Nord-norsk panorama fra Kråktinden (14.04.2017)

Gjestfri lokalbefolkning og mektige fjell

Varmen og det sterke lyset på teltduken tydet bare på èn ting: Fint vær. Dagen i forveien hadde jeg, Sondre og Øyvind overnattet langs anleggsveien ved stranden i Brennvika. Vi stod opp i 10-tiden og laget frokost og kaffe på primusen. Den sterke vinden fra kvelden dagen før, hadde ikke helt gitt seg. Det var vanskelig å banke teltpluggene i den frosne grusen og barduneringen ble litt halvveis. Teltet stod likevel stabilt gjennom hele natten.

Da vi hadde pakket sekkene og var klare til å kjøre, var batteriet på bilen tomt. Nå måtte vi få tak i startkabler. Det var heldigvis flere hus i nærheten og vi gikk med en gang bort til det nærmeste og banket på døren. Det var et gult koselig hus, som igrunn lignet mer på en hytte. En dame åpner. "E det camperne?" spør hun mens hun smiler. Vi ler og forklarer situasjonen. "Det skal vi nok fikse, men først må dere få kaffe og vafler. Kom inn med dere." sier hun videre. Jeg, Øyvind og Sondre ser på hverandre og takker høflig ja.

Vi er igrunn overrasket. Hvem ønsker vel å invitere tre vilt fremmede og illeluktende menn iført turutstyr på kaffe og vafler? Der har du befolkningen i Nord-Norge i et nøtteskall. Jeg har tidligere vært vitne til denne hjelpsomheten og gjestfriheten de stadig viser, men jeg blir aldri vant til det. Det er en egen kultur for det her oppe. Hadde du sett for deg dette kunne skje i Oslo eller Bergen? Ikke tale om. Da hadde du blitt sett rart på og kanskje fått hjelp til bilen dersom vedkommende var i godt humør den dagen. Jeg ble glad og det varmet hjerte mitt å få bekreftet at jeg var tilbake i vakre Nord-Norge.
Det hadde gått rykter i Brennvika om at det var tre menn som campet i området. Inne i hytten var det mange folk. Det kom stadig flere inn også. Alle like hyggelige. De var svært nysgjerrig på hva vi skulle her inne og ble overrasket da vi fortalte at vi skulle på Kråktinden. "Det er bratt opp dit" fortalte en mann som satt i en stol. Det var tydelig at de anså denne toppen som småfarlig. De var i hvert fall ikke vant til at folk skulle opp dit på vinteren.
Kaffe og vafler ble servert fortløpende og vi fortalte dem at vi satte uendelig stor pris på dette. Praten gikk i ett. Vi fortalte om turene våre, Peakbook og fjellsamling. De lyttet nøye og spurte oss om alt mulig. Etter at vi hadde sittet der inne i over en time, måtte vi forklare at vi begynte å få det travelt. Vi skulle tross alt kjøre til Kiruna i Sverige etter turen på Kråktinden. "Æ trur det opplegget dåkkers er litt vel optimistisk" sa damen som inviterte oss inn. Vi bare smilte. Før vi dro, skrev vi ned navnene våre, intragramkontoer og nettsider på Peakbook. Mannen i hytten kom ut med startkabler og på et blunk fungerte bilen igjen. Vi takket dem voldsomt for alt.
Så til turen på Kråktinden. Vi kjørte den lille strekningen til Hustoft. Her starter stien som går oppover Fjellvegen. En god og markant sti. Vi festet skiene på sekken og startet på oppstigningen. Da vi var like over tregrensen på rundt 400 moh, tok vi på oss skiene og fortsatte oppover ved Skåla. En aldeles nydelig utsikt allerede. Sol, hvite strender, mektige fjell og Lofotveggen på andre siden.

