Storeberg (22.01.2017)

Porsgrunnstopp i tåkehav

Etter å ha gått 10 av de 14 toppene i Porsgrunn med PF på over 100, så var ikke forventningene til dagens tur av de største. Har jo funnet ut at disse toppene kan være både slitsomme, skumle, full av kratt, skog og andre hindringer, og i tillegg er mulighetene for å gå seg vill enormt store (noen er også morsomme da!)! Så det var med litt blanda følelser jeg dro med meg Rune (Taxitheo (Rune Theodorsen)) på enda to nye. Det vil si planen var ihvertfall å ta to, nemlig Storeberg og Hanakne, da dette så ut til å være en grei tur å gjøre unna. Bestemte oss for å begynne med Storeberg, og idag hadde noen (les; Rune) ymtet om at han kunne være litt mer behjelpelig med kartlesinga enn sist gang, så var anelsen mer optimist idag!

Før turen i det hele fikk begynt, endte jeg opp i rimelig dårlig humør da jeg fant ut at sitteunderlaget mitt nok ligger igjen på Prestskjeggen etter forrige helg sin tur, og vi ble masse forsinka innen jeg var ferdig å sutre om det! Ikke f... om jeg går den turen om igjen for å si det sånn! Snille mamma'n min skulle heller strikke nytt til meg :)

Selve turen starta bra med å ihvertfall finne parkeringslomma på Sjømoa om ikke annet! Fram med telefonen, opprett tur på Peakbook, og satse på at 4G og prikk får oss trygt fram også idag!

Turen starta med svært brå oppstigning på en skogsbilvei, som egentlig var god å gå på. Bakken hadde ingen innslag av flate partier, det var enten bratt eller jævlig bratt. Sånn gikk det vel i drøye en kilometer før det ble litt flatere og mer opp og ned. Hadde lest meg opp litt på andre turartikler her inne før vi dro, så vi fulgte denne skogsbilveien fram til ei hytte midt uti skauen. Her skulle det visstnok gå ei kløft til toppen. Ikke så lett å se i tåkehavet, men fant da et sted i de bratte fjellveggen, som så ut til å kunne gå under betegnelsen kløft. Vil vel ikke si at den så særlig gjestmild ut, men var lissom eneste logiske stedet det så ut til å kunne gå an å komme opp.

Vi hadde gått uten brodder hittil, men skjønte ganske raskt at det nå var tid for å få på seg disse. Det var glatt på mosegrodde steiner, nedfalte trær, kvister og døde blader. Dette var en svært bratt kløft med mange hindringer på veien, så ble mye sikksakk-gåing oppover, og både legger og lår fikk kjørt seg. Tankene mine var litt opptatt av at det ikke var særlig forlokkende at vi måtte ned igjen samme veien, noe jeg tidvis gnåla om til Rune også, som stort sett bare lo av meg. "Har man kommet seg opp, så kommer man seg nok ned igjen også".

---

Det var en møysommelig klatring og klyving til topps, men opp kom vi etter å ha forsert steiner, trær, is, og kvister. Ante meg at jeg kunne komme til å kjenne denne klyvinga i beina imorra! Om ikke det var så varmt i været, så ble det alltids varmt nok av dette. Ble mye latter og moro underveis også da.

Vel oppe på toppen, så måtte vi jo finne toppunktet også, så vi svingte opp til venstre etter kløfta, og tusla i vei gjennom lyng, men ganske greit terreng. Så stadig noen spor av at Helge (for de som ikke vet hvem det er, så kan jeg anbefale å kjøpe tegneserien "Elgen Helge" i Sverige, for den er helt konge!) også hadde ferdes her oppe. Ellers var det vel ikke mye annet liv å se tegn til. Virker ikke akkurat overbefolket på disse toppene! Selv om denne toppen vet jeg at det er litt folk på og rundt pga elgejakt, noe de driver med inni Langangens dype skoger.

På grunn av heller kaldt og rått vær på grunn av tåkehavet, så ble det ikke store rasten på toppen. En kaffekopp tok jeg meg tid til, og så måtte vi jo ha obligatorisk toppbilde og litt andre bilder siden sola såvidt klarte å bryte gjennom tåka og lage litt spesielt lys på toppen. Idag hadde jeg jo selvfølgelig latt kamera ligge hjemme da, så ble bare mobilbilder, men det duger ganske bra i nøden når sant skal sies!

---

---

Etter rasten, var det bare å tusle seg ned igjen mot kløfta da, og jeg kjente at jeg gruet meg litt. Men må jo si at turen oppover kløfta gikk mye bedre enn jeg trodde, for jeg har jo slite veldig med bratte skråninger og fjellsider oppover på grunn av den merkelige høydeskrekken min! Den merka jeg ikke noe til oppover, så var ikke det jeg gruet meg til nedover heller, for det går jo alltid bra. Var mer det at jeg så for meg diverse brukne kroppsdeler når man bare endte opp med å skli ned skråningen... Må virkelig slutte å grue meg, for selv om det ble en møysommelig tur med skjelvne kne (av anstrengelse i nedoverbakke, og ikke skrekk), så var egentlig ikke turen nedover noe skummel! Egentlig var den kløfta bare en morsom og utfordrende del av turen, som gjorde at jeg likte turen veldig godt.

Innen vi kom ned, for det tok sin tid, var klokka blitt ganske mye, og jeg bekymret meg for mørket dersom vi også skulle ta Hanakne. Rune, som er den evige optimisten av oss, syns vi skulle ta med Hanakne også. Her havnet vi noe skeivt ut i forhold til planen og kartet, så det endte med at vi tapte enda mer tid, og fant ut at det nok var lurest å snu og heller ta den en annen dag. Vi tuslet oss derfor ut igjen på skogsbilveien og gikk strake veien ned til bilen.

Må bare si at dette var virkelig en av de mer morsomme Porsgrunnstoppene, som jeg gjerne går igjen! Toppen var rimelig lett å finne, og var både utfordrende og morsom å gå, og jeg virkelig storkoste meg tur! Formen er også mye bedre etter sykdom, så det kan jo ha hatt en innvirkning på positivismen min :) Da er det bare to igjen av de her Porsgrunnstoppene, og jeg grugleder meg til de også! Fortsettelse følger ;)