Trekanten Ultra (10.09.2016)

Trekanten Ultra

Planen var å fullføre "trekanten i Trollheimen" som en dagstur - under 15 timer var målet.

Startet hjemmefra på Frosta med bil kl 02:50, det ble et par stopper underveis for litt kaffe å sånn, så vi ankom Gjevilvasshytta ca kl 06:30. Etter litt orging med vannfylling og tilpassing med ryggsekker, bar det i veg kl 07:10. Sekkene ble fort 7-8 kg etter som det hadde skiftet litt værmessig det siste døgnet - lurt å ha med litt ekstra om noe skulle skje. Tidligere i uka hadde yr.no meldt oppholds hele uka, men dette hadde ikke slått helt til. Det var god temperatur selv om det var litt småregn i lufta.
Vi fant fort tempoet vi hadde beregnet, 11:30 min/km. Denne ideen hadde jeg luftet med 2-3 personer det site året, og jeg gav tilbudet til dem alle tre - selv om det ble på kort varsel. Det var bare Line som var ledig, og hun slang seg villig med på prosjektet!
Planen var å ta en liten pause (5 min) for hver mil, og en litt lengre pause for hver 20 km (10-15 min). Med dette opplegget skulle vi klare det med god margin under 15 timer. Jeg hadde med mye mat, og sjokolade, jeg hadde et "selvpålagt" minimumskrav å spise noe for hver time.
Etter ca 2 km tråkket jeg ned i et hull som var litt dypere enn antatt, dette gjorde at kneet "gikk feil veg" og det ble en liten strekk. Heldigvis gikk det tilsynelatende over i løpet av 2-3 minutter og fokus ble flyttet over på marsjfarten igjen.
Det var bløtere enn antatt innover mot Jøldalsytta, så det ble et par dype tråkk som gikk over skoen. Merket ikke så mye til det, da skoene holdt ute det verste ute.

Lett start.
Vi møtte de første folkene som gikk motsatt veg ift til oss etter ca 15 km, da var klokka ca 10:00. Etter hvert møtte vi ca 10 stk til før vi var framme på Jøldalshytta. Vi fylte vallsekkene på nytt, det hadde gått med 2,5 liter for min del! Vanligvis drikker jeg mest den første timen. Jeg har god erfaring med drikke godt i starten for å forebygge kramper. Vi lå helt på skjema ift planen, og kroppene kjentes helt greie ut. Etter 12-15 min matpause satte vi kursen mot Trollheimshytta. Nå var det flere folk ute i "løypa", noen ivrige jegere også.

Ved godt mot.
Neste etappe (Jøldalshytta - Trollheimshytta) burde gå på litt over 3 timer.

Det var fin sti, nesten bilveg den første kilometeren, så det var veldig legg å holde farten oppe. Vi tok igjen noen som hadde store sekker, vi pratet med noen. Hvis vi røpte hva vi holdt på med, var det liten forståelse hos de vi snakket med, noen himlet med øynene, andre sa at det ikke gikk an, og noe trodde ikke på det! Etter å ha krysset ei sideelv som kom fra Gjeitjetta, smalnet det litt inn og terrenget ble litt annerledes. Mye vått kratt som stakk inn på stien, og vått gress enkelte steder, tydelig at mange går over Gjeithetta istedet. Vi valgte denne ruta for at det var den korteste og enkleste i og med at vi skulle gjøre hele trekanten.

Trøbbel?
Etter ca halvveis på denne etappen begynte jeg å kjenne det litt på baksiden av kneet samhandle fått seg en lite strekk drøyt 3 mil tidligere. Merket at leggen murret litt. Vi tok en liten pause og fortsatte. Jeg merket at farten avtok litt, og etter terrenget å dømme skulle vi egentlig klart å holde det oppe. Da det var 4 km igjen til Trollhytta beit det skikkelig tak i leggen, det forplantet seg litt oppover mot låret, og det ble vanskelig å rette ut foten skikkelig. Søren! Vi ble enig om å ta ned tempoet sånn at det skulle være "levelig" ganglaget ble mer og mer stakkato, og snart gikk det over til en slags hinking og halting. Vi la om planen litt, sånn at av innrømmet oss 1/2 time pause for å gjøre diverse tillatt. Vi lå likevel godt an tidsmessig totalt sett.

Slag i trynet!
Etter denne pausen måtte jeg innse at jeg ikke kunne fortsette videre. Hvile var det eneste fornuftige, så det ble en ufrivillig overnatting på Trollheimshyta. Vi var der såpass tidlig at det var senger å få enda. Jeg hvilte fram mot middag, og la meg kl 20:30 for å få mest mulig hvile for leggen. Planen var å starte kl 06:00 neste dag. Jeg hadde avtalt med kona Trine da jeg dro, at vi regnet med å være hjemme lørdag kveld, men hvis noe skulle oppstå kunne det i verste fall bli overnatting inne i Trollheimen. Vi var begge klar over at det ikke fantes mobildekning, så hun skulle ikke etterlyse meg før søndag kveld var avtalen. Vi pleier å gjøre slike avtaler når jeg drar på tur. Jeg tror mange avtaler for kort tid i dagens mobilsamfunn - vi er bortskjemt med å kunne gi beskjed om hvor vi er når som helst, sånn et det ikke i fjellet.

© rune haug

Det ble nokså fullt på Trollheimshytta denne natta, så vi lå 8 stk på 6-mannsrollen. Det var ei dame som hold endel våkne gjennom natta med diverse lyder, som hun for så vidt hadde advart mot før hun la seg. Jeg merket heldigvis ikke så mye til det, og sov godt fra at til kl 05:40, da skulle jeg opp uansett.

