En ferd gjennom vill høyfjellsnatur i svensk Lappland (15.04.2017)

Tre dager fullspekket med naturopplevelser, lange marsjer, nye topper og godt vennskap

Klokken er 06.00 og jeg våkner brått av at Sondre roper på meg fra teltet ved siden av. Jeg drar ned glidelåsen på soveposen og tvinger meg opp fra den behagelige gropen i snøen som jeg så vidt rakk å forme med kroppsvarme gjennom de få timene med søvn denne natten.
Dagen i forveien hadde vi kjørt fra Steigen etter drømmeturen på Kråktinden. Etter et stopp i Narvik var vi nå i Nord-Sverige - rettere sagt få meter ved siden av E10, rundt 30 minutters kjøring fra Kiruna. Vi hadde slått opp teltene like ved en lomme og hadde ikke kommet oss i soveposene før klokken var blitt 02.30.

Etter å ha pakket sammen tingene, kjørte vi videre til Kiruna centralstation hvor vi skulle ta buss til Abisko Fjellstation. Vi slet litt med å finne bussholdeplassen og begynte å få dårlig tid til bussen som gikk klokken 07.00. Etter å heller ikke ha funnet en rimelig parkeringsplass, tok vi en rask beslutning om å parkere utenfor en boligblokk. Besøksparkering sa du? Joda, vi var jo på besøk, bare ikke til dem i blokken.

Sekkene ble pakket for tre dagers tur i den svenske villmarken før vi skøytet gjennom gatene og opp til bussholdeplassen. På bussen kunne vi senke skuldrene og lukke øynene i en hel time. På Abisko Fjallstation ble vi sittende en liten stund mens vi spiste god frokost, kjøpte kart, kaffe, gnagsårplastre og batterier. Deilig å ikke haste av gårde med en gang. Vi var ikke de eneste nordmennene her. To gamle klassevenninner av Sondre dukket plutselig opp. De gikk Norge på langs i øst og skulle videre sørover.

Sondre tegnet inn ruten, Øyvind pakket sekken og jeg plastret og teipet beina mine. Jeg hadde kjøpt nye fjellskistøvler og ikke beregnet nok tid i forveien til å gå dem skikkelig inn. Dette resulterte selvsagt i to dype sår på begge hælene. Hadde slitt med dette siden starten av ferien og var litt bekymret for hvordan det kom til å utvikle seg i løpet av denne turen, men med doble Compeed på hver hæl, masse sportsteip rundt hele foten, i tillegg til en god dose mental forberedelse, ja da kommer man langt.

Planen vår var å gå en tre dagers tur fra Abisko til Nikkaluokta via toppene, Sielmatjåkkå og Kaskasatjåkkå. En rute på 106 km og 4000 høydemeter gjennom vill og storslagen svensk høyfjellsnatur. Det svenske kartverket har gjort nye landmålinger og dette har resultert i at flere fjelltopper har fått nye og oppdaterte høyder. En av dem som kunne vandre inn i selskapet blant svenske 2k-topper, var Sielmatjåkkå på 2004 moh, som tidligere var målt til å være 1997 moh. I den anledning ville Sondre og Øyvind, benytte muligheten til å komplettere listen over 2k-topper i nabolandet og jeg skulle få mine to første. Ingen av oss så likevel på dette som noen typisk «samletur». For min del så jeg mest frem til å oppleve disse fjellene og finne ut hva Sverige hadde å by på.

Dag 1: Solnedgang og lange innsjøer

Rundt klokken 10.30 stod vi klar til å sette i marsj fra Abisko og etter å ha gått igjennom en tunell med samisk musikk på høyttalere, entret vi mer «naturlige» omgivelser. Været var overskyet, men solen kom nok til å trenge igjennom i løpet av dagen. Vi fulgte nå Kungsleden i retning sørvest, men hadde rotet litt med veivalg og havnet plutselig på en scooterløype som gikk i retning Kårsavagge. Derfor måtte vi ut i skauen og bane vår egen vei gjennom skog og kratt før vi krysset noen elvearmer og var tilbake på hovedløypen mot Alesjaurestugorna.

Vi tok en matpause langs elven, Abiskojokka, men trakk oss unna all trafikken. Jeg merket ganske fort at svenskene opererer med helt andre verdier til natur, enn det vi har i Norge. Her suste scooterne frem og tilbake på rekke og rad. Over oss fløy helikoptrene med alle turistene som skulle bli transportert til fjelltoppene og fjellstasjonene. For oss er slike ting uvant, og vanskelig å svelge, men nå er vi ikke hjemme lenger. Slike ting er altså normalisert i nabolandet. Undervegs traff på to trøndere som også gikk Norge på langs på østsiden. Denne turen begynner virkelig å bli populær altså.

