Innerdalstårnet (18.07.2016)

Etter en heidundrandes låvefest i Todalen (nabodalen til Innerdalen) var planen å få med seg en tur til Innerdalstårnet før vi reiste videre til Tafjordfjella, Paal og jeg. Formen var imidlertid ikke helt på topp dagen derpå, så vi kom oss ikke lenger enn til Renndølsetra når dagen derpå begynte å gå over i kveld. Renndølssetra hadde blitt meg anbefalt av fire uavhengige kilder, så vi tenkte at en overnatting der kunne være en fin start på turen. Vi kom dessverre for sent til middagsserveringen, men den hyggeligste mannen jeg noensinne har møtt tok i mot oss med åpne armer og forærte oss restene av betjeningens middag: hjemmelagd italiensk pizza med hjemmelaget mozarella oppå. Vi fikk vår egen lille røde hytte å sove i - med to sengeplasser, stue og vedovn.

© Angjerd Amb

Vi våknet til vått gress og våt vegetasjon morgenen etter, men Innerdalstårnet var framme fra tåka, så vi bestemte oss for å gjøre et forsøk. Jeg var litt spent på hvordan det skulle gå med oss over det bratteste partiet oppunder toppen nå som alt var så vått, men vi bestemte oss for at vi uansett ville gå og sjekke forholdene. Ingen vits i å gi opp før man må.

© Angjerd Amb

Den første delen av ruta fulgte vi DNT-merket sti (ruta mellom Innerdalshytta og Eiriksvollen) og etter at vi krysset brua øst for Innerdalshytta begynte vi på den første kneika - omlag 300 småbratte høydemeter gjennom frodig og sommergrønn skog.

© Angjerd Amb

Etterhvert som vegetasjonen forsvant flatet det ut litt innover til Storvatnet. Der møtte vi et par mennesker som hadde gått ned igjen ved skaret fordi de synes det var for glatt, men tre andre i følget deres hadde fortsatt. Det gav grobunn for fornyet optimisme hos meg i allefall. Vi tok oss en god lunsjpause for å mate beinmusklene. Dem hadde vi bruk for de neste 600 høydemeterne.

© Angjerd Amb

Fra Storvatnet går det en umerket, men tydelig sti som snirkler seg bratt opp mot skaret mellom Innertalstårnet og Tårnfjellet. Et stykke opp i fjellsiden forgreiner stien seg i litt ulike oppoverretninger, men alle går tilsynelatende opp til skaret, så det er egentlig bare å velge det sporet man selv synes er best. Noen steder var det litt løs grus/småstein og andre steder var det litt sleip gjørme, men ferden opp til skaret gikk knirkefritt. Vel oppe i skaret så det veldig bratt ut opp mot toppen av tårnet. Vi satte fra oss sekkene for å bli litt mere fleksible i bevegelsesmønsteret i det 150 høydemeters klyvepartiet opp mot toppen, og tok bare med jakke, gps, sjokolade og kompass videre. Om man er litt oppmerksom finner man varder histen og pisten fra skaret til toppen av Innerdalstårnet. De indikerer hvor det er fint å klyve, men det er ikke nødvendig å følge dem slavisk for å finne brukbare steder å komme seg opp. Til å begynne med var fjellet ganske vått, men heldigvis ble det tørrere når vi nærmet oss toppen. Det hjalp nemlig på da tåka trakk seg delvis unna og sola fikk jobbet litt med steinene. Rett før toppen var det et svaparti hvor det var litt småbratt. Paal gikk rett på, mens jeg ville prøve meg gjennom minihula på venstre siden. Det gikk an å krype gjennom den og klyve opp noen bratte steinblokker og komme opp på oversiden av svapartiet. Morro. Nå "flatet" det ut det siste stykket opp til toppvarden og vips var vi der. Innerdalstårnet er en skikkelig fin topp, med masse utsikt rett under beina på en. Selv om tåkedottene flakset litt rundtomkring fremdeles, så vi massemasse utsikt likevel. Wæææv!

© Angjerd Amb

På vei ned var det egentlig lettere å finne vardene enn det hadde vært på vei opp, og nedstigningen til sekkene i skaret forløp uten andre vanskeligheter enn at vi måtte hjelpe et folk eller to på rett kjøl. Det var mange som var på vei opp til toppen nå som tåka var på retur, og ikke alle var like vant med bratt klyving. Vi forklarte så godt vi kunne til alle de som lurte på hvor de skulle gå. Fra skaret og ned fulgte vi bare samme ruta som vi hadde gjort på vei opp. Egentlig hadde vi ikke sånn kjempehastverk med å komme oss til Tafjordfjella, så vi tok inn på selvbetjenten på Innerdalshytta for en ny overnatting i Innerdalen. Det angret vi ikke på, for et par timer senere klarnet det opp for alvor og solnedgangen lagde fine farger på Innerdalstårnet og fjellene rundt. Mange flere fjell jeg vil på! Innerdalen er et knallflott sted man bør besøke en gang eller to. Eller ti.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb