Breheimen 2K-maraton (12.04.2016)  

Forord

© Sondre Kvambekk

For meg som for mange andre er det kontrastene i livet som driver oss fremover. Å tilbringe tid ute i naturen er blitt en sentral del av livet mitt, og på mange måter har det både vært en lidenskap og et levebrød for meg. Mange har meninger om hvordan man skal dyrke et sunt og bærekraftig friluftsliv. Det rolige friluftslivet har stått sterkt i hevd hos mange, og det gjør det også for meg. Likevel er jeg avhengig av variasjon og kontraster for å gjøre lidenskapen min interessant. Det handler ikke om å fremheve seg selv eller være prestasjonsorientert. Det handler om å oppleve naturen i en annen sinnstilstand enn når man er uthvilt ved et fiskevann eller rundt et bål. Jeg elsker å slite, og jeg vil mye heller være sliten i vakker natur enn inne på et treningssenter. Utbyttet og mestringsfølelsen man sitter igjen med etter et prosjekt slik som denne turen jeg nå skal fortelle om er en svært verdifull kontrast som jeg tar med meg videre inn i mitt hverdagslige friluftsliv.

Undervegs på turen forsøkte jeg å stille meg selv spørsmålet: ”Hvordan har jeg det egentlig akkurat nå?”. Det er et paradoks at man ofte glemmer å være tilstede i selve turen, men heller nyter de søte turminnene når man er kommet vel hjem. Svaret på spørsmålet var stort sett: ”Jeg har det faktisk veldig bra her og nå”, men det var også stunder på slutten der tonen helte mer mot: ”Nå gleder jeg meg virkelig til jeg kommer fram, og jeg er glad jeg ikke må gå denne bakken en gang til”. Psykologen Helga Løvoll skriver i en forskningsartikkel at følelser og naturopplevelser formes og romantiseres i ettertid. Derfor må jeg grave dypt bak i hukommelsen for å huske tilbake hvordan jeg egentlig følte undervegs på selve turen. Her og nå tenker jeg i grunn at det var jo en veldig fin tur, og jeg kunne gjerne gjort det samme en gang til. Jeg vil derfor etter beste evne forsøke å formidle turopplevelsen jeg hadde gjennom Breheimens villmark uten å verken sminke eller skitne til sannheten.

Prosjektet begynte så smått å formes allerede på vårparten i fjor. Trenden om å bestige samtlige topper over 2000 meter innenfor et bestemt fjellområde på under et døgn fortsetter til gagns. Nå var det Breheimen Nasjonalpark som skulle til pers, med fjellski som transportmiddel, bil til bil. Breheimen Nasjonalpark ble opprettet i 2009 og dekker fjellområdet øst for Jostedalsbreen, sør for Strynefjellet, vest for Lom og nord for Sognefjellsvegen. Landskapet er preget av breer, fosser, frodige daler, høyfjellsområder og kulturlandskap preget av seterbruk. I tillegg finnes det hele 17 fjelltopper over 2000 meter (prif > 30 meter) spredt over hele nasjonalparken. Dette er virkelig et område hvor man kan finne roen, og undervegs på turen møtte jeg ikke et eneste menneske tross fantastisk vær og føre. Jeg bestemte meg for å gå alene, og bære med meg alt av utstyr, mat og drikke fra start til slutt. Det endte med en ganske så tung sekk… Fordelen av å kunne gå alene er at man kan bestemme fullt og helt eget tempo, pauser og rutevalg. Ulempen er at man må brøyte egne spor hele veien, og i tillegg kan det være tungt mentalt på slutten når mørket kommer, man er sliten og beslutningsevnen i verste fall svekkes.

God tur!

Anti-alpin start – Lundagrendi til Storivilen

Beslutningen om hvilken dag turen skulle skje på ble tatt relativt spontant utpå formiddagen dagen før. De siste to dagene hadde jeg allerede vært på to ganske lange turer over Meneseggi og Melsnipa lørdag og Lodalskåpa fra Jostedalen på søndag. Tross begrenset med restitusjonstid valgte jeg å satse på tirsdag til Breheimen 2K-maraton siden det var den dagen med absolutt best vær, og godt vær det er helt avgjørende for humør og motivasjon undervegs. En konsekvens var at jeg ikke kom meg av gåre fra Sogndal før etter kl. 19.00. Dermed ble det lite søvn dersom jeg skulle gjøre alpin start neste morgen. Jeg prioriterte en god natts søvn og satte klokka på 07.15 mens jeg druntet i bagasjerommet på parkeringsplassen mot Lendhytta, ovenfor Bismo. Tross et halvtrangt bagasjerom å ligge i sov jeg temmelig godt denne natta.

