Falketind med regn, sol, snø og regn. (31.07.2016)

© Angjerd Amb

Vi var på småbarnscamp og fetter'n min og jeg hadde allerede fått oss én fin tur til Sjogholstinden dagen i forveien. Vi hadde i tillegg fryktelig lyst til å gå på Falketind, som jo tok seg veldig godt ut fra teltplassen vår. Oppholdet hittil hadde vært preget av gråvær og regnbyger, men siden værmeldingen lovet opphold fram til 15.00, bestemte vi oss for å prøve oss på Falketind denne dagen, selv om den var gjemt i tåka da vi våknet.

© Angjerd Amb

Etter et par meter langs anleggsveien innover i Koldedalen begynte det å småregne, men det ble fort glemt da vi kom til vanntunnellen en kilometer innenfor bommen. Her var det krefter i sving! Vi brukte litt tid på å kaste stein ned i vannmassene og lot oss fascinere over hvor langt de ble dratt med nedover strømmen før de rakk å synke. Så fort vi var ferdig-fascinert trasket vi videre vestover langs Koldedalsvatnet. Det var en god del varder, men ruta gav seg egentlig selv - straka vegen inn Morka-Koldedalen. Etter 1267-prikken på kartet foregikk traskingen stort sett på tydelig og/eller vardet sti. Snøfonna dukket opp, og jeg synes den var diger. Den var nok helt sikkert digrere før i tiden, men jeg var likevel glad vi hadde med isøks. Noen hadde hengt opp et tau ned fra oversiden der hvor fonna var på sitt smaleste. Vi syntes det så greit ut å komme seg opp der, snøen gav litt fotfeste selv om den var nokså hard, og med isøks i hånda var det da heller ikke nødvendig å belaste tauet. Det viste seg å være festet greit, men best å være føre var. Vi grublet lenge på hvorfor noen hadde lagt fra seg sekken sin tom og åpen med diverse kiler og ekspresslynger i en haug ved siden av taufestet, eksponert for vær og vind og sånn. Det ble jo klissvått. En rekke fantasifulle katastrofescenarier surret rundt i hodene våre, men vi ble ikke noe særlig klokere, og da vi ikke så noen lik i umiddelbar nærhet gikk vi videre (vi tok imidlertid bilde av det og meldte fra på Fondsbu - bare sånn i tilfelle noen var savnet).

© Angjerd Amb

Etter denne første hindringen inntraff det en liten bommert. For etter snøfonna gikk vi og skravla og funderte så fælt på hvem som eide sekken at vi plutselig oppdaget at vi burde ha vært mange titalls meter lenger ned mot andrevannet. Vi hadde bare holdt høyden og nå hadde vi endt opp i en løs skråning med stup under oss. Det beste hadde vært å snu med en gang og få seg inn på stien igjen og det visste vi egentlig begge to inni hvert vårt hode. Likevel endte vi opp med å fortsette med å holde høyden, i håp om at vi kunne lure oss ned noe sted. Det kunne vi ikke. Da vi omsider ble stanset av steile stup på alle andre kanter enn tilbake igjen, så var det ikke så mye annet å gjøre enn å snu. Vi brukte ca en time tur/retur på denne snarvei-omveien, for selv om den ikke var all verdens lang var det såpass løs og bratt ur ispedd såpass våte og slimete sva at det var småkrevende å gå i normalt tempo. Da vi kom på rett kjøl igjen sluttet det å regne, og skydekket var tynt nok til at det ble en viss tørk. Det lovet bra for neste hindring.

© Angjerd Amb

Den neste hindringen var svaene opp fra Andrevannet til Stølsnosbreen. Vi krysset breelva for å forsere dem på vestsiden av den digre fossen som kommer hoppende ned fra breen. I mitt hode hadde jeg tenkt at svaene kom til å være blankskurte og helt forferdelige, men da vi begynte på dem viste det seg at det var mengder av gode tak, mange forflytningsalternativer og ingen grunn til panikk. Folk har satt opp varder og innimellom er det et par-fem meter med stitråkk. Det er fullt mulig å legge opp ruta sånn at man ikke risikerer å havne i fossen skulle man være uheldig å skli, men det er selvfølgelig også potensiale for å slå seg godt hvis man sklir og lander andre steder enn i fossen.

© Angjerd Amb

Trygt forbi svaklyvingen unnet vi oss en matbit på en gedigen stein uti breelva. Etter matinntaket hoppet vi mellom tre store steiner for å komme over elva, og deretter fortsatte vi opp mot en morenerygg. Der var det mye løs stein og finkornet grus, så det var ålreit at det gikk an å følge et snøflak opp langsmed moreneryggen. Nå var det plutselig glimt av både sol og blå himmel og sikten var god. Videre fulgte vi kanten av breen opp mot nordryggen av Falketind. Her lå det fortsatt en del snøfelt, så returen lå an til å bli lovende for knærne. De siste 600 høydemeterne gikk vi jevnt og trutt oppover, deretter en bratt snøbakke opp til den siste klyvinga til topps.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

På toppen var vi så heldige å få utsikt og sol. Vi så campen vår med det blotte øyet og de fremmede mennene vi hadde møtt tok bilde av fetter og meg på en liten stupkant østunder toppvarden. Dessverre måtte de bruke fetters telefon til dette, da jeg hadde kløna til med reservebatteriene til speilrefleksen (altså ikke tatt de med). Det stakk litt - særlig fordi tåka som kom og gikk lagde spektakulære kontraster med sola.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

Våre nye mannevenner var raske til å begynne på nedstigningen, for de ville rekke ned fra svaene før de ble våte. De kalkulerte nemlig med at værmeldingen stemte. Fetter og jeg hadde det langt i fra travelt - vi koste oss i sola, med beina dinglende over kanten. 56 minutter etter at vi nådde toppen begynte det å snø. Fine, store snøflak. Sikten ble litt sånn at den kom og gikk, og vi pakket sammen for returen. Hadde egentlig lyst til å gå langs vesteggen tilbake, men vi visste at kusina og mannen gjerne ville ha litt tid sammen med oss i leiren også. Solidariteten vant og det ble raskeste vei tilbake. Snøforholdene gjorde at vi brukte minimalt med knekrefter og knappe halvtimen fra toppen og ned til breelva. Ett minutt før vi passerte denne, begynte det å regne. Striregn. Mye nok til at svaene ble rennende våte før vi i det hele tatt rakk fram til dem. Det var bare å bruke tida til hjelp, fokusere på rutevalg og hva man til en hver tid hadde under seg, og være nøye med å ikke flytte mer enn én hånd eller en fot av gangen. Vi brukte ganske omtrent dobbelt så lang tid ned svaene som vi hadde gjort på vei opp, men bortsett fra det gikk det bedre enn fryktet - takket være mange gode tak til både hender og føtter. Resten av returen ble våt-til-skinnet-våt, men i teltleiren hadde vi tørre klær og grillmat. Knalltur!