Stille sommernatt på Molden (01.07.2016)

© Angjerd Amb

Etter tre fine dager i Jostedalen, hvor vi blant annet hadde fått med oss utsikten fra Myrhyrna, måtte kusina mi og jeg sette nesen hjemover. Kusine hadde imidlertid fått blod på tann, og hadde lyst til å få med seg enda en fjelltopp før Jostedalsferien var over. Kunne vi kanskje gå på natta sånn at vi kunne være på en fjelltopp til soloppgang? Ja! Strålende forslag! Jeg fant ut av vi kunne dra til Molden, for der mente jeg å huske at utsikten var fin, og da jeg var der for 10 år siden gikk vi bare opp til Svarthiller før vi snudde. Etter en tur inn til Nigardsbreen og besøk på Breheimsenteret prøvde vi derfor å få oss et par timers søvn, før vi pakket oss ut av campinghytta og kjørte avgårde på nye eventyr.

Det regnet hele veien fra Jostedalen til Krossen parkeringsplass, men innen vi kom oss ut av bilen og begynte å gå var det bare ørlitegrann duskfukt i lufta og vi kunne droppe goretex. Flaks! Klokka var litt over 01.00 da vi fant stien og begynte nattevandringen. Stien opp til Molden fra Krossen var både skiltet og tydelig. Ingen problemer med å finne fram selv på nattur. Den første delen av stigningen som gikk gjennom skogen var det greit å ha hodelykt, men når vi kom opp over tregrensa var nattemørket lyst nok til at vi kunne greie oss uten. Det var både vindstille og lydstille og skikkelig stemningsfullt å gå. Toppvarden var hakket mer trekkfull enn stien opp dit, så da vi fikk øye på et steinhus utpå pynten litt øst for oss gikk vi bort til den for å sjekke om den kunne gi oss ly. Det viste seg at huset bare hadde tre vegger og at åpningen lå mot Lustrafjorden slik at man kunne sitte (eventuelt ligge) i ly og se på soloppgangen. Perfekt for oss! Da klokka var 03.00 hadde vi innstalert oss i husåpningen, på liggeunderlag med vindsekken over beina, varm potetmos og kakao, stjernemix, safarikjeks og potetgull - akkurat i tide til å få med oss soloppgangens spede begynnelse. Fra halv fire til fire var det faktisk skikkelig intense rosaoransje skyer sammen med de blå og blygrå som var der fra før og fargene speilet seg i fjorden under oss. Speilreflekskameraet mitt var sårt savnet, men stemningen var magisk fin åkkesom. Etter soloppgangen passet vi på å gå innom det høyeste punktet (ca 200 meter sørøst for varden - ved noe mastegreier). Returen gikk overraskende fort og vi var nede ved bilen igjen et par minutter over fem. Molden var en fin avslutning på kusineferien vår, og skal man hit om sommern bør man absolutt vurdere å gå på nattestid.