Snota (30.04.2017)  

I dag skulle Snota omsider til pers. Oda, Kjersti og Ylva hadde valgt å slå følge etter lovnader om sol og vårstemning dagen i forveien. Værvarselet hadde imidlertid endret seg i løpet av kvelden/natta, og det var nå overhengende fare for at det skulle bli litt nedbør og tett skydekke fra lunsjtider.

Vel, det er langt til Surnadalen, og det er nesten like lang innmarsj til Snota fra Gråsjøen. Det lå derfor i korta at det ville bli lite aktuelt for undertegnede å snu bare på grunn av været når vi først var kommet i gang.

Turen begynte med solskinn, og selv om vi var de eneste med randoneeutstyr å se, farten ikke var den største, og Oda hadde fått gnagsår på begge beina etter 2 av 10 kilometer anmarsj, var det nokså god stemning på vei innover fjellet.

© Jørn Snorre Øvstedal

© Jørn Snorre Øvstedal

© Jørn Snorre Øvstedal

© Jørn Snorre Øvstedal

© Jørn Snorre Øvstedal

Når vi begynte å nærme oss ferdig med innmarsjen, så vi at snøværet var på full fart inn over Trollheimen. Oda var veldig plaget med gnagsårene, til tross for at de var teipet opp med compede og sportstape etter alle kunstens regler. Oda bestemte seg derfor for at nok fikk være nok. Vi ble derfor enige om at hun skulle sette seg i le bak en stor stein på ca 950 moh mens jeg og Kjersti gikk til toppen.

Det begynte ganske raskt å snø, og sikten ble gradvis dårligere. Like før skaret mellom Snota og Litl-Snota stoppet jeg for å hjelpe et par østlendinger på langrennski med å teipe fast fellene (som hadde løsnet for godt den dagen). Da jeg så opp igjen var det total whiteout. Vi labbet likevel videre i sporene som allerede var blitt vanskelig å se. Ca 200 høydemeter under toppen møtte vi ca. 10-12 personer som var i ferd med å snu. Herfra hadde vi fjellet for oss selv, og det ble hyppig bruk av gps for å sjekke at vi befant oss ca. midt på toppryggen. Vi famlet oss videre og sjekket etterhvert gpsen for hvert femtiende skritt. Til slutt dukket toppvarden frem fra grautskodda.

© Jørn Snorre Øvstedal

Ned igjen var det enda verre å holde kursen, og til slutt måtte kompasset frem for å peke Kjersti i riktig retning ned ryggen. Dette gikk sakte, og tida gikk fort. Hadde det ikke vært for at det er så langt til Surnadalen, og den mye omtalte innmarsjen, hadde vi nok snudd her på en vanlig dag, men i dag var motivasjonen for å nå de to Snotatoppene for stor. Da vi kom ned i skaret (eller der det i alle fall flatet ut) satte vi derfor skituppene i retning det vi håpte var Litl-Snota. Da det begynte å stige mot Litl-Snota stakk det heldigvis opp en del stein, og det gikk derfor radig til topps og ned igjen til skaret selv om sikten var minimal. Fra skaret og ned til der Oda ventet ble det forsiktig kjøring i blinde i starten med gpsen i hånda for å holde retningen sånn noenlunde. På ca 1100 moh lettet det litt, og vi kunne øke tempoet. Oda hadde tross alt ventet nokså lenge nå... Da vi kom ned på riktig høyde så vi raskt det vi mente var steinen der Oda satt, og det var skispor bort til steinen på oppsida akkurat der vi hadde gått på vei opp (trodde vi). Bak steinen var det imidlertid ingen Oda og Ylva. Vi forsøkte å rope uten svar og ringe uten å komme gjennom. Til slutt konkluderte vi med at Oda trolig måtte ha slått følge med noen i den store gruppa som snudde. Vi la derfor avgårde i stort temp i håp om å kunne ta de igjen. I farten glemte vi å snu oss på vei over Svartvatnet. Hadde vi gjort det hadde vi nok sett Oda som stod og veivet og ropte litt lengre borte i fjellsida...

Etter å ha passert Midtveggen like før vi skulle begynne på den lange slake nedoverbakken mot Gråsjøen tikket det inn en sms fra Oda. "Var det dere jeg så som passerte her nå??" Strek i regninga. Jeg fikk kontakt med henne på telefon, lempet fra meg sekken og begynte å gå det jeg greide tilbake i retningen vi var kommet fra. Jeg møtte en noe betuttet Oda i enden av Svartvatnet, og det ble delt ut noen relativt ydmyke beklagelser fra turlederen. Slepetauet ble tatt frem, og etter ca 20 min var vi tilbake med Kjersti.

Herfra var turen ikke så verst med fin snø og grei skuring tilbake til bilen. Det blir nok flere turer i Trollheimen, men neppe til Snota på en gråværsdag.

© Jørn Snorre Øvstedal