Årets første skikkelige test av formen. Jeg hadde bestemt meg for å gå traséen til Topp7turen. Det er en turmarsj som arrangeres av DNT Drammen og omegn hvert år i slutten av mai. Nå var det kun tidlig i april, men vinteren hadde vært snøfattig, så jeg hadde godt håp om en rimelig bar tur.
Turen starter på Bjørkedokk i Nedre Eiker og går over 7 høyder i Finnemarka før målgang på Bragernes torg i Drammen.
Jeg parkerte bilen på parkeringsplassen på Bjørkedokk og satte kursen mot turens første sjekkpunkt, Knabben (359 moh.). Terrenget er sterkt hellende, men det er et mye brukt turområde så stiene er gode. Etter en snau halvtime så passerte jeg en topp som ikke er funnet verdig på Topp7turen, Solbergfjellet. Men det er nå uansett fin utsikt mot Drammen herfra, så jeg stoppet og tok noen bilder, før jeg gikk videre mot Knabben. Terrenget flater litt ut her og det er lett å gå. Et kvarter senere er jeg på Knabben, og der er jeg ikke alene. To damer som er ute på tur og en guttegjeng på 5 som har overnattet, treffer jeg også her. Besøket dokumenteres før jeg går videre til neste topp, Solbergvarden (531 moh.)
Første delen av dette strekket er ganske flatt og går gjennom et behagelig terreng av furu, lyng og granittsvaberg. Men i likhet med turen i fjor jeg hadde her så mistet jeg stien. Og det skjedde på nøyaktig samme sted, så enten er jeg programmert til å få en lapse akkurat her, eller så er stien litt dårlig merket på dette punktet. Ved hjelp av GPS’en er det uansett ikke vanskelig å navigere seg inn igjen, så lite eller ingen tid tapes på dette. Stien mellom Knabben og Solbergvarden har til nå gått i nordlig retning, men etter hvert drar det av en sti i vestlig retning som skal følges, og her starter den virkelig stigningen opp mot varden. Noe voldsom stigning er det ikke, for etter kun 15 minutter er jeg oppe på Solbergvarden. Her oppe er det fin utsikt i flere retninger. Syd på kollen ser man i retning Drammen, og under seg kan man se Knabben og den ruta man har fulgt opp. Oppe ved varden går synsretningen mot eikerbygdene og Kongsberg.
Her oppe ofrer jeg også leggene mine. Heldigvis har beina oppført seg eksemplarisk så langt på turen, så det er ingen grunn til å ta grep der. Men været var bra og kroppen varm, så jeg måtte ta av leggdelen på buksa og fortsette med shorts. Det er alltid hyggelig når det har kommet så langt temperaturmessig at man kan gå i shorts. Så får man bare leve med at det er et heller udelikat syn med disse vårbleike leggene. Det er uansett ikke mange som får se de. Etter Knabben har det ikke vært folk å se.
Neste sjekkpunkt på turen, Lokkeråsen (607 moh.) ligger ikke langt unna. Det er snakk om en snau halvtimes gange med slak stigning, så er jeg oppe på denne toppen også. Dette er turens høyeste punkt. Og hadde man regnet høyde i hele metere, så hadde dette vært Nedre Eikers høyeste punkt sammen med Trettekollen litt lenger nord i marka. Men man er i stand til å måle i centimeter, og da sniker Trettekollen seg så vidt foran.
Utsikten fra Lokkeråsen er i noen grad hindret av vegetasjon, men mellom trærne er det god utsikt i flere retninger, særlig i øst- og vestlig retning.
Turen videre til neste topp, Hoggskollen (597 moh.), ble nok en halvtimes økt. I motsetning til tidligere på turen, fikk jeg her kjenning med snø. Ned fra Lokkeråsen til Smedsetra ligger traséen fravendt sola så det tar lenger tid med smeltinga. Jeg tråkka gjennom flere ganger og klarte å dra med meg plenty mengder snø som smeltet og rant ned i støvlene. Oppover fra Smedsetra til Hoggskollen ble stien igjen solvendt men fortsatt var det litt snø der.
Utsikten fra Hoggskollen er som så mange av de andre toppene noe begrenset på grunn av vegetasjonen. Men Blefjell og Jonsknuten klarte jeg å skimte mellom trærne.