Som dagen før var jeg glad for å endelig være på tur med Øyvind og Sondre igjen. Endelig kunne tempoet skrus opp noen hakk. Da vi kom opp i skaret ved Hestøyran fikk vi endelig øye på det mektige massivet med Skjerdingslagstinden og Kråktindan. Et fantastisk skue herfra.

Vi rant nå et lite stykke ned i dalen ved Skarbua, men holdt høyden bortover. Flere steiner som stakk opp fra snøen her. Sondre hadde gått litt i forveien. Vi gikk videre opp i skaret nordvest for Snøtinden og gikk sikksakk videre oppover. Sørpesnø gikk over til hard skare lenger oppe. Vi fulgte nå nordryggen mot Snøtinden. Like nedenfor denne, bratnet det til og vi satte igjen skiene, tok på stegjern og fant fram isøksen. En stav til å gå med og den andre festet til sekken.

Det var stort sett løs pudder på ryggen, men også noen skare/is-partier med noen småutsatte klyvepunkt. Isøks og stegjern var kjekt å ha. Opp mot punkt 1017 valgte vi en direktevariant ved å klyve opp en litt bratt renne. Snøen var myk og fin her. Det er mulig å runde punkt 1017 på østsiden også. her er det litt slakere.

Da alle tre hadde kommet opp fra rennen, kunne vi spankulere den siste knappe kilometeren mot Kråktinden i fersk pudder. Vi gikk i en eventyrverden. Dette var litt av en panramautsikt. Det blåste kjølig her oppe og temperaturen var en god del lavere enn lenger nede Vi ankom varden og måtte stå og nyte den praktfulle utsikten mot kvasse tinder i alle retninger. Herfra ser en jammen langt. Jeg er godt kjent med toppene som ruver i sør. Fra Kråktinden ser man nemlig rett over til Sjunkhatten, Kjerringøy og Bodø. Både Landegode, Børvasstindan, Lurfjelltinden, Strandåtinden, Eidetinden, Sjunkhatten og Skeistinden viste seg. Vi stod en liten stund på toppen og nøt utsikten, spiste litt og tok noen bilder før vi returnerte samme vei. Det gikk ganske radig tilbake til skiene. Øyvind måtte ta det varsomt enkelte steder da han ikke hadde stegjern, men dette foregikk problemfritt.

Vi kom ned til skiene, tok på hjelmen og gjorde oss klar for nedkjøring. Snøen ned fra Snøtinden var ganske fin i starten. Deilig styresnø, men her også var det steiner som lurte her og der. Jeg fikk litt for stor fart og oppdaget at jeg var på vei ned mot en av dem. Mistet kontrollen da jeg svingte unna og trynte på en skikkelig klønete måte. Vi valgte å følge samme rute ned igjen. Det er mulig å kjøre direkte mot vest og ned i Skardbotn fra Snøtinden, men snøen var ikke så god at vi valgte denne varianten i dag.

Det gikk fint nedover den litt smale eggen på nordvestsiden av snøtinden. Gjennom Skardbotn holdt vi høyden i nord og gled fint gjennom hele dalen. Med et par stavtak sklidde vi fint opp i skaret ovenfor Skåla. Herfra og ned var det en god blanding av hard skare og gjennomslag. Rant nå ned til stien og tok skiene på sekken da det var slutt på snøen. Solen varmet fremdeles bra. Vi holdt et bra tempo ned stien ved Fjellvegen og kom til slutt fram til bilen ved Hustoft. Humøret var på topp etter nok en kanonbra tur i Steigen. Tenk at vi skulle få to slike dager her oppe. Praten gikk fremdeles i ett mens vi skiftet til tørt tøy. Utstyret ble lempet inn i bilen og vi satte nå kursen mot Sverige. Nå skulle nye 2k-topper bestiges i nabolandet. Etter et stopp i Narvik, parkerte vi bilen rundt 20 minutters kjøring fra Kiruna. Her slo vi opp teltene i en fei og klokken 02.30 denne natten kunne vi krype ned i soveposene. Alarmen ble satt på klokken 05.30.

Kart