Alt annet enn stygt på Styggedals... (26.05.2016)  

© Morten Helgesen

Årets tur ... så langt

Etter å ha sovet på turen en natt, sett på bildene og mimret, kan jeg ikke annet enn å konkludere med årets fineste tur så langt, og det er ikke så verst, for det har blitt noen riktig fine turer denne våren.
Utgangspunktet var favoritturen opp Gjertvassbreen til Styggedalstind som jeg hadde lyst til å få til denne våren også, og det er gjerne perioden i slutten av mai og begynnelsen av juni som er mest aktuelt for mitt vedkommende.
Harald var tidlig ute med å tipse meg om høytrykket og omtrent i samme slengen dukket en melding fra Coni opp. Til tross for sporadisk kontakt de siste årene hadde vi ikke vært på tur sammen siden Det-finnes-bare-en-Jotunheim-turen i 2008. Alt klaffet med været og timingen. Gutta hadde mulighet for fri torsdagen, min første mulighet etter flere dager innendørs med eksamen, og Yr stilte opp med tidenes værmelding.
Det skulle bli særdeles hyggelig å få til en tur med Coni igjen, og etter litt forhandlinger landet vi på en spiselig plan for alle, etter at Conis mumling om Styggedalsryggen med Storen og Slingsbybreen var uskadeliggjort. Det skulle bli en klassisk Gjertvassbretur, men med et nytt innslag for Coni og selvsagt også for oss, nordflanken direkte til Styggedalsryggen, en 400 meter lang, bratt snøbakke hvor utglidning er et dårlig alternativ.

© Morten Helgesen

Forberedelser

Etter innlevering av hjemmeksamen kl. 14:15, tre kvarter før fristen, var det deilig å stige ut i sola og kjenne på finværet og forventningsfullt begynne pakkingen. Jeg må innrømme at jeg kjente litt på en pirrende spenning knyttet til det ukjente ved denne turen. Litt over halv åtte plukket jeg opp Harald før vi kjørte Tyin, Årdal, Tindevegen og landet i Helgedalen. I motsetning til Jubelturen i 2014 hvor en snøfonn måtte skuffes vekke for å komme ned hit, var det nå brøytet. En enslig kar med trillebår og madrass var på plass, ellers ingen andre. Vi la oss til på bakken kl. 23 og innimellom gjøkens koko og bekkens sildring ble det også litt søvn ... men ikke så veldig mye. Kl. 03:30 var det revelje og kjapp frokost og pakking. Planen var å møte Coni ved 1600m-kote på Styggedalsbreen kl. 06:30. Han hadde tatt en kveldstur på Dyrhaugstinden og som priviligert medlem, overnattet han på Tindeklubhytta.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Bedre og bedre

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Fem over fire syklet vi i vei, med tunge sekker(!). Vi trillet litt oppover bakkene fra Helgedalen før vi parkerte syklene og snart gikk over til ski. Vi fant ut at vi lå litt etter skjema og skrudde opp farta et lite hakk. Vi hadde dessuten etter hvert god oversikt over skaret hvor Coni skulle komme, og ikke bare det: Fullt panorama til Norges svar på Himalaya hadde vi også. De hvitpudrede, brekledde styrtningene i Hurrunganes nordvendte bakgård. Harald som aldri hadde sett dette før, var mektig imponert. Jeg også!
Et stykke opp på breen, som var lettgått med morgenskare, så vi en prikk komme over sadelen ved Kolnosi. Vi var begge eksakt like mye forsinket og råkte hverandre med den mest hårfine timing, man skulle nesten trodd at telepati var involvert.
Langt der oppe kunne vi beundre nordflanken på Styggedalsryggen, jeg og Harald med en litt skrekkblandet fryd ... eller var det bare frykt? Den så Styggbratt ut, og som sådan passet den vel godt til Styggedalsryggen. Vel vel, vi fikk nå ta en etappe ad gangen og snart møtte vi sola for første gang oppe ved kanten på Gjertvassbreen.