Vi hadde passert Abiskojaurestugorna og kommet opp på platået ved innsjøen, Ahpparjavri. Her åpnet området seg opp og svenske stoltheter raget i himmelen. Skyene hadde forduftet og påskeværet kunne ikke bli stort bedre. Massivet med Katotjåkka var virkelig et blikkfang. Som Øyvind så fint sa «En god blanding av Jotunheimen og Lyngsalpene». Den påstanden var vi alle enig i.

Etter hvert fikk vi øye på Alesjaurestugorna. Et område med flere hytter i sørenden av Alisjavri. Det så ikke ut som det var så langt bort dit, men like etter passerte vi et skilt som fortale 10 km. «Det kan ikke stemme, det er jo rett der borte», tenkte vi.
I stedet for å følge Kungsleden på vestsiden av Alisjavri, valgte vi å heller gå på innsjøen da det er mindre kupert. Vi skrudde opp tempoet noen hakk og gikk effektivt på de siste kilometerne. Kun en kort stopp for å innta en matbit på denne langdryge marsjen. Uttrykket «Gå og gå og aldri komme til døren» kunne ikke passe stort bedre nå. De hyttene ble aldri større.

Til slutt kom vi fram og ble tatt imot av en hyggelig hyttevert som viste oss hvor vi skulle sove. Alesjaurestugorna er en del av den svenske turistforeningen. Det var artig å oppleve hvordan de organiserte ting her. I hovedhytten kjøpte vi med oss hermetikk og feltrasjoner. Merkelig nok fungerte ikke noen av kortene våre da vi skulle betale. Svenskene var uansett snille og gav oss en faktura vi måtte love å betale i Abisko.

Kvelden ble avsluttet med badstue i en av hyttene etterfulgt av deilig middag bestående av svenske kjøttboller og en grønnsaksblanding i sursøt saus. Herlig. Vi sov alle godt denne natten. Nå var turen endelig i gang for fullt.

Dag 2: Sielmatjåkkå - Den første og siste 2k-toppen

Vi våknet til nok en nydelig dag. Etter en god frokost pakket vi sekkene og gikk opp i hovedhytten for å kjøpe en kaffe. Gnagsårene mine hadde blitt verre etter gårsdagens etappe. Det verket skikkelig i hælene og jeg bestemte meg for å kjøre tre plastre på hver hæl og teipe så godt at denne bandasjen kunne sitte på føttene resten av turen.
Vi sa farvel til de svenske vertene og takket dem for godt opphold før vi satte kursen videre langs Kungsleden noen kilometere mot Tjaktjastugan. Øst for Bossosvaras tok vi av fra løypen og fortsatte sørover langs elven Bossosjohka (Ja, jeg vet du er lei av å lese alle de rare navnene de har på elver, innsjøer, vann, daler, steder, hytter og fjell her i Lappland. Jeg kan trøste deg med at det kommer flere).

Planen for dagen var altså å bestige Sielmatjåkkå på 2004 moh. Min første og Øyvind og Sondres siste 2k-topp i nabolandet. Toppen som altså er mye av grunnen til at vi går denne turen i utgangspunktet.

Praten gikk i ett om alt mulig og tempoet var rolig. Sondre og Øyvind er virkelig to fantastiske turkamerater av meg. De har hver sine nøkkelkvalifikasjoner som gjør denne turen komplett på alle måter.

Øyvind er turens komiker. Han er en kløpper til å imitere andre mennesker. Vi kan ikke annet enn å le oss i hjel. I tillegg er han fantastisk god til å huske tilbake til egne turer og kommer med knallgode skildringer av det han har opplevd. Jeg venter fremdeles i spenning på den dagen han gir ut en bok. I tillegg til å ha en rå hukommelse på egne turer, overrasker han stadig med å ramse opp detaljer fra mine egne turrapporter.

Sondre er den sprekeste av oss og den som har full kontroll på turen. Jeg sliter fremdeles med å fatte hvor mye han har opplevd på alle turene sine opp igjennom årene. Likevel finner du ikke en mer ydmyk person. Sondre har gjort flere banebrytende bragder i den norske fjellheimen, men han er alltid mer opptatt av å høre om dine turer enn å snakke om sine egne.