Det neste strekket, Hoggskollen – Tverråsutsikten, ble så langt turens lengste med sine 1 time og 15 minutter. Det starter lett med nedstigning fra Hoggskollen til demningen mellom Nerdammen og Mellomdammen. Skjønt lett og lett, er det noe beina mine ikke liker så er det nedoverbakker. Da blir det ofte klaging fra både knær og ankler. Så også her. Det var godt å komme ned på flata ved dammene. På andre siden av demningen går stien inn i litt tettere skog, så her var det fortsatt noe snø i terrenget. Faktisk var det så mye snø at jeg gikk meg vill et par steder fordi stien ble borte under snøen. GPS’en fikk meg raskt på rett spor igjen.
Stien Topp7turen bruker går på nordsiden av Tverråsvannet. Det er litt slakere formasjoner her enn det ville blitt med en sørgående rute. Da hadde det blitt Dronningslepet opp på Tverråsen, en skikkelig kneik rett opp den bratte Tverråsen. Nå ble det en slakere variant som slynger seg trygt og godt opp på åsen.
Som navnet antyder er det i alle fall utsikt fra Tverråsutsikten (535 moh.), primært i vestlig retning. Man kan se store deler av det terrenget man har gått gjennom tidligere på turen.
Jeg la kursen østover, innover Tverråsen, mot Skimten (554 moh.). Det er bare en kort tur på 20 minutter fra Tverråsutsikten til Skimten. Terrenget er lettgått og stigningen ikke all verden.
Skimten var en av min barndoms fineste topper, men noe har skjedd underveis. Enten er det snakk om erindringsforskyvning fra min side, eller så har det grodd til på toppen. Jeg har mest tro på det siste. Det var nok bedre utsikt på Skimten for 30 år siden. Nå ser man nesten ingen ting tydelig. Men mye kan anes gjennom vegetasjonen.
Nå ventet et nytt langt strekk fra Skimten til Varden (268 moh.). 1 time og 20 minutter tok den turen. Løypa snudde i sørlig retning, og jeg fikk gå med sola i ansiktet. Nedover Tverråsen er det fantastisk fint terreng, med lyng og spredtvokst gran- og furuskog. Ned fra Tverråsen går man inn i litt tettere lavlandsskog. Men her nede sier man på mange måter farvel til de små stiene. Herfra og til mål er det stort sett gange på gode bearbeidete stier/veier. Det startet med en traktorvei mot Sauesetra, før en sti kortet ned turen til Hvalsdammen. Herfra og ned mot parkeringsplassen på Årkvisla, meldte kroppen seg av, og all framdrift skjedde på gammel vane og med hjelp av tyngdekraften. Når motbakkene tok til igjen på Kanonveien, etter Årkvisla, meldte kroppen seg til tjeneste igjen og det ble fin flyt på resten av turen. Det er virkelig tydelig at det er stor forskjell på oppoverbeina mine versus nedoverbeina. Men jeg er nå glad for at det er oppoverbeina som leverer.
Ved Juletønna begynte det så smått å dukke opp folk igjen, og det første mennesket jeg traff ble møtt med et høyt og skingrende «Hei». Det var tydelig at snakketøyet var noe understimulert på denne turen. Litt kremting og en slurk drikke gjorde at de neste hilsenene gikk mye bedre.
På Varden gjorde jeg den nødvendige dokumentasjonen, men utsikten er bedre fra Spiralen rett nedenfor, så jeg ruslet ned dit i stedet og tok en ørliten pause der. Det var mye biler på Spiralen, og det var kanskje ikke så rart, været tatt i betraktning. Ned fra Spiralen gikk jeg zik-zak’en og kom ut rett bak Bragernes kirke. Målet for Topp7turen er på torget rett nedenfor kirka. Dit kom jeg etter å ha brukt totalt fem og en halv time. Men turen var ikke over med det. Jeg måtte jo komme meg hjem til Konnerud, så jeg travet videre. Fristelsene lå tett nedover torget, men jeg gjorde som Odyssevs og bandt meg fast til masten og seilte trygt forbi Unique og Lauritz. Nederst på torget stod kanskje den største fristelsen, buss 24 til Konnerud. Jeg lot buss være buss og ruslet over bybrua og opp Konnerudgata. Oppe i Konnerudgata tok jeg inn Gamlebakken der hvor den krysser Konnerudgata.
Jeg gikk den nesten helt opp til Konnerud, men tok av mot Haukås der hvor kraftledningen krysser veien. Siden Haukås ligger så nærme heimen var det greit å ta en svipp oppom den også, for dermed å få enda en topp på turen.
Fra Haukås og hjem var det bare snakk om et kvarters gange. Og vel hjemme var jeg sliten, men i overraskende god forfatning for øvrig.
User comments