden og salet opp for 1100 høydemeter opp til Skridulaupen? Gal mann. Med ham og de andre ble det et kjapt farvel før jeg kjørte ned til Billingen for å rekke litt mat og drikke før en kort natt og ny tur tidlig neste morgen..

Fikk følgende melding fra Øyvind kl. 06.34 dagen etterpå: "Soloppgang på Skridulaupen, men siste gang jeg tar 2 turer på en dag, ble kvalm og søvnig på veien opp".

Flere bilder

User comments

  • -
    avatar

    Fin rapport,

    Written by Olepetter 05.05.2017 18:08

    Morten! Velskrevet og underholdende, og med masse fine bilder som alltid. Rød fotogen jakke på Janne, også!

    • -
      avatar

      Sv: Fin rapport,

      Written by mortenh 08.05.2017 12:55

      Takk for det OP. Ja, Janne tok på jakke ekstra for litt bildetull.

  • -
    avatar

    Dei galne har det godt! :)

    Written by Eikås 03.05.2017 21:02

    Takk for ein strålande og latterfylt dag i Breheimen med nye nerdetoppar og ein flott turgjeng :) Men eg trudde kanskje at du var litt prega av turen på Tordsnose dagen i forkant ilag med whiskey kongen, ein del km og hm....Men den gang ei!! :) Takk for ærlege situasjonsbilder :) :)

    • -
      avatar

      Sv: Dei galne har det godt! :)

      Written by Øyvindbr 05.05.2017 16:51

      De kan ha det helt jævlig også, men desto bedre når målet er nådd! :) :)

      Dette var en kjempefin tur! Fantastisk fint landskap og en del nye perletopper. Greit at jeg ikke liker sommerskisentre (for eksempel takler jeg dårlig å være i villmarka bak Glittertind og likevel kunne se Piggen sommerskisenter som en "naturlig del av landskapet" på motsatt side av Visdalen), men det er sant at en bør glede seg over det en kan glede seg over. Og denne turen hadde fint vær, fantastiske utsikter, trivelig turfølge og for min del galskap på slutten.

      Jovisst har jeg blitt sprekere de siste ukene i takt med tur og slanking, men dere andre hadde turer i beina fra dagen før, så det er nok litt begge deler som er forklaringa på at jeg fant et godt sig.

      Og turen mot Skridulaupen var en vakker og skremmende opplevelse for livet som jeg kommer tilbake til...

      Takker veldig for turen og for morsom rapport!

    • -
      avatar

      Sv: Dei galne har det godt! :)

      Written by mortenh 08.05.2017 12:56

      Supert med en tur i lag Janne! Herlig med lange fjellskiturer i slikt landskap.

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.