Prestskjeggen (15.01.2017)

Brodder i rompa og blått kne!

Duket for nok en Porsgrunnstopp, for å prøve å få fullført lista en eller annen gang i nær framtid! Jeg var så "heldig" at jeg fikk velge, så da valgte jeg Prestskjeggen av de som gjenstod. Hatt jeg visst at Rune (Taxitheo) hadde stått opp på feil bein og bestemt seg for å være sta å nekte og si et eneste ord om retning og kart, så hadde jeg kanskje tenkt seg om to ganger! Tidligere har han jo ikke klart å la være å si noe, når kartleseren har vært på en begynnende bærtur, men idag klarte han det gitt. Hvilket endte, om ikke med forferdelse, så ihvertfall med en god del ekstra tid og km, og meeeeeget uveisomt terreng!

Gikk ganske greit første del av turen med en slags vei/sti. Største hindringene var trær som lå litt her og der, og is på stien. Måtte på med brodder gitt.

Plutselig delte den seg litt, og jeg er visst ikke så god på høyre og venstre på kart som jeg er i virkeligheten, så endte opp med feil vei. Måtte snu da, og finne annen vei. Prøvde meg på at det var kanskje smart å si fra når jeg går feil da, men det var visst ikke Rune enig i, og stod fast på at han var på tur med meg!

Så ble det brått j..... bratt! Fjell, is, blader på bakken, råtne trær, og ei heidundrans bratt li må visst forseres. Som sagt så gjort, og kom oss opp. Nytt slags stidele, der spørsmålet om å kanskje gå rett opp kunne være en mulighet, eller forsøke å følge det som ble en dårligere og dårligere sti. Jeg syns jo sti er ganske så hyggelig, selv om forsåvidt prinsippet med rett fram uansett hva man støter på også funker helt fint, men sti ble det.

Bråstopp ved noen istapper for å ta bilder:

---

Skulle visstnok ikke være så langt igjen til toppen, i følge det kartet jeg ikke skjønte noe av, og Rune ble bare mer og mer blid, mens jeg må vel igrunn innrømme at mitt humør var heller dalende. Så lissom ikke så veldig lyst ut foran oss, og helt ærlig skjønte jeg ikke hvor jeg var, eller hvor jeg skulle på dette kartet! Tror egentlig at Rune holdt på å le seg ihjel av meg flere ganger underveis, så det er jo bra at en av oss hadde det fint da!

Vel, vi beveget oss sakte framover igjen, og kom til et lite utsiktspunkt der vi så skog, skog og atter skog, og Langangsbrua ikke så altfor langt unna.

Etter litt mer om og men på veivalg, ga jeg bare blaffen i hele stien og tok en sjefsavgjørelse om at rett opp og rett på funker helt fint! Og det funket helt fint, for vi fant da toppen!

Etter litt kaffe, avslapping og et tupp i ræva med brodder fra Rune (bokstavelig talt!), var det bare å begynne på nedturen igjen da. Hadde planer om å gå litt mer rett ned, og blåse i sti, og tanken var god den! Bare at kartet ikke var enig i den gode tanken ;) Ble et stykke med svært uveisomt terreng, både med kløfter, vann, myr, velta trær, og bratte skrenter det ikke var mulig å komme seg ned. Jeg var på dette tidspunktet alvorlig bekymret for jeg er ikke trygg på hverken skauen, kartet, eller meg selv som kartleser, og jeg skjønte jo at det på dette tidspunktet ikke gikk så bra! Var jo laaaaangt inni Vestfold! Her var det også det blå kneet fikk sin opprinnelse. Måtte jo hoppe over en høy trerot fra et velta tre, og siden jeg ikke er så lang, så røyk jo den tynne rota mens jeg delvis satt på den. Dette medførte et blått kne, og oppskrapet knoke som smalt inn i fjellveggen:

Fant til slutt fram til der vi hadde gått opp, så da ble det heldigvis litt lettere! Men turen ble jo både lenger og tyngre enn den nødvendigvis hadde trengt å bli tror jeg! Kjenner igjen at dette ikke nødvendigvis er en topp jeg trenger å gå om igjen sånn med det første. Jeg tror nok jeg hadde gjort meg dårlig som villmarksjente gitt! Men alt i alt en veldig koselig tur, om enn litt mye bushing og mye rart. Bare tre Porsgrunnstopper gjenstår!