Makeløs tur til hjertet av Gjendealpene (02.08.2016)

Planlegging av turer til de mere vidløftige tinder har vært en øvelse preget av raske beslutninger og minst like raske revurderinger grunnet stadige endringer av viktige forutsetninger(særlig rundt temaet vær!) denne stabilt ustabile sommeren 2016. Uventet; og desto mer gledelig, sa Gunnstein ja til å slå følge på tur til Gjendebu, dog var kun 2. august aktuell for hans vedkommende. Værvarselet fra Yr time for time var ikke så verst; svak vind, skyet med muligheter for sol og max 0,1mm nedbør ila dagen. Med avreise fra Vang kl 0620 mente vi å ha god tid til båten til Gjendebu med avgang 0745 fra Gjendesheim. Ved adkomst Gjendesheim ca 0710 var her allerede en hektisk aktivitet; i all hovedsak av alle Besseggen-vandrerne og det var med knapp margin vi kom med Gjendebu-båten. Ved ankomst Gjendebu var skydekket relativt lavt(ca 1800m), men da vi begynte oppstigningen mot Svartdalen fra det spesielle elvedeltaet her helt i vestenden av Gjende kunne vi se antydninger til sprekker i skydekket og t.o.m. glimt av sol. Bratt opp siste biten her(vi fikk på middagen på Gjendebu om kvelden høre om et tragisk dødsfall i disse bratte stigningene for bare noen uker tilbake)Vi hadde for dagen planer om enten å bestige Nordre og Midtre Knutsholtinden eller prøve oss på Vesle Knutsholstinden og Vestre Leirungstinden, alle tinder vi begge hadde til gode å bestige. I tillegg hadde vi begge "en høne å plukke" med Vestre Leirungstind etter av forskjellige grunner å ha snudd under toppen på sørvestryggen for tre år tilbake. Vi resonnerte som så at det siste alternativet kanskje var best siden vi i dag var to; alternativ 1 vurderte vi til å være noe enklere og således lettere å utføre solo; om nødvendig, en annen gang. Noen ryggtravers av hele Knutsholsryggen var helt uaktuelt for oss to denne dagen. Underveis sørover Svartdalen planla vi å starte med Vesle Knutsholstinden for deretter å ta oss ned i vestflanken av denne og følge rennesystemet opp mot nordvestflanken av Vestre Leirungstinden. Vi fant greit det vi mente var det beskrevne rennesystemet som skrår oppover mot skaret mellom Store og Vesle Knutsholstinden og begynte oppstigningen her. Etter en liten stund lokaliserte vi varder og tenkte vi var på rett vei.

Under en liten matpause, fortsatt ganske langt nede i rennen/draget, ble vi passert av et følge bestående av 4 personer. Vi nådde snart igjen disse, og de forkynte at de var på vei til Store Knutsholstinden. Jeg ble en liten stund usikker på om VI var på rett vei, men var samtidig sikker på at dette i alle fall ikke var normalveien opp til Store og ikke den veien jeg hadde gått i sin tid. Det ble til at denne gruppa snudde ned igjen, trolig for å finne normalveien midt opp vestflanken til Store. Nevnte drag/rennesystem var bredt og ikke så aller verst løst, dog bratnet det noe til på slutten, men alt i alt var det greit opp til skaret mellom Store og Vesle Knutsholstinden. Været hadde dessverre snudd til det verre, det var stadige regnbyger, og tåken kom og gikk på toppene, men innimellom fikk vi glimt av Vesle, en skikkelig slank,bratt og spiss tinde.

Vel oppe i skaret innga Vesle ikke lite respekt, men vi tenkte at den tilsynelatende "uinntagelige" eggen nok som vanlig ville løse seg greit opp ved nærmere øyensyn. Her oppe kom nå nedbøren i mer eller mindre fast form, heldigvis uten å legge seg, men (lavdekkete) steiner og klipper mistet en del av den gode friksjonen tørrvær kunne ha hatt å by på.