Nå følte vi at vi ar langt fra folk og at vi endelig hadde forlatt sivilisasjonen og banet våre egne spor gjennom den ville og svenske naturen. Det varte imidlertid ikke lenge. Plutselig kommer flere snøscootere durende nedover Østra Bossosglaciaren på rekke og rad. Dette var neppe noe nyttekjøring. Da vi igjen trodde vi hadde fått fred, skulle ting bare bli verre. I løpet av den ene matpausen, oppdaget vi et helikopter som kom flyvende inn og landet på fortoppen til Sielmatjåkkå. Ut kommer fire skikjørere som setter fart nedover fjellsiden. På bunnen av breen, like bortenfor oss blir de like senere plukket opp av det samme helikopteret. Duringen av rotoren gir oss gåsehud og vi blir stående å se på uten å finne ord.

Da vi var på vei opp Østra Bossosglaciaren prøver vi å tenke på noe annet. Kanskje vi har fått fred nå? Neida. Helikopteret kommer selvsagt tilbake og lander på fortoppen en gang til. Nye skikjørere kommer nedover og denne gangen kjører de rett forbi oss. Jeg legger merke til at en av dem er på vei mot meg. Jeg snur meg unna og unngår blikk-kontakt, men når han snakker til meg, må jeg selvsagt svare. Jeg fattet meg i korthet mens Sondre og Øyvind gikk rett forbi uten å si et ord. Jeg tror karen forstod at vi ikke hadde så mye til overs for det de drev med.

Man kan si hva man vil om heliskiing, men bare vent til du opplever det på nært hold den dagen du har gått langt for egen maskin og prøver å nyte stillhet i øde natur - når du faktisk fortjener det. Her er min mening kort fortalt: Klarer du ikke å komme deg på toppen for egen maskin, ja da er det synd for deg. Gidder du ikke fordi du er lat, ja så hold deg hjemme. Jeg håper det aldri vedtas heliskiing i Norge.

Nå var de i hvert fall vekke og vi var nå på vei opp vestflanken til fortoppen på Sielmatjåkkå. Været hadde forandret seg litt og skyene hadde nå lagt et tynt slør over toppen. Vi var likevel ikke bekymret for utsikten. Det skulle bedre seg utover dagen og vi hadde heller ikke dårlig tid.

Jeg og Øyvind gikk litt i forveien. Sondre slet med kvalme og tok det derfor litt rolig oppover. Heldigvis bedret formen seg da vi kom opp på fortoppen. Utsikten begynte å bedre seg og herfra hadde vi god oversikt opp til hovedtoppen. Herfra brukte vi isøksen i den ene og en stav i den andre hånden mens skiene var festet på sekken. Vi gikk ned en smal egg mot øst med skumle skavler på høyre siden. Snøen var dyp og lårene fikk kjenne det godt ved å gå i front. Lenger oppe er det eksponert på nordsiden og det er langt ned til Østra Bossosglaciaren. Vi hadde droppet stegjern på denne turen, men ville nok brukt dem dersom vi hadde hatt dem med.

Eggen var ikke særlig bratt og vi bykset oss gjennom snøen og opp på topplatået. Nå var det bare en lett rusletur bort til toppvarden og plutselig var Sielmatjåkkå på 2004 m.o.h besteget. Sondre og Øyvind kunne dermed krysse av sin siste topp på listen over topper i Sverige over 2000 meter og jeg hadde fått min første i nabolandet. Utsikten var enorm og vi måtte stå og nyte den en liten stund.

Nedover fulgte vi eggen mot sørøst og kjørte ned flanken på sørsiden. Deretter var det noen få hundre høydemetre opp igjen før en deilig nedkjøring mot vannet, Nallojavirit. Skal si vi fikk finpusset skillsene på fjellskikjøring. Utrolig mange artige nedkjøringer her.

Solen var på vei ned bak skyene og en nydelig kveldsstemning senket seg over Tjaktjatjåkka. Vi banet oss spor i den tørre og jomfruelige snøen og bare lyden av skiene som knirket var å høre. Herregud så herlig vi hadde det nå. Den artige nedkjøringen var heller ikke over. Nå bar det ytterligere 300 høydemetre i deilig pudder til Nallostugan. Her er det bare èn hytte og sengeplassene er begrenset. Her er det heller ikke muligheter for å kjøpe mat, men dette hadde vi tatt høyde for. Også her ble vi tatt imot av en hyggelig vert, som lurte på hvor vi kom fra.
På hytten delte vi stue med tre andre, men hadde eget rom. Etter en lang mimrestund av dagens etappe, var det på tide å stelle i stand middag og hoppe til køys. Dagen etter skulle bli den lengste og mest krevende på hele turen og vi trengte nye krefter. God natt.

