Ryssdalshornet oktober 2016 - vakrere blir det knapt (09.10.2016)  

Etter deilig frokost på Thon Hotel Skei bar det av sted i retning Byrkjelo. Måtte skrape is av bilruten, og ved ankomst Byrkjelo viste biltermometeret minus 3. Et lavt tåkelag lå vestover inkl over Breimsvatnet, og snart kjørte jeg inn i bomullen. Ved ankomst avkjørsel mot Kandal plutselig 1+ og her begynte tåken å sprekke opp.

Like etter avkjørselen fra E39 mot Kandal tok jeg mot høyre mrk Ryssdal. God merking mot parkering for Ryssdalshornet, tydelig angitt at det "dessverre" ikke var mulig å kjøre videre oppover mot Ryssdalsstøylen. Visste at det på ett parti var temmelig bratt og at det her var lagt ut vaiere. Siden jeg var usikker på om dette partiet lå i skygge og evt kunne være isete, tok jeg med stegjern og isøks; fullstendig unødvendig ekstravekt skulle det vise seg..
Ganske tung i kroppen oppover den stedvis bratte velholdte grusveien mot Ryssdalsstøylen, og akkurat da jeg bikket 500 meter nærmest eksploderte det i lys; morgensola avløste den råkalde skyggen jeg hadde gått oppover i frem til nå.

Her sti videre skarpt mot venstre, men godt merket. Etter å ha forlatt den velholdte trivelige Ryssdalsstøylen bar det bratt oppover en tilsynelatende ufremkommelig fjellside på venstre hånd, men stien var lagt i fine slyng. Et stykke oppe umiskjennelige tegn til flott anlagte trappetrinn i et parti med ur; mon tro Ryssdalshornet har hatt besøk av dyktige sherpaer helt nylig? Like før stien bikket over på nordvestryggen av Ryssdalshornet kom så det bratte partiet; men "no worry"; dette lå sørvendt og var tørt og fint og det var ikke tegn til hverken issvuller eller rim. Videre svingte stien nå i sørøstlig retning med tiltagende utsikt mot Sandane og etterhvert kjente og kjære fjell i omegn.

Solen holdt seg stort sett bak Ryssdalshornet på vei oppover, men tittet av og til såvidt frem, med noen vakre optiske fenomener som jeg forsøkte å fange "for evigheten"..

Hele veien tydelig sti, helt til jeg kom opp på toppryggen. Her såpass bra med snø at stien flere steder forsvant, men folk hadde vært her nylig og det var ikke noe problem å fnne veien mot hovedtoppen som lå et godt stykke sørøst på ryggen. Utsikten var grandios, noe det uvirkelig vakre været gjorde sitt til. I nord kjente fjell helt nord i fylket og også mange av de mer kjente stortopper på Sunnmøre kunne identifiseres. Enda mer spektakulært var det dog å hvile blikket på de stolte nabofjell som omkranser Breimsvatnet.

En kald bris gjorde at toppen ikke var noe sted for inntak av etterhvert nødvendig niste, så jeg trakk tilbake over ryggen og inntok fortreffelige brødskiver nede på nordvestryggen etter å ha hatt en avstikker opp på nordtoppen.

Nydelig vær, masse fine bildemotiver og en heller "daff" kropp gjorde at tiden gikk, og jeg bommet litt på tidsplanen min(noe min gode venn Ivars raske tid opp og ned til toppen i juni også bidro til :-) Men; hva gjør vel det på en slik underbar dag..?