Bratt skikjøring på Vassdalstind (17.04.2016)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Nupen (96m) |
|---|---|
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
| Duration | 5h 00min |
| Distance | 12.0km |
| Vertical meters | 1,181m |
| GPS |
|
| Ascents | Vassdalstinden (1,277m) | 17.04.2016 |
|---|
Det bratner til
Det var dag to på Sunnmøre. I dag hadde vi planlagt en topp i Ørsta som visstnok skulle by på heftig nedkjøring på sørøstsiden. Toppen heter Vassdalstinden. Været var ikke meldt strålende i dag heller, men da vi kjørte gjennom Ørsta, klarnet det opp nok en gang. Værgudene er virkelig med oss disse dagene. Det fortjener vi når vi har reist så langt.
Marius var med på tur i dag. En rolig, snill og reflektert kar, som virkelig har dreisen på telemarksvinger. Han er en barndomskamerat av Johannes og har vært på flere av Sunnmøres stoltheter.
Etter at Johannes hadde blåst i en promillekontroll (0,0), satte vi kursen videre mot Vallasætra. Ved Nupen ble vi stoppet av en bom. Nå kom vi ikke lenger. Det betydde at vi måtte ta skiene på sekken og gå herfra. Etter ca 1,5 km med vandring innover anleggsveien, kunne vi spenne på oss skiene på den råtne snøen. Store deler av denne veien lå i skyggesiden for den verste solsteiken. Derfor var det bra med snø her.
Vi ankom omsider den koselige Vallasætra. En del hytter og tun her. Vi stoppet opp og måtte tenke litt over hvor vi skulle gå opp til Vassdalstinden. Først måtte vi ta oss opp til Bukkedalen. Denne dalen ligger på nordsiden av Vallasætra. Det så veldig uoversiktelig ut oppover her. Skråningen var bratt, hadde flere lange sva og snøen var nesten smeltet helt vekk fra fjellsiden.
Ting kan se vanskelig ut når en betrakter det på avstand. Vi måtte bare gå oppover og se hvordan det var. Jeg tenker hele tiden at det er enklere enn det ser ut. Men det er ikke alltid dette er tilfelle.
Vi startet oppstigningen og fant noen spor som gikk sikksakk oppover. Vi fulgte disse og etterhvert som vi kom høyere opp, fikk vi en real eksamen i "kikcturns". Alle bestod og vi kom oss greit opp. Den siste kneiken var verre. Her ble det rimelig bratt. Det gikk en liten og smal renne med snø som jeg valgte å følge. Johannes og Marius valgte å feste skiene på sekken og følge svaene som gikk litt til venstre.
Jeg hadde et lite mål om å beholde skiene på beina helt opp. Det ble utfordrende og jeg måtte skrå skiene horisontalt og tråkke meg opp her og der. Det gikk fint og jeg kom meg opp rennen. Da jeg var oppe på platået ved inngangen til Bukkedalen, fikk jeg øye på Marius og Johannes. Jeg fryktet at de hadde litt problemer på svaene. De var enda langt nede.
Jeg gikk opp på flaten og satte meg ned for å vente. Marius kom omsider opp. Det første han sa var "Frokosten kom opp". Såpass ja? Det må ha vær krevende oppover der. Johannes kom også opp og fortalte at svaene var bratte og skumle. Sva er herlig når de er tørr, men et helvete når de er våte.
Vi tok en liten pause og fortsatte videre innover i Bukkedalen. Nå kunne vi skimte toppen av Vassdalstinden lenger oppe. I skråningen stoppet vi for å ta en komprisjonstest for å sjekke lagene og reaksjon i snøen. Dette for å vite mer om skredfaren i området. Johannes styrte showet. Han har erfaring med dette fra Forsvaret. På testen fikk vi utslag på CT 18. Dette tilsvarer at det skal være nokså trygt mtp skred. Vi valgte likevel å gå med 20m mellomrom.
Det er sørøstsiden på Vassdalstinden som er den bratteste delen av turen. Vi jobbet oss oppover og måtte være konsentrert for å ikke ramle til siden. Vi byttet på å gå først og ble nesten lei av å ta kickturns. Til slutt ble det såpass bratt at vi valgte å ta skiene på ryggen og gå siste del til fots. Snøen her var litt dårligere, men god nok til å kjøre på. Det var de siste 50 høydemeterne til toppen som var brattest. Ca 45 grader. Det ville bli det bratteste jeg hadde kjørt noen sinne. Vi kløv opp og møtte to karer på toppen. De hadde gått opp sørvestsiden. De hadde planer om å kjøre ned her også, men droppet det da snøen ikke var god nok.
Vi stod og pratet litt med karene før de satte utfor på sørøstsiden. De kom seg greit ned. Vi tok en rask matbit før vi gjorde oss klar. Litt av en utsikt herfra. Kolåstinden var et mektig syn. Jeg mimret tilbake til turen opp dit i 2012. På vestsiden kunne vi se ned rennen som karene hadde kommet opp. Det er hakket heftigere ned der. Det var god plass oppe ved varden. Her kunne alle tre stå. Johannes hadde latt skiene stå igjen nede og startet nedstigningen. Jeg og Marius satte utfor fra toppen. Snøen var dårligere enn vi hadde sett for oss, men det ble likevel litt magesug i svingene. Heftig.
Johannes kom seg ned til skiene og vi satte utfor en og en videre nedover. Herlig kjøring ned mot Bukkedalen. Vi fulgte høyden et lite stykke og deretter sporene mine ned mot rennen på vei ned mot Vallasætra. Snøen var pill råtten etter at solen hadde fåt stekt på den i hele dag. Det brente i lårene og vi måtte stoppe flere ganger for å ta pause. Det tar på kreftene å svinge i dyp slush. Vi kom ut av mylderet med trær og ankom omsider Vallasætra. Nå var det bare å stake seg ut av dalen og ned til Nupen. Det var enkelte plasser hvor vi måtte ta av skiene og bære dem over til neste parti, men stort sett kunne vi beholde dem på.
Da vi kom ned til stedet vi hadde satt fra oss skoene, hang alle parene i trærne. Vi hadde satt dem fra oss mellom noen steiner. Noen hadde vært vennlig og hengt dem til tørk. Takk for det. Herfra gikk vi til fots ned til bilen igjen. Stemningen var god og lårene var møre (og romsdal). Takk for turen Marius og Johannes.
Film fra turen
User comments