Lønsetfjellet vinterstid (27.02.2017)

ebbeleo
Bukken (Ole Christian Smørdal)

Etter å ha forsøkt i lange tider (på grensa til årevis) å få med Mork på skitur på fjell, klarte jeg det endelig. Allierte meg med Ole, og da turte han ikke annet enn å melde seg på. Foreslo Skåla eller Kvannfjellet til nød, men da hadde han plutselig mye klesvask, litt vondt, brøddeig som skulle heves, årsmøte i Bud spellemannslag og mange andre dårlige unnskyldninger. Lovnader om slak tur i labert tempo til Lønsetfjellet ble redninga, spesielt siden han selvfølgelig ikke har vært der heller.

Da morgenen kom, var det visst vondt i vilja likevel. Først regna det i Bud (Lønsetfjellet ligger somd e fleste vet ikke i Bud) mens det var strålende sol i bynære strøk. Så var det Ole som ikke hadde bil (en kjapp telefon avslørte at Ole hadde mer standsmessig bil enn Mork noen gang kommer til å ha). Det siste desperate forsøket på å slippe unna var å "glemme" fellene. Skamløs som han er venta han helt til han hadde passert Skaret med å slippe den bomba. Enda godt vi andre to var tålmodige.

Egentlig var det vi andre som hadde gyldige skulkegrunner. Ole var sørpa og jeg hadde pådratt meg kostbare gnagsår etter innkjøp av nye fjellskisko.

Jaja, nok om det. Til slutt hadde alle det de trengte, og neste utfordring var å finne riktig parkeringsplass. Etter en hyggelig visitt i verkstedet hos Mr Mjelve, kom vi oss til slutt til riktig verksted etter riktig elv.

© Kari Anne Kringstad

Endelig var vi på vei oppover. Eller bortover-oppover. Tok sin tid å få høydemetrene til å tikke. O2-snapper-Ole var forvandla til et normalt menneske, og det var liksom greit å holde følge. Burde vært mer forkjøla den mannen. Han må forresten kjøpe nye bindinger eller ski, uten knirkelyd. Regner med det blir i orden kjapt.

© Kari Anne Kringstad

© Kari Anne Kringstad

Oppover lia måtte luftemuligheter i dyre klesplagg benyttes og votter var unødvendig. Mork vurderte ny retur til Bud etter solkrem, men fikk beskjed om å skjerpe seg. Strålende påskevær rett og slett, og livet var brått en lek. Det fikk så være om turmålet ikke var det mest spenstige, her var vi i alle fall på tur - og dessuten kunne vi i det minste ha utsikt mot Skåla kom vi på.

© Kari Anne Kringstad

På toppen kledde folk av seg, og på seg. Enkelte så for seg lang pause med opptil flere lunsjretter, men fikk beskjed om å trykke i seg en kvikk lunsj og få på seg skia igjen. Andre tenkte at det gikk an å nyte nedfarten, sånn siden lunsjen var droppa. Det skulle vi ikke.

Ole var plutselig på jobb, nå som skiinstruktør. Han evalurte kjapt at "du liker best å gå opp du". Sjeldent treffsikker der. Mork beslutta at han skulle prøve å holde følge. Ergo fant jeg ut at det lureste jeg kunne gjøre var å holde god avstand.

Uvisst om det var manglende dømmekraft, overmot eller bare et ønske om å kopiere sin kjære skiftleder som var grunnen til at Mork iscenesatte diverse håpløse fall nedover. Det første forsøket etterlot seg et krater på flere meter i diameter, som kunne tatt livet av andre. Så presterte han å glemme ene halvparten av kroppen midt i lufta på en slak skogsbilvei MED spor. Uansett så hardt han prøvde, ble det ikke varige skader.

Neida så. Turen var fin den, selskapet alle tiders og været upåklagelig. Føret? Tja, Morken ropte på pudderet fra ca 30 moh, og ble belønna med noe lignende til slutt.

Etterpå tok jeg meg en 2-timers strafferunde i Tusten med en gjeng 8-åringer på alpinttrening. Hevda meg bra der.

© Kari Anne Kringstad