Store Jægervasstinden (29.04.2017)
Written by hmsv1 (Hannah Vickers)
Ascents | Store Jægervasstinden (1,543m) | 29.04.2017 |
---|
Store Jægervasstinden er en av utallige majestiske topper i vakre Lyngen og den høyeste av de Jægervasstindane. Nok en topp som har lenge vært med i ønskelista mi. Endelig så det ut til at det skulle bli en perfekt anledning for å gjøre et forsøk denne helgen med fint vær og forholdsvis stabile snøforhold. Jeg hadde også hørt med Kine og Johanna noen dager i forveien og overtalt dem til å bli med på et forsøk. Leiv ville også bli med på dametur. Vi bestemte oss for å ta første ferga fra Breivikeidet som gikk kl.8.10 for å ha god tid og forhåpentligvis ikke være på tur opp den bratte renna når andre folk skulle kjøre ned. Etter å ha kommet frem til parkeringsplassen ved Jægervatnet og pakket alt av utstyret var det litt etter kl.9 da vi begynte å tusle langs skogveien mot Leirskolen.
Da moreneryggen tok slutt kom vi inn i sporet igjen og benyttet disse for å komme oss opp til starten av renna. Ca. 50hm under inngangen til renna var snøen preget av gamle ras som hadde frosset igjen og blitt til harde, ujevne klumper. Jeg gadd ikke med å fortsette med ski på beina på slikt føre og bestemte meg for å bytte til stegjern og gå med ski på sekk mens det ennå var relativt ‘slakt’ terreng (ca. 30 grader) og derfor behageligere for å ordne utstyret. Kine og Leiv ville gå litt til, men jeg tviler på om det ble mer effektivt å gjøre sånn. Med ski på sekk og stegjern på skoene var det meget koselig og jeg kjente på gleden jeg får av å boote opp og føle meg komfortabel i ei bratt renne. Utsikten ned renna var skikkelig kul da Litle Jægervasstind ble stadig større og større jo høyere vi gikk. Snøforholdene var etter min mening optimale – for å gå til fots ihvertfall. Derimot var jeg ikke helt sikker på om det kom til å bli optimale snøforhold for en fin nedkjøring på ski…… men jeg orket ikke å bekymre meg for det akkurat da. Man alltid kommer seg ned på en eller annen måte!
Øverst i renna gikk vi ut på høyre siden for å komme opp på sørryggen. Plutselig var det tre ganger så mye fantastisk utsikt å nyte! Sørover fikk vi se bl.a. Trolltinden, Stortinden, Forholttinden, Trollvasstinden. Bare mektige topper her. Det finnes ikke nok adjektiver for å beskrive hvor fantastisk Lyngen er og bildene kan aldri skildre virkeligheten, men de gir ihvertfall et lite inntrykk av dette vakre fjellområdet. Oppe på sørryggen var det kun en liten spasertur igjen for å komme oss opp til skitoppen på 1520moh, dog en ganske varm spasertur. Vi møtte på noen andre turgrupper på skitoppen, men heldigvis så det ut til at de fleste av dem klare for å kjøre ned ellers hadde det vært litt trangt om plassen der oppe! Selve hovedtoppen dukket ikke opp før vi hadde kommet oss opp på skitoppen - og så kom den artige utsikt bortover den noe luftige eggen. Et skikkelig jøss-øyeblikk! For å komme seg til hovedtoppen må man klyve/klatre ned et kort og bratt parti ned til eggen, noe som jeg hadde hørt og lest mye om i forveien. Hvor krevende det blir er noe avhengig av hvor godt det er dekt med snø og om det er gunstige forhold for å kunne få faste tak i snøen med stegjern og isøks. Jeg hadde gått litt frem og tilbake for å kjenne litt på snøen. Det var tydelige spor hvor andre hadde klatret over det korte bergparti men jeg følte meg ikke helt sikker på om jeg ville klare det selv. Men jeg hadde tatt med to isøkser og hadde i utgangspunkt tenkt å komme så langt som mulig. Kine og Johanna var fornøyd med å ha kommet opp til skitoppen og hadde ikke lyst til å prøve den siste biten langs eggen - men heldigvis var Leiv ganske gira på å gå videre til hovedtoppen så jeg la ham klatre ned først slik at jeg kunne se hvordan han klarte det :) Det så faktisk ikke så ille ut så da var det bare å prøve det. Han ga noen tips om hvor jeg kunne finne fottak fra der han stod på eggen, noe som var ganske kjekt å få! Jeg kløv ganske rolig og forsiktig ned og snart var vi begge på spaserturen videre langs eggen, først opp en liten fortopp og så ned på andre siden, som bestod av nok et parti som måtte klatres ned men stort sett på snø. Etter det var det en lett tusletur på eggen opp til toppen. Endelig, dette øyeblikket jeg hadde drømt lenge om å oppleve hadde blitt til en virkelighet! Det var storslagen utsikt. Fjelltopper, hav og øyer i alle mulige retninger. En slik dag har jeg kanskje ikke hatt siden turen til Store Lenangstinden i 2013.
Turen tilbake til skitopppen gikk veldig mye raskere da det var enklere å klatre opp enn ned (for min del). Etter å ha kikket tilbake mot toppen for siste gang hentet vi skiene og gikk et lite stykke ned ryggen før vi tok dem på og kjørte ned til starten av renna. Jeg tror vi alle følte oss ganske spent på nedkjøringa som ventet oss, særlig fordi vi hadde fått kjenne på snøen på tur opp. Det var variert føre i renna. På den ene siden som lå i skygge var det ganske tørr og løs snø, men veldig oppkjørt og humpete. Mot solsiden av renna var det isete og solskare og ikke noe artig å prøve å ta noen svinger der. Sånn var det hele veien ned renna, men den største utfordringen var å holde seg i kjøremodus og ikke skrense altfor mye fant jeg ut. Det kan fort bli mentalt vanskelig å sette den neste sving etter å ha vært i skrensemodus ganske lenge! Det tok litt tid men vi alle kom oss ned – med ski fortsatt på beina. Nede på breen igjen kunne vi cruise ned i tørr puddersnø, som ble raskt etterfulgt av artig sløsjføre i den solvendte flanken under Litle Jægervasstindens vestrygg. Den fine sløsjen fortsatte helt til vi kom tilbake til skogsveien der jeg valgte å ta på skifeller igjen og gå resten av veien tilbake til parkeringa siden det var slitsomt å skøyte på tunge pudderplanker.
For en dag vi hadde hatt! Uten tvil er det årets høydepunkt så langt. Tusen takk Johanna, Kine og Leiv for en utrolig flott tur – jeg håper det blir flere slike opplevelser fremover!
User comments
Mektige fjell
Written by Eikås 04.05.2017 08:28Fantastiske bilder du deler :) Fin inspirasjon til å komme seg oppover å besøke desse fjellområda :)