Whiteout på Kyrkjenuten; Sauda HP (22.04.2017)

Knut Sverre klarte heldigvis å få fokuset mitt bort fra mer eller mindre unnseelige 100pf -topper i Fusa, og vi var derfor denne lørdagsmorgenen på vei mot grensetraktene til sørfylket; det var slutten av april må vite, og tid for å løfte blikket mot de litt mer betydningsfulle toppunkter i kongeriket... Dagens mål var Kyrkjenuten, kommunetopp i Sauda, og vi hadde som snarest byttet dag, da lovende værutsikter for søndag 23. var ettertrykkelig nedtonet. Ikke det at det var noe maksvær meldt til 22. heller, men skiftende skydekke med muligheter for sol, lite nedbør og max 11-12 sekundmeter var tilstrekkelig til å få oss av gårde.
Parkering ved Korlevoll Skianlegg like sør for Seljestad, ca 15 cm nysnø og slett ingen vårtemperatur. Tok en direktelinje som medførte noe løypebrøyting, før vi, etter grei kryssing av åpen, grunn bekk, kom inn på maskinkjørte løyper som var lettgåtte. Sporet svingte seg først i vestlig retning før det svingte mer sørlig, og etterhvert noe tilskyende. Matpause ved lita bu nær demning i nordenden av Dyskarvatna. Vi var litt usikre på om vi skulle fortsette over vannet, eller følge rygg øst for dette, og spurte oss for. Det viste seg at maskinkjørte spor fortsatte på østsiden av vannet. En av skiløperne vi kom i prat med viste seg å være en slektning av min kone, og det ble et uventet og hyggelig gjensyn. Vi fulgte hverandre et stykke videre, nå i oppklarning, og det ble riktig så fint en stund idet vi nærmet oss oppstigningen til nordøstryggen av Kyrkjenuten for alvor. Vårt lille følge snudde før stigningene begynte for alvor, i likhet med flere andre(alle..) vi etterhvert møtte. Tilfrisknende vind og litt tendens til føyke etterhvert som vi vant høyde oppover nordøstryggen, fortsatt i maskinkjørte spor som var fint lagt i terrenget, og som av forståelige grunnet ikke fulgte korteste linje mot toppen.

Føyken var imidlertid ikke så ille at det gikk ut over sikten på noen som helst måte; DET gjorde imdlertid skylaget vi gikk inn i på 1400-1500 moh, og siste 1-2 kilometrene måtte GPS fram, det ble ordentlig blindeføre(men ikke av verste sorten, skulle det vise seg..). Vi så ikke den store flotte nedrimete varden før den var mindre enn hundre meter unna. God livd på sørøstsiden av varden. Idet vi var i gang med "vanlige toppvardegjøremål", materialiserte det seg plutselig 4 skikkelser ut av skylaget, 4 damer fra Haugesundstraktene. Et par av dem var tydelig engstelige pga den dårlige sikten; dee hadde ikke GPS og hadde fulgt våre spor oppover. Etter gjensidige "fototjenester" tilbød vi damene å holde sammen med oss på vei ned, men uheldigvis startet de nedkjøringen noen minutter før vi startet vår.

Akkurat idet vi startet nedturen, kom ytterligere to personer; 2 ungdommer fra Kvam, opp til toppvarden. Et par minutter etter at vi hadde begynt vårt nedrenn begynte det å snø, etterhvert temmelig tett, og sikten ble ytterligere redusert. Til å begynne med kunne vi se kanten på maskinsporet, og merker etter skistaver i snøen, men snart dekket snøen disse, og det ble meget utfordrende å klare å følge sporet, og GPS måtte stadig frem for å korrigere kurs, og etterhvert fant vi det mest praktisk å håndholde GPS med kontinuerlig fokus på track; alle konturer ble mer og mer utvisket, og man mistet nesten følelsen av hva som var opp og hva som var ned. Jentene så vi ikke noe til, og vår bekymring for dem steg i takt med varigheten på det meget tette snøværet; var det snakk om en ikke meldt varig forverring i været vi var vitne til, eller "bare" en uvanlig langvarig snøbyge? Slik gikk vi i 40-50 minutter, og så heldigvis på høydemåleren at vi tapte signifikant høyde, og selvsagt at vi var på sporet. På mellom 1200-1300 moh fikk vi så plutselig øye på jentene, de var heldigvis ikke langt fra traseen, men hadde begynt å gå i ring og var fullstendig i villrede hvor de skulle gå videre. De hadde ringt nødmeldesentralen, og var tydelig livredde. Gleden var følgelig stor da vi dukket opp i snøkavet, og vi kunne meddele at vi hadde full kontroll; ikke på hvor vi var, men at vi var svært nærme oppsporet. Guttene så vi ikke noe til, var hadde ikke snakket med dem, og visste følgelig heller ikke om de hadde GPS. Etter ytterligere 10-15 minutters fortsatt "i dimman", ga det seg ganske plutselig å snø og vi kom ut av skydekket, og snart kom solen fram. Vi stoppet opp, inntok kalorier, og etter 5-10 minutter kom sannelig de 2 karene rennende ned til hovr vi stod, til stor jubel. De var i likhet med jentene uten GPS og hadde med meget stor møye klart å følge sporeneDe 2 guttene fortsatt over Dyrskarvatna, og Knut og jeg valgte å følge deres spor, mens jentene fortsatte via maskinkjørt spor, nå i 3-4 cm av den fineste nysnø. Vi traff dem igjen i nærheten av demningen, hvor de nok en gang uttrykte sin store takknemlighet.

Etter et flatere parti var det nå klart for lange nedrenn, og det ble noen nydelige, lange renn på førsteklasses føre, heldigvis med godt kontrastgivende ettermiddagslys nedover i retning Korlevoll Skistadion, hvor vi var framme etter ca 8 1/2 time på tur, en tur som må karakteriseres som alle tiders drømmetur(for er det ikke DET vi drømmer om da; vi gutta, å "redde" damer i nød på fjellet, attpåtil fire stykker...)
Vi kjørte like godt tilbake til Bergen samme kvelden, hvor vi var fremme i "godt skapelig tid". Takk for en trivelig og meget minnerik tur, Knut Sverre!
f