Den laaange bakken

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Vi ruslet opp til ei flate på snaut 1940 moh på breen hvor jeg og Harald mente det var passelig å sette igjen skiene og litt annen ballast med tanke på at vi ville passere omtrent forbi her på returen. Med mine fjellski var det null poeng i å ta de med videre. Harald så heller ikke den store vitsen i å dra med skiene, så herfra ble det kun et pa ski på sekken ... Conis.
Vi nøt en god pause med frokost nummer to og tok oss rikelig tid mens vi klargjorde turen videre. Stegjern, sele, økser, hjelm, og god tid var det bare å bruke, for været stod til terningkast sju. Vindstille, skyfritt og passe varmt. Jakker og lue lå godt forvart i sekken så langt.
Coni begynte å rasle med sablene (øksene) og vi skjønte at det var på tide å komme i gang. 420 høydemeter herfra og opp til ryggen langt der oppe. Det så egentlig ikke så langt ut, så vi forstod at dimensjonene var store i dette landskapet.
Første etappe var slak over ei gammel rastunge, så litt brattere opp i venstre kant av noen isformasjone. De ble mektige når vi kom nærme nok. Litt lenger borte i flanken var isveggene opp mot 50 meter høye på sitt villeste, og fremspringet vi passered var med sine vel 20 meter også mektig. Jeg hadde fryktet denne bakken siden jeg hadde noen myke skitøfler og ville slite veldig med å stå på fronttaggene dersom det ble hardt, men heldigvis var det i det store og hele veldig god sporsnø. Coni syntes også snøen var fantastisk. I følge ham 80% på hans egen private snøskala. I løpet av turen opp varierte det visstnok mellom 70 og 90%. Jeg og Harald var veldig fornøyde med 80%. Litt lenger oppe bøtte vi ei lita bregleppe. Her fant jeg det for godt å pakke vekk speilreflekskameraet. Snille hellinger på 35 til 40 grader var det nå slutt på, nå skulle vi gradvis i gang med 45-gradersbakken. (Det var nok enda mer i øverste del). Det så ikke langt ut opp til ryggen, men vi visste det var Stygglangt til Styggedalsryggen. Coni tråkket spor og vi fulgte på. Litt løst noen steder, men alt i alt veldig greit. Skiene og utstyret vårt ble snart til små, knapt synlige prikker. Først passerte vi Nørdre Skagastølstinden i høyde og gradvis vokste den gedigne snøleppa av en skavl til høyre. Vi nådde den første oppstikkende steinen og begynte å få øyekontakt med ryggen. Her kom et kort brattere parti med grunn snø på fjell, isklatring light om du vil. Øksene satt som støpt, heldigvis, for dette var det siste stedet jeg hadde hatt lyst til å skli ut. Så til slutt noen skritt i halvdyp puddersnø og så var vi oppe! Juhuu!!!!

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Brå overgang og parademarsj

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Vi hadde kommet opp like ved ryggens kvasseste snøegg. Mens Coni og Harald gikk opp på ei flate for å finne frem tauet, var jeg litt for godt i gang begynte straks på snøkammen alene, men jeg merket at jeg ikke helt var akklimatisert for kvass snøegg etter å ha gått med fjeset inn i en snøvegg den siste halve timen. 400 meter stupbratt akebakke ned på Gjertvassbreen til høyre og enda brattere styrtninger 600 meter rett ned i Maradalsbreen på andre siden, kun med en smal snøegg mellom gjorde meg rett og slett svimmel. Etter å ha "krabbet" over halve eggen, bestemte jeg meg for å vente på de andre. Vi gikk i tau bort til Vesttoppen, og i tau tilbake over den utsatte eggen, over hammeren og opp på Østtoppen før vi pakket det vekk.
Styggedalsryggen er flott, en snau halvkilometer i lenge, og over 2350 moh i hele sin lengde. Norges høyestliggende tinderygg. Spesielt med veldreide skavler og snøformasjoner er den spektakulær.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Bonustopp og andre mennesker

