Tilbake på Elgtjernsveien. Jeg var her for et par uker siden. Da var målet Høgåsen, på vei inn mot Sponevollen. Nå hadde jeg sett meg ut nabotoppen Svartåsen som et turmål. Jeg kjørte helt inn til parkeringsplassen, hvor den offentlige veien stopper, og satte fra meg bilen der. Trugene lå i bagasjerommet, men et raskt sveip over terrenget fortalte meg at her kunne det være mulig å komme seg fram med bare fjellstøvler. Det ville i såfall bli første tur i år uten ski eller truger.
Rett ved parkeringsplassen, på nordsiden, ligger det også en kolle som er besøk verdig. Buråsen er et veldig enkelt mål og ble en grei start på denne turen. Sydhellinga som jeg gikk opp var fullstendig snøfri, og det var deilig å kunne kjenne lukten av skog igjen etter at den har blitt holdt nede av snølokket i vinter.
Det tok meg i underkant av 10 minutter å gå til topps på Buråsen. Utsikten er ikke all verden men et hogstfelt på østsiden sikret i alle litt sikt mot Hovlandsfjell.
Jeg gikk ned fra toppen i sørvestlig retning, over Langemyr og Elgtjernsveien, før jeg fikk lett opp en sti som ville ta meg et stykke opp i lia mot Svartåsen. Her var det noe mer snø, men ikke mer enn at jeg kunne hoppe rimelig greit fra den ene bare flekken til den andre.
I nærheten av Gampetjern kom jeg til et ferskt hogstfelt. Det ser ut som det gjøres en del tømmerarbeid i dette området nå, for det var samme historien da jeg var på nabokollen i vest for et par uker siden.
Jeg peilet meg inn mot toppen av Svartåsen og la i vei de siste hundremeterne opp. «Dessverre» hadde ingen hogd noe på toppen, så det var ikke så mye å se herfra heller. Det ble bare til at jeg slo meg ned for å spise og drikke litt før returen til bilen ble planlagt.
Jeg satte kursen mot Butjern. Skråninga ned var bratt, og etter hvert ble jeg distrahert av en elg jeg hørte men ikke så. Jeg prøvde å gå etter lyden, men den viste seg aldri. Elgen visste nok hva den gjorde for plutselig befant jeg meg i et område med rimelig mye snø. Jeg tråkka gjennom til lysken flere steder. Heldigvis skulle jeg i fallretningen, så med litt uelegant rulling og kaving kom jeg meg ned. Jeg har dog aldri savnet trugene mer enn jeg gjorde ned lia til Butjern. Og våtere enn jeg var på beina da kommer jeg aldri til å bli. Heldigvis var det varmt den dagen så jeg ble i alle fall ikke kald på beina.
Fra Butjern og opp til bilen endret landskapet karakter igjen, og det ble igjen mulig å gå i bart terreng.
User comments