Dag 3: Slitne kropper og majestetiske utsikter

Det føltes som om jeg akkurat hadde lukket øynene da alarmen ringte klokken 04.15. Var glad for at jeg hadde husket ørepropper på denne turen. Ellers hadde jeg ligget og lyttet til Sondres snorking hele natten.

Vi ordnet frokost og pakket sekkene før vi stod klare til å sette i marsj klokken 05.00. Det var overskyet, lyset var flatt og alle tre var trøtte i trynet. I dag skulle bli den mest krevende dagen. I tillegg hadde vi en buss vi måtte rekke klokken 16.20. Dersom vi skulle rekke over Kaskasatjåkkå på 2076 moh, hadde vi derfor ikke tid til å somle. Sondre og Øyvind besteg denne toppen i 2013. Jeg satt derfor umåtelig stor pris på at de ønsket å ta turen opp dit en gang til slik at jeg skulle få oppleve den og benytte anledningen til å få min andre 2k-topp i Sverige.

Ruten ble nå lagt i retning sørøst. Vi startet med å ta oss opp 300 høydemetre til dalen nord for Vaktposten. Sondre hadde reagert på maten og startet dagen med kvalme og ubehag. Likevel klaget han aldri på dette. Litt av en hardhaus. Kan nesten telle på to hender hvor mange ord vi utvekslet til hverandre på de første 5 kilometerne. Tror alle synes dette var greit. Jeg er ikke typen som er veldig snakkesalig så tidlig på morgenen. Er glad for at Sondre og Øyvind er samme typen. Vi hadde nok med å bare gå i egne tanker og bruke energien fornuftig.

Vi tok en matpause ved en stor stein i dalen vest for den mektige Pyramiden. Det var skikkelig kaldt i dag. Tipper rundt 15 blå. I tillegg kom en isende gufs ned dalen. Jeg følte meg pigg i dag og formen var fin, men slet med å få varme i kroppen. Ganske merkelig egentlig. Jeg svettet når jeg gikk, men kroppstemperaturen ble aldri helt passelig. Vi ble litt bekymret da vi la merke til at vi ikke hadde mye mat igjen. Dette hadde vi feilberegnet litt.
Litt sikksakk videre oppover før vi rant ned igjen og rundet Pyramiden på sørsiden.

Nå hadde værgudene for alvor begynt å svinge med tryllestaven. Skyene forduftet og solen var på plass. Det beste påskeværet som finnes hadde kommet for å gjøre denne dagen helt uforglemmelig. «Nå begynner vi vel å snakke Øyvind-vær» sa Sondre. Øyvind gliste bredt. Etter en runde med solkremen var det bare å nyte livet da vi entret eventyrland. Blikkene var i alle retninger. Pyramiden og Niibbas på den ene siden og Kuopertjåkka og Kaskasatjåkkå på andre. Det var vilt og mektig.

Vannet i flaskene hadde delvis fryst og gav skikkelig brainfreeze, men heldigvis hadde Sondre fylt termosen med varmt vann som vi kunne helle i dem. Nå ventet en stigning på nesten 1000 høydemetre opp til Kaskasatjåkkå. Det var bare å stålsette seg. Herfra gikk ruten videre opp breen, Nordre Kaskatjåkkaglaciaren.

I starten fulgte vi noen spor fra noen som hadde gått på randoski, men vi droppet dette og valgte vår egen slake variant. Det var tydelig at noen var glad i melkesyre. Sporene fra randofolket gikk nemlig rett opp. Rart at noen ikke tenker over økonomisk bruk av kreftene.

Jeg klarer ikke beskrive hvordan forholdene var opp her. Føret var en drøm og solen stekte. Jeg lar bildene tale for seg. Tiden begynte å renne fra oss og tempoet måtte skrus opp noen hakk og Sondre tok over i front. Jeg merket at turen begynte å tære på kreftene og sultfølelsen var stor. Jeg og Øyvind klarte ikke å holde tempoet til Sondre.

På østsiden av toppen tømte vi sekkene for det meste og tok bare med oss en flaske vann og et kamera videre opp til toppen. En brødskive med 90 prosent smør og 10 prosent kaviar gikk ned i ett jafs. Det var trist å se hvor lite vann som var igjen, men det kunne kanskje holde.

Lenger oppe tok vi av oss skiene og bar dem opp til topplatået. Da vi endelig stod på toppen av Kaskasatjåkkå ble jeg helt målløs. Den utsikten var bare helt sinnsyk. Her så vi Kebnekaise, Kaskasapakte, Sulisfjell og Narvikfjella i Norge, ja til og med helt ut mot Østersjøen på andre siden. Det ble noen bilder og noen minutter med nytelse før vi igjen måtte ta hensyn til klokken. Nå hadde vi ikke mer enn tiden og veien. Vi skyndet oss ned til tingene vi hadde lagt igjen nede på breen og pakket sekkene i en fei. Nå gjenstod siste motbakke på hele turen. De 150 høydemetrene opp til Darfaltjåkka.

