Helvetestind ved Reine - reine Paradis - og årets flause (15.06.2016)

Dette skulle vise seg å bli kanskje den mest minneverdige av årets turer i Lofoten, men av helt andre grunner enn de man normalt kan forvente på fjellturer. Jeg tar bare med hovedpunktene i denne rapporten, da dette er høyaktuelt stoff til en eventuell framtidig bok...

På Eliassen rorbuer hadde Chris (Christian König) og jeg leid en liten passbåt med en 10HK Mariner-motor, som viste seg å gjøre god fart utover fjorden (gps-målte farta til litt over 20 km/t). Ved å dele leieutgiftene på to, ble det drøyt 300 kr på hver. Det finnes imidlertid billigere alternativ til transport fra Reine til Vindstad, men det ville gi oss maks 5 t på fjelltur, og det syntes vi var for lite. - Dessuten, hevdet jeg, sparer vi et par kilometer på vei hvis vi kjører inn til enden av Bunesfjorden, og trekker båten på land der!

Båtturen inn var i seg selv en naturopplevelse, for stupbratte fjellsider og nålekvasse tinder finner du overalt i Moskenes, og et fargespill var det mellom hav og fjell som gjorde dypt inntrykk på oss begge. Innerst i fjorden veltet jeg motoren opp, og rodde, for her var det langgrunt. Vi kom oss ikke inn til stranda, men fant en flott skjermet plass blant noen steiner, og kom tørrskodd opp på land. Chris fortøyde båten godt, for vi ville ikke at den ved eventuelt høyvann skulle drive bort fra land. Vi var lykkelig uvitende om hvor trygt denne båten egentlig skulle komme til å ligge...

Snart hadde vi vunnet høyde, og kommet inn på den tydelige stien opp mot Helvetestind. Her er deilig tilbakeblikk på Bunesfjorden:

Vel oppe på SØ-ryggen, fikk vi et imponerende skue også over Kjerkfjorden, med Segltinden og Rostadtindene:

Nå ventet en passe eksponert og småluftig rygg med noen enkle klyvepunkter opp til topps, og vi koste oss begge på veien opp:

Fra toppen var det stupbratt ned til Bunesstranda, som er et flott turmål i seg selv, og hvor de fleste turistene i området tar veien fra Vindstad:

To damer som dukket opp hadde det noe travelt, da de skulle rekke tilbake til Vindstad før båten gikk. Vi kunne derimot slappe av og kose oss, før vi ruslet ned sørøstryggen, og opp mot Kammen. Her gikk det et tråkk som vi fulgte, men jeg var meget spent på hvordan det løste seg i øverste del, da det virket svært bratt der oppe.

Det var det da også. Det endte med at vi måtte gjøre som sikkert mange andre, og som dermed hadde forårsaket et tråkk hit opp; snu! Vi gikk imidlertid ikke langt tilbake, før vi vendte ned i SV-flanken, og fant brukbare gresskledte hyller og skråninger. Et ganske bratt gress-punkt ble passert, der Chris uttrykte noe ubehag uten tausikring, og heller ikke jeg gledet meg spesielt til å måtte gå ned her seinere. Kanskje vi fant en annen vei ned? Sikring med fem fingre dypt i torva er ikke hva du ønsker for mye av.

Seieren over å ha kommet opp føltes derfor ekstra god.

Vi plukket også med oss SØ-toppen, og rekognoserte helt ned mot Pantaliatinden. Denne virket ikke enkel. Videre prøvde vi oss på en direkte retur, men fant det for bratt og farlig uten tausikring. Dermed ble det noenlunde samme vei tilbake. Likevel; vi fant en bedre rute utenom det ugne punktet, så returruta vår kan anbefales opp til Kammen!

Chris gikk nå ned til Bunesstranda for å fotografere litt, mens jeg ville finne vann, før jeg la turen tilbake til båten.

Årets flause
Når jeg nærmet meg båten, skjønte jeg snart at vi hadde et stort problem: Vannet hadde trukket seg langt tilbake, og det var 20-30 m bort til vannkanten!

Det er tydeligvis langt større forskjell på flo og fjære her i nord, enn det jeg er vant med rundt Oslofjorden. Prøvde å dra og løfte litt på båten, der den lå høyt oppi fjæresteinene, men alene var jeg sjanseløs! Venta derfor på Chris, som fikk seg en god latter, og som med ett ikke var like imponert over mine sjøkunnskaper.

Noen febrilske søk på Internett viste oss at vi kunne forvente høyvann en time før midnatt! Klokka var nå litt over 18, så vannet var så smått på vei inn. En plastpinne jeg hadde satt opp ute på grunna var nå forsvunnet, så det gikk i alle fall rette veien. Men det var timer å spare på å prøve å få båten ned av steinene og bort mot vannet.

Meget kort skrevet fulgte en intens time med buksering, løfting, haling og draing, rådslagning og bruk av rå kraft, ny haling og løfting og latter og skøy, der løsningen til slutt var å legge årene innunder akterenden, som dermed skled lettere. Båten og motoren var nemlig styggtunge, og jeg anslår totalvekta til flere hundre kilo. Hadde noen på land filmet opptrinnet, ville en kortversjon blitt en slager på youtube, er jeg redd!

Litt over kl 19 var vi endelig i flytsonen igjen, bokstavelig talt! Vi rodde utover, og fikk motoren i gang. Gjennom sundet gikk tidevannstrømmen heftig inn, og jeg måtte gi bra med gass for å komme ut. Godt vi hadde motor! En stein under vann kunne fort ha gitt oss nye problemer, men et varsko fra Chris reddet situasjonen for skipperen. Alle andre sjøfarende advares hermed mot steinen midt i det smaleste sundet ved utløpet av Bunesfjorden når det ikke er høyvann!

Dette ble en minneverdig og høyst uventet og original avslutning på en fjelltur i Lofoten!