Surtningssui - Austre Memurutind (19.04.2008)  

Blir jo litt feil rekkefølge dette her (det kommer jeg tilbake til i en annen artikkel), og endel "jotunmotstandere" synes sikkert det blir litt vel mye smør på flesk nå. Men Jotunheimen er nå engang fjellområdet i mitt hjerte! Ingen trenger å være i tvil om at jeg er interessert i andre områder også, forhåpentligvis blir det 2 ukerstur i et for meg helt nytt fjellområde i sommer.

Uansett, ingen vår er levelig uten noen godturer i Jotunheimen. Hadde nettopp brutt forbannelsen fra i fjor og vært på en spesiell og fantastisk tur for noen dager siden, men da var godværsperioden bare nettopp startet. Da jeg møtte opp på jobb på torsdag 17.04 og rutinemessig sjekket yr.no gikk det opp for meg at jeg ikke kunne la helga forbli ubenyttet. Skautur fikk være skautur, og grytidlig på lørdags morgen kjørte jeg til Gjendesheim.

Nøyaktig klokka 09.38 var jeg klar til å gå. Nok engang skulle halve Gjende til pers. Den etappen må fortone seg like frustrerende hver gang man har en topp i sikte samme dag. Men må man så må man, særlig når man er ute etter nye topper, for Kalvehøgda, Tjørnholstind, Besshø og Nautgardstind har man jo vært på mange ganger. Denne gangen var det Surtningssui pluss pluss som stod på planen. Etter småglipping helt fram til Memurubu konstaterte jeg med en viss lettelse at ny smøring ikke hjalp noe særlig. Derfor på med mine kjære feller nesten umiddelbart inn Memurudalen. Sekken var ikke blytung, men tung nok, særlig siden ryggen hadde bært småtung sekk på langtur kort tid i forveien også. Men langt om lenge kom jeg til svingen mot nord i dalen, og der ble jeg utålmodig etter å komme opp i høyda. Varmen var uutholdelig og været perfekt, og nå ville jeg ha skikkelig utsikt. Men jeg hadde et problem, hvor skulle jeg sette fra meg overflødig utstyr som blant annet sovepose, klesskift til natta og maten jeg hadde beregna til morradagen? Jeg er alltid litt paranoid, og i tillegg var avtalen å treffe JPV på teltplassen hans på høyde 1437 over Memurudalen. Jeg var for lat til å orke tanken på å måtte gå forbi knausen og videre ned for å hente resten av utstyret for så å slite meg opp til leiren. Altså bestemte jeg meg for å bære alt på hele toppturen.

Det ble en tung og svettedryppende fornøyelse, også suppelert med stor kladdefrustrasjon på Raudhamran. Jeg visste jo egentlig at jeg burde ha venta med oppstigninga også, men det var da ikke så mye opp og ned fra Raudhamran til selve bratta mot Surtningssui. Det gikk i sikksakk på ski så og si hele veien, og kreftene ebbet stadig ut. Oftere måtte jeg ta pauser i solsteika, og enorme mengder drikke var påkrevd. Fikk en opptur underveis da jeg oppdaget en ekstra halvlitersflaske langt nedi sekken.
Men de lange bakkene opp til stortoppen tok jo aldri slutt. Syntes både Store Memurutind og til og med Høgdebrotet virka så fordømt mye høyere enn området jeg befant meg i. Plutselig fikk jeg øye på 2302-toppen like under meg mot sørøst, og da skjønte jeg at man selvfølgelig ikke kan stole på øyemål. Hvilken opptur!
Da måtte jo stortoppen være rett rundt hjørnet, og det var den jo også. Ikke mye antydning til varde, og uventa luftig på høyeste punktet som var fullt av skavler.

Surtningssui blir av fotturister rangert som Jotunheimens beste utsikt, og endel mer invidde tindebestigere mener den er oppskrytt. Jeg har sett flere topputsikter som overgår denne, men oppskrytt blir helt feil! For en fantastisk utsikt!! Jeg storkoste meg og hilste på både gamle og kommende kjenninger på alle kanter. Grupperinga på fjellrekkene var alldeles fortreffelig etter min mening, selv om man ikke får dramatisk alpine topper så tett innpå seg som i Hurrungane og Gjendealpene. Store deler av Nordøst-Jotunheimen er jo rent traust i forhold til disse, men trenger ikke å ha mindreverdighetskomplekser av den grunn. Fra Surtningssui ser man hvordan Jotunheimen er delt opp i mindre delområder av forskjellig karakter på en suveren måte! Ikke klarte jeg å bestemme meg for hvilken topp som så best ut, Besshø, Store Knutsholstind eller Store Hellstugutind...?