Vi satte sekkene fra oss i skaret og tok kun med oss hver sin lange slynge som eventuell hjelp forbi kinkige punkter og startet klyvingen, som var enkel i begynnelsen. Et stykke over midtveis et småkinkig punkt(høyst trolig enklere under tørre forhold) som imidlertid løste seg greit, og rett før toppen en smal, luftig, smått utsatt egg som i hvert fall under dagens forhold var helt uaktuell å forsere i tilnærmet oppreist stilling. Denne ble følgelig passert med lavt tyngdepunkt og "ridende" overskrevs, før vi kunne gå de siste metrene bort til toppen. På grunn av tåken som kom og gikk var utsikten heller laber, og noen langtrukken feiring ble det ikke.Tilbake samme vei, med rimelig forsiktighet på grunn av vått og glatt fjell, med sludd og hagl nå rett i mot.

Fra skaret videre litt sørvestover bratt og løst ned i den bratte vestflanken av Vesle med sikte på å lokalisere og ta oss over i rennesystemet som skal føre opp til skaret mellom Vesle Knutsholstinden og Vestre Leirungstinden. Her var mye løst og vi beveget oss med atskillig forsiktighet. Snart var vi nede i en renne og begynte å gå oppover denne, men innså snart at dette neppe var den riktige, den så ut til å bli brattere og brattere oppover. På GPS kunne jeg ane et parallelt rennesystem ca 80 m lenger sør og vi tok oss greit over i dette. Denne nye rennen syntes å føre i riktig lei, men var om mulig enda løsere, men et godt stykke oppover klarte vi å holde oss til venstre klippekant i rennesystemet med stedvis lett klyving. Mange steder var vi imidlertid tvunget ut i svært ustabile og løse masser, tildels med småstein og grus, og foruten faren for utglidning av steiner gjorde det løse underlaget sammen med brattheten det hele ganske slitsomt. Vi passet på å gå parallelt og ikke på rekke, selv om dette ikke alle steder var mulig. Bygenedbør til stadighet, og tåken tetnet enda mere til enn på Vesle. Etter en stund kunne vi se skaret mellom Vestre Leirungstinden og Vesle Knutsholstinden med den lille Søre Knutsholstinden midt mellom. Her hørte vi stemmer, og traff på to klatrere som kom fra Vestre leirungstind og som vi hadde vekslet noen ord med ved innsteget nede i Svartdalen. De hadde planer om hele Knutsholstraversen og var akkurat nå på vei bort til standplass for sørryggen av Vesle Knutsholstinden.

Bratt og løst, men enkelte videre opp nordvestryggen/flanken mot Vestre Leirungstinden og snart begynte det å bli mindre bratt. Muligens var vi litt nonchlante her, i alle fall løsnet en stor stein, som jeg ikke en gang vet om jeg var borti, men Gunnstein klarte heldigvis å hoppe unna, så vi slapp med skrekken. Herfra bare noen titalls høydemeter til Vestre Leirungstinden, som dessverre hadde enda mindre å by på av utsikt enn nabotoppen i nord. Det sugende sørstupet så vi imidlertid; dystert og smått truende i tåken.

Ned igjen var vi meget fokuserte i forhold til å unngå farlige situasjoner med løsgods nedover rennen som vi tenkte å følge helt ned til Svartdalen, og mener vi hele tiden var godt påpasselige med aldri å være i tilnærmet vertikal linje i forhold til hverandre. Denne rennen var svært løs, i alle fall i øvre halvdel og det tok sin tid møysommelig å bevege seg nedover. Heldigvis fikk vi ingen flere overraskelser utover det som i løpet av dagen hadde vist seg som et nytt bomskudd fra Yr; det dryppet jevnt og trutt stort sett hele veien ned. Siste halvdel av nedstigningen, som gikk svakt mot høyre ned fjellsiden, var mere preget av klippefremspring og fast fjell, og aller nederst; kjærkomne gressbakker.

Vel nede var vi en smule lettet over å ha tilbakelagt dette potensielt forræderiske terrenget, som nok er det løseste og mest ustabile jeg noen gang har gått i bratt terreng. Vi var også skjønt enige om at det bl.a. av samme grunn var en lykke at ingen av våre maker var med på denne turen.

Gunnstein hadde slitt med et vondt kne i nedoverbakkene, men holdt et imponerende tempo i de flatere partiene tilbake gjennom Svartdalen. Deilig treretters middag på Gjendebu nådde vi med god margin. Slik dagen ble rent vær-, sikt -og føremessig var vi rimelig godt fornøyde med å ha gjennomført turen slik vi hadde planlagt. Takk til Gunnstein for alltid hyggelig turfølge og for en spennende og innholdsrik alpintur; hadde(burde!) neppe gått denne alene!