Vomtinden (17.08.2016)

Som født og oppvokst i Beisfjord, har Vomtinden alltid vært i øyekroken min mens jeg vokste opp. Som ikke spesielt fjellvant som ung, så virket den jo som et uoppnåelig fjell, når man bare ser på utformingen av det majestetiske fjellet, som strekker seg nesten 1500 meter til værs.

Men - det skulle vise seg, at Vomtind er faktisk veldig tilgjengelig - selv for en med høydeskrekk. Jeg valgte meg en dag med fint vær, og bestemte meg for å gyve løs på turen solo - om ikke annet, for å se hvor langt jeg kom meg.

Turen startet ved å kjøre inn til Beisfjord (bor ikke der lenger), og opp til Stubblidalen (avgiftsvei). Jeg kjørte nesten opp til demningen de har laget til minikraftverket, og valgte å ta første etappe på sykkel.

Jeg tok til venstre, ca. 100 meter før demningen, på en gammel traktorvei. Veien så langt kalles for en traktorvei, men denne veien er virkelig bare for traktor, ATV, høye firhjulstrekkere og sykkel. Og denne veien syklet jeg helt inn i dalen, helt til jeg kom til en rød hytte, og parkerte sykkelen pent inntil et tre, og fortsatte til fots. Fra hytten og videre inn til første stigning, ligger det for mange trestokker over stien, til at det er behagelig å sykle.

Stien er godt merket, og selve stien vises godt. På et punkt, deles stien, hvor den ene går mot Stubbliklubben, og den andre går mot Vomtind. Her er det egentlig bare å fortsette å følge elven, slik at du ender opp ved et nydelig vann som heter "722". Stien går rett forbi den største steinen du kan se, kanskje 30 meter fra vannet, og er et greit siktepunkt. Her valgte jeg å ta meg en liten matbit, og fylle vannposen.

Fra denne store steinen, er stien veldig svak. Man ser bare punktvis en sti, men herfra og opp, er det varder, som er veldig lette å følge. Ta sikte på neste varde, mens du gjerne ser etter ny varde - slik at du kan planlegge ruta uten å måtte stoppe. Disse vardene fører deg til, og opp kløfta. Her er det relativt enkelt å finne frem, med unntak av ett part:

Når du kommer opp til en liten flate, hvor det ligger en liten isbre/stor snøflekk, er det litt forvirrende å vite hvor man skal gå. Rett opp, på ryggen du skal ende opp på, ser du en stor varde. Men veien opp dit har ikke spesielt tydelig merking. Riktig vei er opp og til venstre, hvor det er en liten renne/kløft. Hvordan du kommer deg til den, avhenger av snømengde. Noen krysser snøen 2 ganger (frem og tilbake), mens noen følger snøkanten, og dreier til venstre. Her er det mye ur og stein, så vær forsiktig her. Men denne ruten vil etter hvert gi deg nye, tydelige varder.

Etter litt ulendt terreng fra denne kløfta og opp, vil det etter hvert flate litt ut, og du vil se den hule baksiden av fjellet, sammen med den buede ryggen du skal følge videre opp...

Herfra er det egentlig ganske rett fram. Følg ryggen oppover, og hold deg til vardene og de litt svake, røde merkingene som er oppover fjellet.

På vei opp, er det stort sett greit å gå. Litt ur, og litt klyving må man regne med, men så lenge man holder seg til merkingen, så blir det aldri spesielt luftig. Jeg har personlig høydeskrekk, og det var 2 steder det var litt ekkelt for meg - men ikke verre enn at det var bare å se ned på berget, og ha lavt tyngdepunkt, så følte jeg meg trygg. Og på vei opp, kan man nyte en spektakulær utsikt ut mot Beisfjord og Ofotfjorden.

Når du endelig kommer opp, blir du belønnet med en flott utsikt til alle kanter, blant annet Helligvannet, med sin herlige, turkise farge.

God tur! :)