Nordlysshow på Kvittinden (07.03.2017)

En tur utenom det vanlige

Min gamle kompis fra Valdres Folkehøyskole, Sindre Brekke tok kontakt og lurte på om jeg var giret på en kveldstur. Han jobber som politi på et lite sted sør for Tromsø, og kom kjørende ned til Finnsnes denne dagen. Veldig lenge siden sist jeg så ham nå. Valget for tur falt på Kvittinden, som er en perfekt ettermiddagstopp. Vi kjørte til glattkjøringsbanen ved Finnfjordbotn og parkerte her. Denne turen begynner å bli veldig standard på kveldstid, men kommer aldri til å gå lei den toppen. Så mye god kjøring 20 minutters kjøring fra huset.

Været var topp. Klar himmel, kaldt og vindstille. Jeg begynner etterhvert å bli ganske dreven på å vite når nordlyset kan inntreffe. Derfor hadde jeg denne dagen forberedt meg ved å ta med meg både stativ og et Canon 7D fra jobben. Her skulle det tas skikkelige nordlysbilder.

I dag var jeg ganske langt unna å kunne kalles en "Gramjeger". Sekken ble ganske så tung med alt kamerautstyret. Månen lyste såpass godt opp at vi ikke trengte hodelyktene. Her var det mer enn bra nok lys. Sindre hadde dessverre glemt feller hjemme, men fikk heldigvis lånt Andreas sine. Fellene viste seg å være ganske mye smalere og kortere enn skiene til Sindre. Det ble derfor ducktape i enden og en del anstrengelse og slit i form av dårlig feste på skaren. Uheldigvis var det nemlig steinhardt over alt i dag. Forholdene var elendige og vi kunne se langt etter noen god kjøring i dag.

Sindre gav gass og kom seg greit oppover på de smale fellene og fant etterhvert fine metoder i de bratteste partiene, men det ble likevel høy "et skritt frem og to tilbake-faktor".

Vi kom etterhvert opp på toppryggen og her var det bare å nyte tilværelsen. Fullmånen lyste opp hele landskapet som om den var en ettermiddagssol. Her kunne vi se milevis. Nordlyset tok seg også opp etterhvert. Det eneste jeg gikk å tenkte på var hvor heldig vi var som bare kunne spankulere ut i vill natur i en vanlig ukedag etter jobb og få slike syke opplevelser. Dette er noe japanere sparer opp flere hundre tusen kroner til, og som de ser frem til å oppleve en gang i livet. Sammenligningen gir ikke mening, men det er også denne tanken som får meg til å føle meg ytterligere privilegert.

Nordlys vil aldri bli noe jeg kommer til å bli vant til å se. Uansett om jeg står på en fjelltopp uten andre lyskilder i nærheten, eller om jeg kjører i en bil på motorveien, kommer jeg alltid til å la meg fascinere.

Like før toppen gikk jeg litt i forveien for å rigge til utstyret slik at det stod klart når Sindre kom opp. Det var iskaldt på toppen. Sikkert ned mot 20 blå. Her var det bare å få på seg ekstra klær. Det dansende showet på himmelen var i full sving og det var bare å knipse i vei. Stort sett ble det bilder med lang lukker. Sindre takket gledelig ja til å være modell. En jobb han utførte meget bra.

Fingrene fikk kjørt seg godt da jeg fiklet med små knapper og tannhjul uten votter og jeg måtte til tider ty til noen banneord og grimaser. Det positive med lang lukker er uansett at du har tid til å få varmen mellom slagene. Ofte ble jeg også så fokusert at jeg glemte at jeg var kald.

Showet skulle bare bli bedre og bedre. Store grønne flammer sirklet i alle retninger over hele himmelen. Langt der nede så vi lysene fra bebyggelsen i Sørreisa og i bakgrunnen ruvet mektige fjell. Herregud for en kveld. Vi nøt denne opplevelsen og havnet i transe av å stirre på himmelen. Det er viktig å selv ta seg tid til å nyte øyeblikket og ikke bare være opptatt med kameraet. Den balansegangen føler jeg at jeg klarer.

Etter en stund ble vi enig om å ta fatt på nedkjøringen. Det begynte å bli heftig kaldt og jeg hadde nå et dusin bilder å gå igjennom når jeg kom hjem. Showet var ikke over, men vi hadde sett på det en stund nå.

Nedkjøringen var som sagt ikke noe å skryte av. Et kort, men bra parti fant vi ned til tregrensen. Her måtte vi stoppe opp på ny. Denne gangen var det fargespill i nordlyset. Rosa, gule og grønne flammer dansen vilt over alt. Jeg lot kameraet ligge for her kom jeg neppe til å få tid til å ta et bilde før det var over. Det stemte. Etter ca 1 minutt var det ferdig. Det ble likevel en fantastisk avslutning på turen. Vi kjørte ned til bilen og var i ren ekstase over det vi hadde sett. Etter å ha sluppet meg av på Finnsnes, kjørte Sindre hjem igjen. Tusen takk for en hyggelig sammenkomst og en helt fantastisk tur.