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Først dundret forsvaret gjennom Jotunheimen, like ved oss, med to jagerfly og like etterpå fikk vi øye på to menneskeprikker nede på Gjertvassbreen. Ensomheten var definitivt forbi for denne dagen, ikke så rart kanskje, klokka var jo etter hvert over 10 på morgenen. Fra Østtoppen ruslet vi nedover. Coni tok etter hvert på ski og kunne koste på i puddersnø ned bratta mot Gjertvasskardet. Det var ikke så verst å gå til fots heller med denne snøen. Etter en pause i skardet kom etter hvert de to vi hadde sett opp. En guide som hilste på oss på den mest overøsende måte, men skulle det vise seg, det var fordi han trodde vi var tre som hadde booket seg med ham til Austanbotntinden dagen etterpå. Hmmm. Tre som suller seg opp nordflanken på Styggedalsryggen og over Styggedalstindane alene, skulle booke guide på Austanbotntinden? Hmm, merkelig, men misforståelsen ble oppklart, men både guiden og klienten var trivelige folk og det ble en hyggelig prat av det hele. Kunden var ikke interessert i topper, de hadde rotet seg helt inn hit for å kjøre ned sørrenna på Gjertvasstinden for så å går rundt hele fjellet via Botolvsnosi tilbake til start. Jeg prøver å ha et åpent sinn for andres preferanser og lyster, men noen ganger må jeg innrømme at jeg sliter med å forstå drivkraften, i dette tilfelle betale flerfolidge tusen for å dra seg opp til Gjertvasskardet, ikke bry seg filla om noen topper, for så å skulle kjøre ei renne som ikke så så veldig fin ut, og deretter gå en liten evighet tilbake i våt vårsnø.
Vi ønsket hverandre i alle fall god tur, og etter en kjapp titt på renna de jobbet med å komme ned i, begynte vi Gjertvasstinden. Det er bratt også opp hit, men langt kortere enn det vi hadde gjort før. Jeg fikk gleden av å tråkke spor, og kjenne litt på hvor tungt det er, spesielt mot slutten hvor jeg begynte å synke skikkelig nedi igjen. Men det var verdt det, Gjertvasstinden og spesielt utsikten er flott!!!

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Grei retur, sommeridyll og pølsemiddag

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Vi fikk informasjon av de andre om at det var en tverrgående sprekk, så vi måtte langt øst på breen for å komme rundt. Coni valgte å kjøre ski østover fra Gjertvasstinden, så jeg og Harald gikk alene ned igjen. Vi tok på oss tauet ned sprekkbeltet, og sammenlignet med dagens tidligere aktiviteter føltes ikke Gjertvassbreen bratt ut i det hele tatt. Coni hadde kjørt ned breen rett vest for 1982 og var allerede nede på breen igjen, uten at vi visste det, men han fortalte etterpå at 5 minutter før vi nådde isoverhenget, hadde det gått et stort isras. Vi hadde ikke hørt noe av det, noe som overrasket han.
Før nedkjøringen mot Styggedalsbreen møtt vi Coni som villa gå via Tindeklubhytta for å slippe Helgedalen til fost, mens jeg og Harald hadde sykler som ventet. Fra Gjertvassbreen og til bilen tok det kun en drøy halvtime, og det var i grunnen greit nok, for nå var det så varmt og stekende at fjellet ikke var noe blivende sted.
Å komme til bilen, vrenge av seg klærne og krølle tærne i det varme vårbrune gresset mens en halvkald litago sjokolademelk ble styrtet ned, var en kontrastfylt lykkeopplevelse. Det er slike kontraster som får livet til å føles intenst.
Vi pakket bilen, kjørte ned til Turtagrø, og takket være vår kjappe retur, hadde vi ferdigstekte pølser å tilby Coni da han kom ruslende ikke lenge etterpå.

Takk for en uforglemmelig tur gutter!

Flere bilder for spesielt interesserte

Kart

Start date	26.05.2016 03:59 (UTC+01:00 DST)
End date	26.05.2016 14:31 (UTC+01:00 DST)
Total Time	10h 31min
Moving Time	4h 53min
Stopped Time	5h 37min
Overall Average	2.0km/h
Moving Average	4.3km/h
Distance	21.2km
Vertical meters	1,639m