Men jeg måtte se å komme videre, for i dag var ambisjonene store. Det ble å skli kontrollert ned med feller på for å slippe ukontrollerte rykk og napp som tærer på både fysikk og humør. Blåbrehøene ble dessverre bare rene transportetapper med maks et minutts pause på hver av de. Liker ikke sånt stress, men skulle jeg rekke resten måtte det nesten bli sånn, særlig fordi jeg nærmest slepte meg avgårde. Men en sommer skal jeg tilbake og studere stupene uten å ha forstyrrende skavler å bry meg om.

Stor var spenningen før Sørvestre Styggehøbretind, hvordan var den 5-metersegga? Jeg var innstilt på at jeg ikke nødvendigvis kom til topps, men synet av egga var overraskende oppløftende. På trygg grunn kunne jeg bøye meg ned og skuffe snø utfor stupet, og da var det etterhvert bare å krabbe over. Dagens mest spennende topp var i boks!

Videre var det svært enkelt opp mot Søre Veotind. Koste meg noen minutter der oppe, og drakk opp siste rest av de 6 liter med væske jeg hadde med. Burde jo faktisk hatt et par liter til... Men de kvikka opp, og siden jeg nå skulle sette fra meg ski og sekk litt nedenfor så skulle siste bit mot Austre Memurutind bli en ren koseetappe. Hvilken befrielse det var å få av seg sekken. Med unntak av et litt glatt og bratt punkt som jeg omgikk på tilbakeveien (en enorm omvei mot sør faktisk) så var det problemfritt å komme seg til topps. Austre Memurutind ble nådd ca klokka 20.45. Da var solnedgangen allerede i gang. Det ble litt smårusling på toppen, og Store Memurutind var en mektig nabo. Et flott syn var den sammen med sola som gikk ned nær Galdhøpiggen et sted!

På grunn av omvei og sommel tok det sin tid før jeg var tilbake til skia. Da tenkte jeg i all min naivitet at det bare var ei transportetappe ned til 1437-knausen, men jeg glemte jo helt å tenke på kombinasjonen av hard skare, dårlige skiferdigheter og mørket. Det skulle jeg tidsnok få tenke på. Til tross for fullmåneskinn så var jo store deler av området skyggelagt. Jeg strevde med å finne kvisteruta, og rota meg bort i løypespor som både gikk nedover og snudde og ble til fiskebein oppover igjen. Enorm banning var uunngåelig. Var sikkert ikke lett for de som hadde sklidd ned der før meg heller, men det var jeg for sliten og lei til å ofre en tanke. Jeg må ha brukt kanskje halvannen time på alt rotet...

Endelig kom jeg ned i Memurudalen, og da kunne jeg ta av fellene. Nå kunne jeg også nyte fullmånen og stjernehimmelen og den uvirkelige stemninga det var å se de opplyste Memurutindene midt på natta. Hvilken godfølelse!

Slitet opp til 1437-knausen var en nedtur og prøvelse, men heldigvis glemmer man sånt med en gang det er overstått. Kompisen ble vekket godt over midnatt, klokka mi viste 00.22 da jeg kom fram.

For en herlig plass han hadde slått seg til på! Dagen etter opprant med det samme fantastiske været. Synd og skam at ikke dagen kunne brukes på en kosetur til Hinnåtefjellet for å sole seg, men vi hadde for lengst avtalt med andre at vi skulle på Mark Knopfler-konsert. Han er jo verdt å få med seg, og vi hadde tross alt fått i pose og sekk, så klage kunne man jo ikke. Jan Petter hadde kost seg på vestlige Memurutinder, og jeg hadde fått min Surtningssui - Austre Memurutind-tur, så da var alt såre vel.

Transport etappen ned Memurudalen og over Gjende var av det rolige slaget, og egentlig var det jo svært vakkert. Fråtsinga på Beitostølen var som venta, og fjelltoppsjela hadde for en stakket stund fått fred.

Måtte det komme mange flere slike høytrykk i løpet av året!