Optimistisk.
Foten kjentes mye bedre ut nå, men vi la i veg med betydelig lavere fart for å få varmen før vi eventuelt skulle skru den opp etter hvert. Måtte se an foten. Etter ca 900 meter startet murringen igjen, og etter knapt 100 meter til beit det skikkelig i! Fy søder! Stucked i Trollheimen! Det tok noen minutter å innse det, men jeg hadde ikke sjanse! Det eneste fornuftig var å returnere til Trollheimshytta og tilkalle hjelp. Line gikk i forvegen ned til hytta for kontakte betjeningen der. Det er langt mellom mobildekning i Trollheimen, så vi var avhengig av betjeningen og fasttelefon der! Mens jeg hinket meg nedover løp Line ned for å varsle, etter 15-20 min kom hun tilbake å sa at de ville vente til kl 07:30 med å kontakte redningsmannskap eller AMK. Det tok sin tid med meg ned til hytta igjen, ca 50 minutter på el liten kilometer faktisk!

Plan "exit".
Klokka gikk og det ble bestemt at det skulle sendes ut bakkemannskap fra røde kors med båt via Gråsjøen. Redningsmannskapet skulle komme fra Rindalen, så det kom til å ta litt tid. Etter litt telefonering fra og tilbake ble det estimert at de kun være på hytta mellom kl 11:45 og 12:00.
Line sendte vi i veg over "Mellomtoppen" ca 1350 moh og ned til Gjevilvasshytta med bilnøklene, altså den ruta vi opprinnelig hadde planlagt. Hun fullførte denne forøvrig på 5 timer, så hennes "total" ble på ca 13 timer.

Hell i uhell.
Man skal være litt heldig også, det var ei hyggelig dame som satt ved samme bord som hørte det var noe med kneet mitt, så hun spurte av nysgjerrighet i og med at hun var fysioterapeut. Jeg forklarte hva som hadde skjedd. Hennes mann kom også til, og han var lege. Generøs som han var, tilbød han seg å ta en liten undersøkelse av kne og tilhørende muskler. Han konkluderte med at det at det var muskelfestet til leggen som var strekt. Han hadde også med noen medisiner, betennelsesdempende og smertelindrende som jeg fikk! Jeg fikk også en dose som jeg skulle ta kl 13:00. Etter dette følte jeg meg temmelig heldig tross alt! Det viste seg også at vi hadde felles bekjente i nær krets, snedig sammentreff!
Det ble da noen timers venting på meg, så det som var av årbøker i peisestua fikk kjørt seg. Jeg kjente at medisinene hjalp og jeg tenkte vi alltids skulle klare de 4 km ut til Gråsjøen med hjelp.

Redningen er nær.
Kl 11:50 kom karene. Det var god stemning, og etter en kort rådslagning hadde vi en plan. Jeg kjøpte staver sånn at jeg hadde noe å støtte meg med. Dette fungerte utrolig godt sammen med medisinene! Vi prøvde å holde så høy fart som mulig for å få det fortest mulig overstått. Kl 13:00 dyttet jeg innpå 3 nye grønne kapsler, disse virket raskt! En av redningskarene bemerket dette, og sa spøkefullt at de hadde problemer med å henge på.

Gråsjøen.
Etter ca 1,5 timer var vi framme ved Gråsjøen. Dette er en oppdemmet innsjø fra 1958(?), avlang og "trang". Vi hadde vinden rett i mot, så det ble estimert 1 times båttur for å komme over. Vi var tungt lastet, i tillegg til meg var det 2 redningskarer og 1 guide, det var han som stilte med båt. "Sjøsprøyten" slo over båten i motvinden, etter en liten tid kom det litt regn også - det hadde ikke så mye å si, stemningen i båten var så god at den kompenserte, og uansett var vi snart framme.

Vel i havn.
Vi takket guiden for hjelpen og laget, før vi satte oss i bilen som satte kurs mot Surnadal. Parallelt hadde Line krysset fjellet og var framme ved Gjevilvasshytta. Vi fikk telefonkontakt og avtalte henting på Surnadal kulturhus. Etter en fin biltur på ca 45 min var vi nede ved kulturhuset. Karene vise meg hvor jeg kunne sitte og hva som fantes av servicetilbud - jeg måtte bare rope på henne i resesjonen sa de. Jeg takk for utrolig god hjelp og god service de hadde gitt, imponerende! Trine ble varslet, og hun hadde ikke uroet seg noen ting (som vanlig). Anm "Alt "ok" med Ove.oveost (Ove Østerlie)lainair

Henting.
Line trengte drøyt 2 timer på å kjøre rundt inkludert en ny fin tunell, og ei bilferge for å krysse en fjord. Jeg spiste is, drakk kaffe og så litt på OL - det var bordtennis! Herfra bar det rett hjem, via Orkanger. Det ble en burgerstop på turen, vi var ganske sultne begge to. Jeg var hjemme litt før kl 22:00

Takk, tusen takk!
Jeg vi rette en stor takk til Surnadal røde kors, makan til trivelig redningsmannskaper skal du lete lenge etter, det er helt sikkert, de som får hjelp fra disse er veldig heldige! Jeg er glad det ikke ble helikopter av to grunner, den første er at disse var så hyggelige, den andre er at det høres mer dramatisk ut enn det nødvendigvis er. Igjen, tusen takk Bjørn med mannskaper fra Surnadal røde kors! Skal jeg bli reddet igjen senere, håper jeg det er av dere.

Konklusjon.
Trekanten er i utgangspunktet absolutt fullt mulig å gjennomføre som dagstur hvis du har lagt grunnlaget for det. Jeg kan love det blir nytt forsøk neste år!