Nydelig vinterlys på toppene i Sørreisa (04.02.2017)

Høytrykket har ankommet

Det var nydelig vær og jeg var giret på å utforske området utenfor Finnsnes. Jeg hadde snart vært her oppe i en måned og hadde fremdeles ikke tatt turen til Sørreisa. Hjerttinden (høyest i sørreisa og Salangen), Høggumpen og Tverrfjellet er topper jeg ser fra stuevinduet. De kvalifiserer seg derfor til topper jeg bare MÅ bestige.

Jeg hadde ingen turkamerater denne dagen. Hjerttinden var derfor glemmesak å bestige alene på grunn av skredfare. Tverrfjellet og Høggumpen derimot, kunne la seg gjøre. Jeg kjørte derfor gjennom Sørreisa sentrum og tok til venstre på veien som går sørover og ender ved Skaret. Her er en stor og fin parkeringsplass. Jeg spente på meg skiene og fulgte annleggsveien innover i Skardalen. En litt småkuppert dal med koselige hytter mellom grantrærne. Det er mye scooteraktivitet i Sørreisa og det var selvsagt scooterspor jeg kunne gå i. Det gjorde ikke meg noe. Da slipper jeg å brøyte mine egne spor gjennom dalen.

Det var kaldt i dag, vindstille og ikke en sky på himmelen. Jeg hadde på meg solbrillene foreløpig, men måtte pakke dem vekk da det ikke så ut til at jeg ikke kom til å klare å rekke å komme meg opp i sollyset.

Scootersporene gikk videre over tregrensen. I ettertid har jeg funnet ut at strekningen fra Skardalen til Gumpedalen via Skaret er en populær scooter-rute. Jeg valgte å starte med Høggumpen. Det var den mest "krevende" toppen på denne turen. Jeg dreide derfor mot sørvest da jeg var kommet over tregrensen i Skardalen. Jeg hadde tatt med klatreøkser og stegjern i tilfelle det skulle bli utfordringer underveis. Jeg siktet meg inn på en renne på østsiden av Høggumpen og tenkte det skulle være grei skuring oppover. Det bratnet til og jeg måtte ta skarpe kickturns oppover. Lenger oppe fikk jeg en dårlig magefølelse. Jeg likte ikke måten snøen reagerte i de jeg satte skiene i skaren. Det var hard skare og ikke mye snø oppover her, men jeg ble likevel usikker. Jeg visste at det kanskje kunne finnes en annen mulighet på nordsiden av toppen. Jeg nølte derfor ikke og snudde. Rant ned igjen kanskje 70 høydemeter og dreide nordover.

På nordøstsiden av toppen var det slakere. Steinhardt oppover, men jeg følte meg kompfortabel oppover her. Måtte et bratt parti og måtte dreie til høyre og havnet plutselig på andre siden, altså nordvestsiden av toppen. Det var bratt alle steder videre oppover herfra og jeg følte for å følge flanken videre sørover herfra. GPS-sporet viser denne litt merkelige ruten jeg valgte, men slik ble det bare. Det kan se ut som jeg har gjort et forsøk på å gå i sirkel rundt hele toppen.

Jeg fant til slutt en rute opp til nordryggen og spente skiene hardt ned i is og steinhard skare mellom steiner. Klarte å komme meg opp uten å måtte ta av skiene. Det er nok ikke mange før meg som har valgt å bestige denne toppen på ski. "Den styggeste toppen jeg har vært på" skriver Kugo på sin nettside om Høggumpen. Det kan jeg si meg enig i. Da jeg kom opp på toppen, var det ikke et særlig pent syn som møtte meg. Svære ledninger, søppel og radere. Jeg rakk solnedgangen og fikk flott utsikt til Børingstinder i vest. Det var kaldt på toppen og jeg ville rekke opp til Tverrfjellet uten å måtte bruke hodelykt. Ga varden et klapp, tok noen bilder og returnerte samme vei jeg kom opp. Det ble utfordrende å kjøre ned på skaren mellom steinene hvor jeg kom opp. Valgte å beholde fellene på nedover her.

Lenger nede skiftet jeg til kjøremodus og fikk en ok, men kort nedkjøring. Såvidt det var verd å ta av fellene. Tok noen kjeks og drakk litt vann før jeg satte kursen mot en lange og meget dryge motbakken opp til Tverrfjellet. Følte meg litt tung i beina nå. Hadde holdt høyt tempo. Det begynte å bli skumring og jeg klarte ikke å ta øynene vekk fra den mørkerød, orange og gule regnbuen av sollys i horisonten. Jeg holdt lyset gående ved å komme høyere opp. Derfor kunne jeg bare gå og nyte dette synet. Jeg følte meg heldig. Her var det bare meg. Helt alene. Jeg hadde fjellene og stemningen helt for meg selv. Det var magisk. Jeg satte på noen rolige trace-sanger på øret. Dette gjorde stemningen ytterligere spesiell.

Det føltes som om bakken tok en evighet. Det var nesten helt mørkt da jeg tok fatt på den siste oppstigningen etter et parti med litt flate. Det var stort sett steinhardt og jeg var en smule lei av å gå på skare denne dagen. Likevel fant jeg et parti med litt fin snø nedover her.

Da jeg kom på toppen, var det bekmørkt, men nattsynet var blitt godt og jeg tok ikke fram hodelykten før nå. Nøt utsikten over Hjerttinden, som jeg såvidt kunne se. Det lå nå en mørkerød stripe langs horisonten. Det var en kjølig vind på toppen og jeg skiftet med det samme til kjøremodus på skiene. Etter det fine partiet i toppen, kom jeg ned til skavlene og skaren. Jeg presterte å hekte den ene skien mellom to skavler og jeg stupte nedover på magen. Det ble en hard landing på skaren og hodelykten ble røsket av. Det første som slo meg var om jeg nå kom til å seile nedover med stor fart. Skiene utløste seg og den ene stoppet lenger oppe. Dette rakk jeg å registrere før jeg momentant kastet meg nedover etter den andre. Jeg fikk tak i den og stoppet etter noen meter.

Det var flaks. Fikk på meg skiene igjen og fortsatte videre nedover. Dreide nedover mot der jeg hadde gått opp fra dalen og fant scootersporene. Ved tregrensen var det fin styresnø så jeg ga bonn pinne nedover. Hadde nok litt for høy fart. Følte jeg måtte få utløp for alt det gode skiføret jeg ikke hadde fått i dag. Det er ikke alltid like enkelt å se de tynneste trærne i skogen når det er mørkt, heller ikke med en sterk hodelykt. Greide derfor å krasje i en busk og ble igjen kastet rundt. Helvete ta altså. Myk landing denne gangen i hvert fall. Slike ting skjer når jeg blir overivrig. Kom meg ned igjen i Skardalen og tok fellene på igjen. Nå spaserte jeg gjennom dalen og tilbake til bilen i mørket. Dyster stemning da jeg lyste inn i de "forlatte" hyttene da jeg gikk forbi dem. Kom tilbake til bilen og kjørte tilbake til Finnsnes. En fantastisk tur i nydelig lys.

GPS