Whiteout, vind og folkehav på Høgvagltindene (20.04.2017)

En skikkelig luftetur

Peakbooktreffet på Leirvassbu var endelig i gang og værgudene hadde koket i hop en helt spesiell gave til oss. Nei, jeg snakker ikke om tidenes påskevær, men kuling, snøvær og total whiteout. I løpet av natten hadde teltduken blafret så voldsomt at jeg ble bekymret for om noe skulle ryke. Det gjorde det heldigvis ikke.

Jeg hadde avtalt tur til Høgvagltindene med Geir Arne og Roger denne dagen. Ca klokken 09.30 satte vi avgårde sørover. På grunn av den sterke vinden var det ikke mulig å holde en langvarig samtale mens vi gikk. Morten H var forberedt på uvær og hadde kvistet en avstikker fra hovedløypen og helt opp til toppen av Midtre Høgvagltinden. Dette satte alle deltakerne pris på.

Det var en stor gruppe fra en guidet tur med Bjørn som gikk foran oss. Et stykke oppe på Høgvaglbreen passerte vi dem og en mindre gruppe lenger oppe. Det dårlige været synes ikke å ha noen innvirkning på folks humør. Det var godt å se.

Like nedenfor Midtre Høgvagltind tok jeg frem GPSen og gikk i front mens jeg ledet vei ut til Søre Høgvagltinden. Vinden var så sterk at vi nesten ble blåst over ende på vei ut hit. En mann fra en annen gruppe slo følge med oss. Jeg fant toppvarden og det ble et kjapt bilde før vi returnerte. Da jeg gikk foran, var jeg ikke helt klar over hvor dårlig sikten faktisk var til tider. Geir Arne fortalte at han såvidt så meg da jeg kun gikk 5 meter foran ham. Jeg tittet stort sett bare ned i GPSen og på skituppene mine.

Vi hadde tatt på votter, hals, skibriller og hetter. Her var fort gjort å få forfrysninger dersom en ikke var obs. Da vi var tilbake ved løypepinnene fortsatte vi opp til toppen av Midtre Høgvagltind. Nå hadde den store guidede gruppen tatt oss igjen og som et stort 17. mai-tog kjempet vi oss opp. På toppen blåste det så kraftig at vi nesten gikk over ende alle mann. Da jeg skulle ta et bilde av Roger og Geir Arne ved toppvarden, tok jeg av meg vottene og forbannet de små knappene på det lille Lumix-kameraet mitt. Jeg fikk tilbake følelsen i fingrene etter en liten stund, for å si det slik.

Litt kuling stopper ikke Geir Arne i å gjennomføre sitt faste ritualet når han ankommer en fjelltopp. Varden fikk sine seigmenn. Nedkjøringen er ikke noe særlig å snakke om. Fellene ble beholdt på i starten. Senere var det egentlig bare å bruke løypepinnene som referanse. Nede på flaten staket vi oss tilbake til Leirvassbu. Tusen takk for en vindfull tur Geir Arne og Roger.

Turdata