© Sondre Kvambekk

Neste morgen var været kaldt, men strålende utenfor de rimete bilrutene. Fikk på meg klærne jeg skulle gå i og konsumerte en god frokost med real turmat, knekkebrød og banan før jeg kl. 07.56 stod klar på startstreken. Utrolig spent. Jeg visste at dette kom til å bli et realt slit, men samtidig gledet jeg meg mye. Nå var det bare å holde et brukbart tempo, spise, drikke, navigere riktig og gjøre de fornuftige beslutningene.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Så var turen i gang. De første hundre høydemeterne gikk til fots med skiene på sekken oppover en traktorvei mot Lendhytta. Traktorveien går et godt stykke lenger enn det kommer fram på kartet. Etter hvert møtte jeg på mer sammenhengende snø og kunne omsider ta på meg skiene. Med langfeller gikk det greit å ta seg oppover på morraskaren, men jeg merket at fjellski ikke er like godt å gå med oppover som lette randoski. Etter rundt 40 minutter kom jeg over tregrensa og skimtet dagens første 2000-metring – Storivilen (2068 moh). Jeg kunne også se bort på dagens siste topp – Hestdalshøgde (2091 moh). Det er lenge til jeg skal stå på den, tenkte jeg. Bak meg ble utsikten bedre og bedre, over bygda nede i Skjåk og etter hvert i retning Tafjordfjella og Snøhetta i det fjerne. Hadde et regime om å drikke noen gode slurker fra camelbaken hvert 15de minutt og spise minst en energibar, to lefser eller et pizzastykke en gang i timen. På denne måten håpet jeg å opprettholde energinivået utover dagen.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Over 1100 moh møtte jeg på tørrsnø. Stedvis svakt vindherjet (tungt å brøyte), men andre plasser urørt av vind (god glid og ganske lett å brøyte). Oppe på Kluftutefonne møtte jeg på noen skispor som jeg lånte resten av veien opp til Storivilen som jeg nådde etter 2t 25min. Dagens lengste motbakke var dermed unnagjort. Så herlig å se den flotte utsikten herfra. I sør lå hele nordre del av Jotunheimen med sine villeste tinder og Hurrungane i det fjerne. Vestover lå hele tinderekka jeg nå skulle over. Laaangt der bort skimtet jeg Tverrådalskyrkja som var turens vendepunkt. Dog, når jeg er kommet dit er jeg faktisk bare drøyt halvvegs i kilometer, men heldigvis ikke i høydemeter og tid. Nå var det bare å sluke kilometer for kilometer.

Godt føre og strålende humør – Storivilen til Hestbreapiggene

Gliden var heldigvis god bortover mot neste topp – Moldulhøe (2044 moh). Glei hele veien bort til sadelen øst for Lendfjellet. Her stoppet jeg for å ta på noen lag med blåswix. Det fungerte utmerket så lenge det ikke ble altfor bratt. Da tok jeg heller på kortfeller eller langfeller dersom bakken var veldig lang. Moldulhøe ble nådd etter 3t 17min. I bakkene ned mot Sandgrovskaret fikk jeg et herlig renn i nydelig styresnø. Om føret holder seg slikt er det vel ingen sak? Kroppen sprudlet av lykkehormoner og jeg måtte bare rope ut: ”Det er DERFOR jeg lever!”.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Ved å velge slake spor gikk det greit å komme seg opp til dagens tredje topp – Hesthøe (2021 moh) uten å ta på fellene. Nådde toppen etter 4t 8min. Tok en god matpause mens jeg skuet videre bort på neste massiv – Hestbreapiggene. Det var på tide å forlate Lomseggje og ta et nytt steg, dypere inn i hjertet av Breheimen. Først et kjapt renn ned fra Hesthøe og ut på den lange sletta som kalles Storberka. Her hadde jeg gått med truger under en soloppgangstur i juni 2009. Gode minner! Omsider kom jeg meg opp på Austre Hestbreapiggen (2132 moh) på tiden 5t 13min.

