Kremtur til topps på Litl Forra (13.04.2017)

Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)

Map

Ascents	Lille Forra (1,228m)	13.04.2017

Dette var altså oppvarmingstur del 1 før svenskeeventyret…
Og for en start på «opptakten» det skulle bli!

Litl Forra på 1228 moh! Aldri hørt om den før de siste ukene. Ser jo ut som et Lyngsalpefjell...

I likhet med Sondre og Endre var jeg for lengst betatt og oppslukt av Steigen, men i det vi tok fram utstyr og skulle pakke om og gjøre oss klare for den mektige Forra-toppen jeg faktisk aldri hadde hørt om før fikk jeg meg en solid kalddusj! Jeg hadde i alt utstyrskjøpsstress på forhånd glemt noe vesentlig, å velge rett par ski. Den ene skia var knekt under bindinga… I tillegg hadde jeg på grunn av alle i siste liten-hastekjøp som inkluderte ufrivillige Osloturer pluss slitasje med den sedvanlige vårsjukdommen som alltid prøver seg glemt noe så essensielt som stegjern. Om ikke annet hadde Sondre isøks til låns, men detta var stusselig og pinlig. Plutselig ønsket jeg meg tilbake til Bragernesåsen…

Men Sondre er jo vant til meg og mine vaner og uvaner og kjenner mitt nivå og mente at ved å låne fjellskia hans og ved å gå så langt det rakk så kunne det fort vise seg at jeg fiksa hele toppen uten stegjern. Så det var bare å prøve å bevare humøret og komme i gang. Været var iallfall på vår side!!

Vakre Steigen, for min del for første gang i livet! Hamarøyskaftet lett gjenkjennelig i bakgrunnen.

Det begynte svært tungt for min del oppover Lia. Da vi omsider tok på skia ble det enda tyngre. Sondre og Endre bablet i vei om at det var godt endelig å kunne være på tur med noen som gjorde at det gikk an å skru opp tempoet litt. «Heheheee…ehhh» tenkte jeg i mitt stille sinn, for hvor lenge kunne jeg klare å holde dette da? Til mitt forsvar skal det sies at helsa hadde hanglet den siste drøye uka, derfor følte jeg at kreftene var borte. Men det gikk jo framover både pga oppmuntrende prat og fordi det ganske enkelt var umulig ikke å la seg blende av omgivelsene som med påskeværet som faktisk var påskevær i beste betydning fikk fram det aller beste av dette fantastiske stykke Norge…!

Det bar inn i potensielt rasfarlig terreng, men snøen i denne flanken virket forholdsvis stabil. Sondre gikk i front og brøytet sikksakk oppover. Jeg prøvde å henge på, men sakket akterut. Endre tok det roligere der bak, men hentet meg snart inn. Og plutselig ville ikke ene fella lenger, så da gikk det enda saktere med meg. Jeg bestemte meg for å ta det med fatning og tenke et skritt om gangen pluss tenke over det faktum at jeg var griseheldig som fikk oppleve denne naturen på en kveld som denne.

Når en har rutine i et steg om gangen i motbakker kommer en til topps. Sondre og Endre ventet på kanten av ryggen, og sammen ruslet vi til toppvarden. Og snakk om å miste pusten på grunn av en utsikt!!! Tenk å ha begavelsen det er å kunne beskrive med ord en så mangfoldig, omfattende og rå utsikt som den en finner på Litl Forra, og garantert på alle de andre flotte fjella i Steigen… For en grønnskolling sørfra er det iallfall mye ukjent selv om enkelte fjell er til å dra kjensel på fra litteratur eller andres bilder på nettet. Det var iallfall et vanvittig sammensurium av lavere, men like fullt svært imponerende alpine tinder, for anledningen nedlesset med skinnende rein snø og det alltid tilstedeværende storhavet med småøyer og Lofotveggen i det fjerne. Solas fargespill over dette fikk tankene til å kretse innom midnattssola på Beerenberg. Dette var på en måte sammenlignbart, på en annen måte ikke. Men du verden for en mektig og vakker opplevelse! Her oppe ga utsagnet jeg har hørt; «Hva skal vi med Lofoten når vi har Steigen?» mening. Selvsagt tull å si noe sånt, men det får definitivt fram poenget med hvor fint det er i Steigen!

Små men mektige alpine perler jeg aldri har hørt om før...

Skammer meg over ikke å ha visst om disse nydelige fjella!

Etter å ha kløpet oss i armene og slitt med hvert vårt hakeslepp noen minutter var det på tide å komme seg ned igjen. Det blåste surt og var seint på kveld. Gutta gledet seg til å sette utfor på sine randoski, verre var det for meg. Som Endre skrev så er jeg vel den eneste som har kjørt ned fra Litl Forra med fjellski. Men det gikk det også, og et stykke nede med mer behagelig helling og passe snøunderlag kunne jeg faktisk koste på meg noen telemarkssvinger. Etterpå ventet skog og kratt, og da går det alltid saktere, men det gikk det også. Vi var svært fornøyde da vi satte oss i bilen og kjørte videre i retning Brennvika.