Andre plass i "Bodøs høyeste trappeløp" og tur på Hunstadlia (30.04.2016)

På pallen i trappeløpet

Jeg var veldig spent på hvordan løpsformen min var. Det er jeg alltid i mai og juni. Skisesongen er fremdeles ikke over og det er jo stort sett kun dette jeg har gjort det siste halve året. Følte ikke at lårene var klar for å løfte beina i stedet for å skyve dem oppover. Dette kunne derfor bli spennende. Jeg og Johannes kjørte til Scandic Havet. Nord-Norges høyeste bygning. Det var i dette bygget arrangementet skulle avholdes. Det heter "Bodøs høyeste trappeløp". Det går ut på å løpe opp alle de 17 etasjene på hotellet så fort som mulig. Vinneren får vandrepokal.

Da jeg oppdaget dette arrangementet på Facebook, synes jeg det var ganske sært, men likevel dritkult. Utrolig flott at Scandic inviterer til noe slikt. Denne gangen skulle totalt 80 deltakere konkurrere om å bli førstemann opp.

Det var en times mellomrom mellom meg og Johannes. Vi gikk inn og hentet startnummeret og gikk i gang med oppvarmingen i trappen. På startnummeret er en brikke. Denne blir registrert i et tidtakingssystem ved start på bunn og i mål på toppetasjen. Hver deltaker starter med et mellomrom på 30 sekunder. Jeg hadde vært her for en uke siden og testet trappene. Jeg visste derfor nøyaktig hvilken teknikk jeg skulle bruke.

Jeg var litt smånervøs da jeg stod klar. Jeg hadde varmet godt opp og nå var det ingen flere forberedelser å gjøre. Jeg var mest nervøs for det store spørsmålet "Ville jeg klare å slå Johannes". Jeg hadde en misstanke om at han kom til å gjøre det bra her. Jeg visste også veldig godt at han var ute og varmet opp og forberedte seg godt. Ikke i den hensikt å vinne. Seier tror jeg han gav blaffen i. Han var kun ute etter å slå meg. Denne knivingen mellom oss to, har pågått siden vi hadde første løpetur sammen i Bodømarka for snart et år siden. Det begynte med Strava. Siden den gang har det vært krig.

Det er sunt å ha en konkurrent. Om det er like sunt å ha så høyt konkurranseinstinkt som begge to har, vet jeg ikke. Jeg gav så og si bom gass opp trappene fra start. Brukte rekkverket aktivt i svingene. Jobbet meg oppover og forsøkte å holde frekvensen og farten oppe. Prøvde å ikke bry meg så mye om hvilken etasje jeg var kommet til heller. Da jeg var kommet til 15. etasje, hadde syren krøpet så langt opp i lårene at de to siste etasjene ble gjort unna på ren viljestyrke. Jeg følte jeg hadde brukt veldig lang tid, men i 17 etasje kunne arrangørene meddele en tid på 01.04 og klar ledelse hittil. Jeg ble veldig overrasket, men likevel glad. Gikk inn i restauranten og traff på Tobias. Han var her for å ta bilder for Avisa Nordland. Jeg satt meg ned litt før jeg tok heisen ned i 1. etasje igjen.

Fant tingene mine og tok heisen opp i 17. for å heie på Johannes. Han tok ut absolutt alle kreftene. Han var stiv som en stokk og vagget opp de siste trappetrinnene. Han ble liggende langflat på gulvet og krøp inn i restauranten. Han fikk 01.07 min som tid. Etter at Johannes hadde kastet opp og vi hadde nytt utsikten fra toppetasjen en stund, tok vi heisen ned og gikk inn i salen for premieutdelingen. Jeg fikk 2. plass totalt og Johannes en 4. plass. Jeg ble utdelt et gavekort på Gampen, et karuselløp. Vinneren fikk utdelt vandrepokalen for andre år på rad. Dessverre for hans del, får han ikke den pokalen til odel og eie neste år.

Det hadde vært et flott arrangement og begge to var strålende fornøyd med å havne så høyt i toppen. Jeg har enda ikke kommet over at jeg ledet så lenge. Var vel i bedre løpsform enn jeg trodde. Ettermiddagen ble brukt til en nedjoggingstur på Hunstadlia.

© Endre Myrdal Olsen