Sondre styrte tempoet, men nå sa det bom stopp for min del. Beina var sement og det var ikke lenger jeg som styrte dem, det var de som styrte meg. Jeg var tom, så sulten at jeg ikke klarte å motstå fantasien om cola og kebab. Resten av stigningen fokuserte jeg egentlig mest på å komme unna de tankene. Øyvind kom hakk i hæl bak meg og jeg tror han også var komfortabel med mitt tempo akkurat nå.

På toppen måtte jeg ned på kne, hive av meg sekken og strekke meg etter vannflasken. Fy flate for en følelse det var å drikke den slurken. Jeg var klar for mer, men måtte bare ha en god dose næring nå. Sondre hadde dårlige nyheter. Vi kom ikke til å rekke bussen fra Nikkaluokta til Abisko. Det var fremdeles 20 km igjen og knappe to timer til den gikk. Det ville vi ikke klare selv med det beste skareføret. Det var bare å innse at vi måtte bestille taxi. Heldigvis er vi i nabolandet og det skulle derfor ikke bli så dyrt.

Nå tok vi fatt på den lange og slake nedkjøringen fra Darfaltjåkka og videre ned ved Darfalglaciaren. Den dype puddersnøen sprutet rundt oss og det var som å renne på en sky. Helt fantastisk. Videre gikk det slakt nedover, men tempoet var tregt. Dyp pudder er herlig, men vi hadde egentlig håpet at det skulle være skare her slik at vi kunne gli ut av dalen uten å bruke særlig med krefter i stedet for å brøyte skritt for skritt. Uansett, bussen kunne vi glemme og det var deilig å nyte føret uten å tenke på at vi måtte rekke noe.

Vi hjalp hverandre nedover ved å dytte fremste mann med staven. Omsider var vi nede ved tregrensen og kunne leke oss mellom trær og over små elver i mer vårpreget snø.
Etter hvert kom vi ned på scooterløypen mellom Kebnekaise Fjallstation og Nikkaluokta. Den opprinnelige planen var egentlig å følge dalen på nordsiden av Cievrracohkka. Denne skrår mot Nikkaluokta, men siden snøforholdene var såpass tunge, valgte vi å heller renne ned til scooterløypen ved Darfallahku. Nå var det bare en sjarmøretappe på preparert løype før vi omsider så det samiske flagget vaie utenfor turistkontoret i Nikkaluokta. Den legendariske turen hadde nådd sin ende.
Her inne ringte vi til taxi før vi nøt en bedre laksegryte etterfulgt av kake, snop, chips, cola og kaffe. Vi takket hverandre for en helt fantastisk bra tur og smilene var klistret til ansiktet på alle tre. Nå kunne inntrykkene bare komme.
Taxien kom ettehvert og kjørte oss til Kiruna hvor bilen stod parkert. Fordelt på tre ble ikke dette dyrere enn ca 450 kr på hver. Ganske billig for en times kjøring med taxi. Vi pakket tingene våre i bilen og stoppet innom nærmeste Cirkle K for å kjøpe en burger. Deretter var det videre til Abisko for å betale fakturaen for maten vi kjøpte på Alesjuare før vi satte kursen mot Norge der Narvik ble første stopp. Her måtte vi levere et kart og et par ski Øyvind hadde lånt. Karen fikk en sixpack som takk for det hele.

Da vi var kommet til Ballangen stoppet vi i en parkeringslomme og slo opp teltet. Vi sov godt den natten for å si det slik. Dagen etter kjørte vi videre til Bodø. Vi hadde behov for en dusj før vi satt oss inn på flyet og da vi var på Tverrlandet fikk jeg den geniale ideen om å bruke universitetet. Jeg var jo fremdeles student der på papiret og hadde adgangskortet med. Dermed ble det gratis dusj og en omvisning for Øyvind og Sondre på bygget. Heldigvis ble det også tid til en rask kopp kaffe i den nye seilbåten som Sven-Are bor i. Kjekt å se ham igjen også. Videre gikk turen til Gardermoen og en overnatting hos Sondre i Asker før vi satte kursen til Leirvassbu for Peakbooktreffet. Jeg må få takke Øyvind og Sondre for tidenes beste påskeferie. Jeg sitter igjen med drøssevis av minner fra dette eventyret. Flere skal det også bli.

KART