Artig klyving, men såpeglatt svartlav (01.08.2011)

Bilder: (klikk for større)

---

© Ole-Petter Andersen

---

© Ole-Petter Andersen

---

© Ole-Petter Andersen

---

© Ole-Petter Andersen

---

© Ole-Petter Andersen

---

Med meteorologens fagre løfter om bare enkelte ettermiddagsbyger var vi fire som la i vei i godvær på sommerens første store ryggtravers; fra Fremste Storgrovhøe til Søre Heimre Illåbreatinden.

Vi startet like før bomveien tar til inn til Leirvassbu, og var såre fornøyde over å slippe veiavgiften, siden vi kjørte to biler. Jeg hadde kommet fra en langtur på Vestlandet, mens de tre andre kom rett fra Valdres. Like før avmarsj oppdaget vi en artig liten brunhvit fyr i steinene ved den gamle brua, en fyr som var svært nysgjerrige på oss. Klarte vi ikke å få røyskatten med på bilde, så fikk vi han i alle fall på video!

Vi gikk et par kilometer østover i gresskledte motbakker, der det stadig ble mindre gress og mer motbakke, før vi møtte Heimre Illåe. Møtet gjorde inntrykk, for elva gikk skummende bred og gråhvit. To i følget våget seg over i en kombinasjon av tigersprang og myke kattepoter, mens de andre valgte å klyve oppover langs vestsida av elva, inntil de kom greit over på rett side like ved brefronten. Vi samlet oss på en morenerygg, og fulgte delvis denne opp mot 1700 m, før den endeløse og brede flanken opp til Fremste Storgrovhøe.

Etter rundt fire timer, med et par solide pauser underveis, og en avkjølende liten regnbyge, var vi oppe på sadelen mellom Fremste og Bakerste. Her satte vi igjen sekkene, og ruslet fjærlette i kroppen opp til Fremste på 2253moh. Imponerende utsikt mot Galdhøpiggen, både Store og Vesle, samt Skarstind! Storjuvbreen var svært oppsprukket, kunne vi se.

Etter en matpause i varmende sol nede ved sekkene, var det greitt opp til Bakerste (2259). Her dukket det jammen opp en røyskatt igjen! Det er første gang jeg har sett en røyskatt så høyt, og det er vel fordi det er mat nok (les; lemen) i fjellet i år? Nå ble det bratt videre, men vi kløv ned den første utfordringen uten tau. Lenger ned måtte tauet fram, og en ganske kort rappell brakte oss ned i et skar, med en fastkilt blokk. Det var så vidt vi fikk dratt ned tauet her, siden det også kilte seg fast. (Jeg hadde fryktet for dette, siden rappellfestet lå veldig langt inne, og tauet løp over flere knauser.)

© Ole-Petter Andersen

Videre gikk det lett og morsomt sørover opp på Storgrovtinden 2229m. Men nå ble det luftig videre, og vi vurderte en lang luftig rappell. Så kunne vi se et rappellfeste lenger nede på eggen, og tok oss forsiktig ned dit, samtidig som det begynte å regne igjen. Vi turte ikke stole på tauet som allerede hang her, og selv om rappellen er kort, var det fram med tauet igjen. Upraktisk med 60m-tau på en så kort rappell, men bedre med litt upraktikk enn å sette livet på spill.

På grunn av regnet ble svartlaven såpeglatt, så fra nå av gikk det veldig langsomt videre, selv om eggen i seg selv er lettgått. Vi gikk over Nordre Heimre Illåbreatinden (2170m), som i følge meg ikke er en ”skikkelig 2k-topp”, dessverre, da den mangler litt på 30 i primærfaktor. Utsikten mot majestetiske Skardstinden er formidabel fra denne toppen!

Vi fortsatte ned i skaret mot Søre, men veien videre så ikke bare enkel ut, og en ny byge var i anmarsj. Det ble derfor til slutt bare meg som kløv oppover på sleipe glatte og løse steiner. Det ble ikke bedre da en byge med styrtregn satte inn, og brillene dugget så jeg så uklart. Jeg løste ufrivillig ut en diger stein også, som rumlet nedover. Flere ganger da jeg prøvebelastet grep og fottrinn, rørte det på seg, så her gjaldt det å være varsom. Egentlig burde jeg snudd, men det manglet bare noen få meter.

Vel oppe tok jeg kjapt fram kameraet og tok et bilde av varden, redd for at det skulle bli skadet av det kraftige regnet. Helst ville jeg gått rundt toppen via breen ned igjen, men jeg var alene og det var tydelige sprekker både her og der i snødekket på breen rundt toppen, så det ville vært et sjansespill. Nå stoppet i alle fall regnet, og jeg kløv og klatret forsiktig – meget forsiktig – ned igjen, men mer i flanken denne gangen. Ved å krysse mange ganger fram og tilbake, følte jeg meg ganske trygg, og etter en snau time borte fra de andre, var vi igjen forent. Jeg takket dem for tålmodigheten; de hadde gjemt seg under en søplesekk i regnet.

Nå gjensto bare returen, som tok sin tid (3t). Først klyving i løs og glatt ur ned til breen, og så gikk vi på blåisen nedover denne. Det var glatt, og langt fra en jevn og grei overflate. Stegjern hadde gjort seg nå. Nede ved brefronten tok vi oss over på vestsiden av elva, så slapp vi å krysse den. Så fulgte vi elva et stykke, og etter hvert bratt nedover, til vi kunne skrå på tiltagende gresslendt terreng tilbake mot bilene.

Jeg var litt overrasket over hvor vondt jeg hadde i knærne, men er ikke vant til såpass tung sekk (hadde med en del ”jern” i tilfelle det ble klatring) over såpass mange høydemeter.
12 timer brukte vi totalt.