Kråktinden - Steigen på sitt beste nok en gang! (14.04.2017)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Kråktinden (1,045m) | 14.04.2017 |
|---|
Natta i telt ved Brennvika forløp greit, jeg lot meg blant annet imponere av teltet Sondre hadde med seg som opprinnelig var til bruk for «Prosjekt vinterovernatting på Storen». Det var jo omtrent ingen kondens, bare tørr teltduk!
Men natta hadde vært vindfull og kald, jeg vet ikke om dette var årsaken, men faktum er iallfall at bilen ikke ville starte denne morgenen. Med Sondre som sjåfør så prøvde jeg og Endre å dytte bilen bakover så langt det lot seg gjøre for å sikre rennafart og forhåpentlig tenning. Men alt vi oppnådde med denne anstrengelsen var et mislykket forsøk som gjorde vondt enda verre, nå sto bilen midt i veien og blokkerte trafikken inn mot og ut fra iallfall én bolig. Hmm, hva nå? Ingen annen råd enn å ringe på hos nærmeste nabo for å spørre om hjelp med startkabler…
I det døra går opp får vi et vennlig «Nei men e det ikkje camperne!!» Joda, visst kunne vi få hjelp, men først måtte vi vær så god komme inn til kaffe og vafler! Vi takket selvsagt ja og satte oss godt til rette ved kjøkkenbordet og fikk oppleve nordnorsk gjestfrihet på sitt beste. Kunne skrevet mye om den, men det er jo ikke relevant for turen annet enn at den forsinket oss to og en halv time, noe som førte til sein tilbaketur til bilen og enda seinere ankomst til ei vinterlig svensk veigrøft hvor vi skulle tilbringe usle 3-4 timer i telt før videre kjøring mot Kiruna for å rekke bussen. Men det er en annen historie, og vi kan ikke laste trivelige nordlendinger for det. Tvert imot, ingen av oss ville vært denne gjestfriheten foruten! Den samsvarte med mine positive fordommer og gjorde meg glad. Og vi fikk startkabelhjelp til slutt!
Dermed kan jeg komme til saken, altså Kråktinden!
Fortsatt tung i kroppen av sykdomsframstøt og nå også gårsdagens tur. Felles for de to Steigenturene for min del var mangel på krefter. Heldigvis er tælen der da, den var god å ha oppover bratte og til dels varme lier.
Omgivelsene i Steigen er uansett magiske med rene Lyngentinder (sagt av en som enda ikke har sett Lyngsalpene på ordentlig), iallfall med ren melissnø over resten av snødekket, og nesten vaskeekte Senjahalvøyer. Fantastisk!
Flott utsikt over havet ble det selvsagt i dag også, flottere i takt med hver høydemeter. Lofotveggen lokket i det fjerne sammen med snørike Vesterålen og nesten Mont Blanc-lignende Møysalen. Ååå, den vil jeg på i år...
Kommet opp på et band åpnet utsikten seg mot de nære tinder, og det er jo alltid det mest spektakulære. Ekstra moro å oppdage råflotte topper en aldri har sett eller hørt om før. En for meg navnløs stortopp gjorde virkelig inntrykk på kloss hold, nå vet jeg at den heter Skjerdingslagstinden. Pakket inn i deilig snø under en blå himmel var den et syn for guder.
Etter effektiv gange og nye utsikter i vekslende terreng nådde vi selve moroa. Her var det av med skiene, og fram med isøkser og for Sondres og Endres del stegjern. Jeg hadde forholdsvis trua uten disse siden det gikk greit dagen før, men helt etter boka var det selvsagt ikke.
Det var morsomt og etterhvert småkilent og alpint, ikke minst opp ei bratt renne, men snøen var så god der at det ikke var mulig med utglidning med mindre man la ned en enorm innsats med det for øyet. Og med sånne vakre omgivelser i nydelig vær var det komplett umulig å være suicidal, så alt gikk på skinner. Et overraskende stort platå ventet videre til hovedtoppen. Der var det iallfall bare å nyte!
Ikke like Øyvindvær som på Litl Forra, skyer hist og pist og en helvetes vind, men ekstremt fascinerende landskap fullt av hav, fjorder og vinterlige alpine fjell i absolutt alle retninger. Endre pekte og forklarte hva som var hva, for dette har de siste åra vært hans rike. For meg var det gøy å kjenne igjen spisse tinder i området som i DNT-årboka for 1993 (nye nasjonalparker) ble presentert som Mistfjorden-Sjunkfjorden. Det gikk litt tid med på å beundre utsikten, pluss å ta felles fjellselfie på toppvarden, og denne var i grunn selve cruxet på turen, et crux mange sikkert dropper vil jeg tru. Alene hadde jeg gitt opp, men med mitt "hjelpeteam" fra den fæle Kjerringi-fingertraversen i august 2013 så ordnet det seg...
Det som alltid er synd på topper i fint vær er at en må tenke retur. Så også her, men det var masse flotte synsinntrykk i vente på nedturen, de en bare i bruddstykker kunne få om en snudde seg på veien oppover. Nå var de gratis underholdning, og den "berømte" Skjerdingslagstinden med havet som bakteppe var skikkelig praktkalendermateriale! Underveis måtte jeg i overført betydning klype meg i armen over det faktum at vi fikk fint vær istedenfor nedbør og grå stusseligheter på tur etter fastsatte datoer i en flott landsdel, det skal jo liksom aldri være mulig. Da fikk det bare stå sin vante prøve at skiferdighetene og selve skia ikke sto i stil med naturens eleganse her oppe.
Vi var alle svært fornøyde med Kråktinden, men nå ventet en lang kjøretur inn i det mørke svenske uvisse...
User comments
Takk for turene!
Written by Fjellsamleren 08.06.2017 12:41Nydelige turrapporter fra Steigen, Øyvind. Du får virkelig sagt det. Flott markedsføring for dette området til kommende Steigen-entusiaster.