Telting på Kalvehøgde (08.05.2016)  

Kjære Jotunheimen og "min barndoms Gjendealper" og alt det der...

Masse knallvær i vente og lenge til pinsehelga. Monas bursdag ble feiret på fredagen, og lørdagen hadde vi en lang og idyllisk rusletur i Romeriksåsene. Jeg hadde selvsagt fjellinstinktet i behold, og Mona er snill og forståelsesfull, og har det litt som meg når det gjelder paragliding for sin egen del. Så hun sa selvsagt "bare dra og gjør det du vil som gjør deg glad!" med et smil.

Dermed bar det avgårde fra Gjerdrum mot Valdresflya søndag formiddag. Jeg hadde lenge tenkt på noen av Skarvflytindan, men siden jeg skulle rekke noe obligatorisk på jobb mandag ettermiddag så ble det for stress. Og jeg manglet jo nerdetoppene på Kalvehøgdaryggen. 10 år siden forrige besøk var det også.

Nå bare må jeg skrive skikkelig Øyvindsk! Det gjorde godt å komme nært innpå jotnene igjen!!! Jeg har jo "forvilla" meg til Vestlandet på de andre storturene og blitt utsatt for både formsvikt og spissrotgang mellom kule randofolk. Verst av alt for en stillhetssøkende villmarkssjel som meg er opplevelsen av at fjellets ro fullstendig kveles av all prat fra de store horder av "fugleberg" på toppene som samtidig sikler etter nedturen, som er turens høydare. Jeg mener ikke å slenge for mye dritt, men av og til er det deilig å få det ut, det er ment som spøk, men ingen spøk uten et snev av alvor. For mye dagsturer blir iallfall trivielt for meg...

Mulig vil jeg takle dette bedre når jeg får ut fingeren og skaffer meg randoutstyr sjøl, og selvsagt skjønner jeg at folk koser seg og vil utnytte turterrenget. Jeg ber om "bråk" når jeg velger Kyrkjetaket på "årets beste dag til nå", og er tross alt fornøyd med den estetiske opplevelsen som var hysterisk vakker! Noe av det flotteste jeg har sett faktisk. Men jeg savnet følelsen fra Skagsflye 1. april i ensom majestet langt inni innerste innlandet. Og Jotunheimens forgård er jo lillebroren til Jotunheimen sånn sett også.

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Joda, Kalvehøgde er populær som bare det, rene Store Ringstinden! Men man kan stikke seg litt unna, det går ikke umiddelbart rett ned på andre siden. Og når man går mot strømmen så får man før eller siden fullstendig fred. En tung tur kun med realt slit og livgivende vørterøl og uten den "forferdelige" (vokt dine ord Øyvind) kraftløsheten når sitt første høydepunkt i det teltet omsider reises så vidt nedenfor toppvarden på Austre Kalvehøgde. Jeg er tilbøyelig til å mene at utsikten herfra er hakket finere enn fra Vestre, for det er så stilig å se ryggen med det lange stupet vestover.

Gamle minner, nostalgiske minner...

Her opplevde jeg i 1993 erstatning for den værmessig begredelige ukesturen i Jotunheimen sommeren 1992. Far og barndomskompis Svein Erik var med, og vi hadde knallvær (Ikke helt Øyvindvær, men veldig bra!) og livet smilte etter et vondt skoleår. Og jeg skapte min egen Gjendealpestemning pga min første cd noensinne som jeg kort tid i forveien hadde fått som bursdagspresang, Blue Sky Mining med Midnight Oil. Det har hengt ved Gjendealpene for alltid etterpå, spesielt "One Country" og det evige glansbildet av Svartdalens tinder og Bygdins vannspeil i solsteik og helblått mens jeg har all verdens ro til å filosofere på lykkelig vis....

Kort kveld

Jeg tok meg en kveldstur med snop av Geir Arne-sorten og avla midttoppene besøk på veien mot Vestre. Følte meg trygg på skavlene, dvs jeg frista ikke skjebnen unødig. På hovedtoppen beundret jeg storheten og lysstemninga. Disen slapp gradvis taket, og jeg brukte mobilen til å ta dårlige bilder av flott natur, og fikk til svar fra Mona at hun kunne forstå at jeg så skjønnheten i dette landskapet. Selv et sommermenneske kan "trollbindes" av vårvinterlige jotner...

Omsider var jeg tilbake ved teltet og la meg til å sove. Skulle grytidlig opp pga allmøtet kl 13.30 i Drammen, så det var ingenting å vente på. Jeg gledet meg jo tross alt mest til soloppgangen, for den gjør seg alltid bedre enn nedgangen på store fjell, det er og blir min mening. Merkelig så stille det var da, men værvarslet tydet absolutt ikke på "stille før stormen".

Vakreste Kalvehøgde

Våkna klokka 5 og gadd ikke sove mer. Soloppgangen var selvsagt godt i gang og jeg måtte komme meg ut av teltet. Åååå så dæven og døtte og hele greia! Jeg har til tross for at jeg egentlig mener det motsatte faktisk opplevd mye flott både i Jotunheimen og på andre store fjell, og er vel såkalt blasert med tanke på morrastunder over 2000 moh. Men sist jeg prøvde opplevde jeg bare Slettmarkstull vol. 1 på Slettmarkhøe og attpåtil vol. 2 på Slettmarkkampen som var enda verre og måtte erkjenne at juli og august er fulle av solhumbug på yr. Nå var magien på plass så det var til å få tårer i øynene av! Skarpe konturer, ahh, det var faktisk akkurat dette som var "Øyeblikket" på denne turen!! En liten dose stjålent Øyvindvær før disen tar over om få timer.

‹

›

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

"Alle" 2k-samlere vet hvordan utsikten fra Kalvehøgdene ser ut, så jeg trenger ikke beskrive den, men sjøl om Kalvehøgde er et barndomsfjell og jeg har opplevd mye annet flott og flottere så kan jeg ikke si annet enn at denne ryggen har utsikt av ypperste klasse. Ble helt mo i knea av beundring og jotunglede av typen "komme hjem". Så ufattelig glad i deg kjæreste dyrebare Jotunheimen!! Du er virkelig den heimen det bare finnes én av! Og Valdres ligger for mine føtter og gir alltid Fønhus-assosiasjoner som er det stikk motsatte av kule randomiljøer med gutta som kanskje må "buuute opp ass". Intern humor jeg lærte i Sogn, javisst...

Turen tilbake til bilen via Øystre Rasletinden gikk i fred for tilskuere med bedre skiutstyr enn meg, noe som føltes intet mindre enn fantaaastisk deilig! Jotnene lot meg være meg selv, hehe.

Aner fortsatt ikke om jeg er friskmeldt i jakten på fordums formstorhet, men det kan umulig ha skadet med denne turen. Og for jotunsjela var den mer enn balsam. Tusen takk til nydelige Gjendealpene for en opplevelse jeg får klump i halsen av. Dette var årets beste tur til nå!

Rakk forresten møtet på jobb med god margin, og på hjemturen la jeg veien om Bragernesåsen, nær sagt som vanlig. Traff på foreldra mine nær Åspaviljongen også. For en steikevarme! Vakkert og idyllisk og lettere å like for menigmann med de grønne omgivelsene. Men ingen tvil om hva som var dagens store opplevelse! Og for en absurd dag egentlig...