Lonketind - En etterlengtet bursdagsfeiring (31.03.2017)

Blant tindene på Sør-Senja

Min siste dag som praktikant og journalist i Folkebladet var over. Tre måneder her oppe i Midt-Troms hadde flydd avgårde. Nå var jeg giret på å pøse på med flest mulig topper på Senja før jeg vendte snuten sørover for en periode. I løpet av dagen hadde jeg holdt jevn kontakt med Julie og Ola. De var giret på ettermiddagstur og valget falt på Lonketind. En jevn og passe bratt topp med hensyn til skredfaren.

Gårsdagen ble ikke helt slik jeg hadde sett for meg. På selvese bursdagen min ble jeg beordret ut til Finnfjord på ettermiddagen for å snakke med klima- og miljøministeren som var på besøk her ute på ettermiddagen og kvelden. Noe feiring kunne jeg derfor se langt etter. Det ble en lang kveld med skriving av artikkel i redaksjonslokalet før jeg avsluttet med en burger på Cirkle K, alene klokken 22.00 på kvelden. Gratulerer med dagen liksom. Neida. Det ble en nyttig erfaring.

Jeg bestemte meg for å feire dagen med tur i dag. Vi kjørte nedover til Finnelv litt forbi Å. Her prøvde vi å komme oss opp anleggsveien som går inn til en sti ved FInnelva. Bilen til Julie var dessverre ikke såpass sprek at den taklet det glatte føret. Etter gjentatte forsøk på å gi fart opp bakken, kunne vi bare se langt etter å komme oss opp her. Det ble til og med en bulk i bilen etter at vi hadde kommet borti brøytekantene. Vi kjørte deretter til Lonkan og opp anleggsveien til et hus like nord for hovedveien. Utenfor huset var en stor og flott parkeringsplass. Julie banket på for å spørre om vi kunne stå parkert her. En hyggelig mann kom ut og sa vi bare måtte stå her så lenge vi ønsket. Han var også veldig nysgjerrig på hvor vi skulle så sent på ettermiddagen og ble veldig fascinert over randoneeutstyret vårt. Splittboardet til Ola vekket ekstra stor oppmerksomhet. Han hadde vært på Lonketind selv på sommeren og forklarte oss hvor vi skulle gå for å komme tidlig opp på ryggen.

Vi fulgte en åning mellom furutrærene og brøytet spor i den ferske nysnøen opp til Storfjellet. Herfra ble det mye opp og ned over noen forhøyninger før vi omsider kom over tregrensen ved Lonketuva. Da vi kom opp i høyden tok vinden seg voldsomt opp. Hetten måtte på og glidelåsene under ermene måtte lukkes. I sør ruvet alle de kvasse toppene på Andørja. Her var det overskyet, men i Nordland skinte solen over toppene. Vi så helt til Vesterålen herfra. Helt vilt.

Vi fulgte sør-ryggen oppover og vinden økte på. Jeg måtte dra halsen over munn og nese for å beskytte ansiktet. Lenger oppe måtte vi opp en litt smal og bratt kneik. Snøen langs ryggen var hard. Vi måtte også være obs på å ikke gå for langt ut mot øst. Her hadde vi sett noen mektige skavler da vi stod lenger nede.

Det var lite snø langs ryggen, men vi valgte å holde oss her så lenge vi kunne. Lenger oppe måtte vi skrå litt ned mot vest. Her var det mer snø, men vi merket fort at forholdene ikke var gode. Vindpåvirket snø med haggel mellom lagene. Ikke bra. Her var det bratt også. I boken "Trygge toppturer i Troms" står det at man kan gå under 30 grader helt opp til Lonketind langs denne ruten, men at det kreves at man finner riktig rute. Dette ville ha vært å følge toppen av ryggen hele veien. Det var så mye stein her at det ble ganske vrient.

Vi holdt høyt opp mot toppen av ryggen hvor det var minst snø og gikk en og en over det bratte partiet. Det var ikke langt. Lenger oppe ble det slakere. Her så vi også to ørn som utnyttet oppdriften av vinden. Vinden hadde herjet en del nå, men den kom heldigvis fra siden. Da jeg og Ola gikk ved siden av hverandre og snakket oppover, hørtes det ut som om han var dritings. Munnen hans var helt nummen av kulden. Han husket hals på neste tur.

På toppen var det stor varde. Utsikten var helt konge. Vi hadde god oversikt over Andøya og Harstad i sør. I nord ruvet flotte Senjafjell. Merkelig nok avtok vinden litt her oppe. Ola og Julie hadde til min store overraskelse forberedt bursdagsfeiring for meg og fisket frem både Caprisone og sjokoladekake fra sekken. Dette ble en perfekt bursdagsfeiring. Akkurat slik jeg ville ha det. Det var likevel hustrig på toppen og snart kom skumringen. Vi skiftet om og satte avgårde nedover. Kjøringen fra toppen og ned langs første halvdel av ryggen var ikke mye å skryte av. Det var hardt og mye gjennomslag. Vi kjørte en og en nedover det bratte partiet på vestsiden. Jeg tok noen rolige testsvinger og føret virket med stabilt enn vi trodde.

De siste 200 høydemeterne ned mot Lonketuva og videre ned i skogen var en drøm. Et 15 cm lag med pudder på skaren. Vi kunne derfor gunne på og leke oss mellom trærne. Så var det bare å criuse ned i furuskogen før vi omsider var tilbake ved bilen litt før klokken 21.00 og like før mørket kom. Mannen i huset ved parkeringen som vi tidligere på dagen hadde snakket med, kom ut. Denne gangen hadde han tatt med sønnen sin ut for å vise ham hvor vi hadde vært. Han hadde også brukt ettermiddagen på å skue etter oss i kikkerten og hadde sett oss under nedkjøringen. Han var visst imponert over at vi bare tok en ettermiddagstur her inne. Nå ventet en times kjøretur tilbake til Finnsnes. Dagen etter skulle med og Ola prøve oss på Kvænan. Tusen takk for en fantastisk tur og en herlig bursdagsfeiring Julie og Ola.

GPS