Tinderangling over rygger og platåer - Hestbreapiggene fra øst til vest

Nå stod endelig Hestbreapiggene for tur. Et nydelig tindemassiv som synes godt i nord fra mange av toppene i Jotunheimen med sine markante stup og slake platåer. Jeg merket at sola tok godt, og siden jeg allerede hadde blitt så smått solbrent på nesa i helgen var jeg nøye med å smøre meg med jevne mellomrom. I tillegg var jeg nå kommet inn i en liten down på turen. Det var ikke like mye sprut i kroppen de neste timene. Jeg følte likevel ikke at jeg hadde noe hastverk med hensyn til målet om å komme under 24 timer, men siden jeg hadde startet såpass seint ville jeg helst komme meg så langt som mulig før mørket kom sigende rundt kl. 21.45.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Karret meg over til Midtre Hestbreapiggen (2160 moh) der jeg la fra meg ski og sekk og trasket over til Store Hestbreapiggen (2172 moh) til fots. Holdt østsida av ryggen forbi 2131, og det gikk greit med litt forsiktighet der snøfonna var brattest. I bakken opp til toppen holdt jeg midt på ryggen der det var mest avblåst på vei opp og lenger øst på vei ned der det lå mer snø. Kom meg opp på toppen og dagens high point på tiden 5t 52min, og klokka var nå begynt å nærme seg kl. 14.00 på dagen. Fortsatt var det laaangt igjen…

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Ruslet tilbake igjen til Midtre og fortsatte ferden vestover. Først over toppen Vest for Midtre Hestbreapiggen (2143 moh) før jeg rant nedover mot toppen som kalles for Låven (2012 moh). Dette er en særdeles avblåst rygg som hadde så lite snø at jeg valgte å legge igjen skiene i skaret mot toppen og gå opp til fots. Nådde toppen etter 6t 40min.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Videre var det å traversere seg bort i retning Vestre Hestbreapiggen (2139 moh). Selve bakken opp til toppen fra øst var såpass bratt og hard at jeg valgte å ta skiene på sekken. Nå merket jeg for alvor at det ikke var noen enorm sprut i lårene, men jeg beit tenna sammen og sparket meg helt opp på toppen. Stod ved varden etter 7t 34min. Merket at tempoet hadde sunket betraktelig, men jeg kom meg nå framover. Rant videre bratt ned vest for toppen og tråkket meg videre opp på Vestraste Hestbreapiggen (2078 moh). Ryggen ut til toppen bar preg av snø med gjennomslag, og jeg fikk jammen meg ikke noe gratis her heller. Nå var klokka blitt 15.45 og jeg hadde brukt 7t 49min. Fikk i meg ny næring og på mange måter var det godt å vite at det nå ventet en transportetappe med litt lettere terreng før den neste seige motbakken opp til Tverrådalskyrkja. Motivasjonen var fortsatt på topp, og idet jeg skuet mot blikkfanget Hurrungane og etter hvert kunne skimte heimefjella ved Sogndal, slik som Hest sin ikoniske østrygg og Bleias mektige nordvegg, ja, da ble kroppen fylt med energi og ny optimisme. ”Dette liker du, Sondre, og dette skal du faen meg klare!”.

Transportetappen – Hestbreapiggene til Tverrådalskyrkja

Ned fra Vestraste Hestbreapiggen rundet jeg ned i den bratte vestsida som var noe brattere enn hva jeg hadde forventet, men det gikk akkurat greit ved å kante godt med skiene. Ved Rasmustjønne var de første 3 literne med vann tømt, og jeg fylte opp med de siste 3 literne med sportsdrikke. Perfekt beregnet i forhold til hvor langt jeg var kommet, tenkte jeg. Kjørte også på med en ny runde med blåswix siden terrenget videre skulle være godt egnet for festesmurning. Koste meg mye på denne delen av turen. Kreftene var kommet tilbake og humøret var på topp. Ved Lundadalsbandet kom jeg innpå kvisteløypa fra Trulsbu og Nørdstedalseter som jeg fulgte videre vestover i retning Sota Sæter.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Omsider kom jeg ned på Illvatnet som forventet var noe nedtappet. Fortsatte langsmed scooterløypa opp et bratt bakke og opp og ned bort til Fortundalsbreen. Litt irriterende at løypa ble lagt akkurat så bratt at mange plasser var jeg nødt til å ta av og på fellene fremfor å klare meg med blåswixen. Begynte å bli såpass sliten at fiskeben var til liten nytte. Tok meg den tiden det tok å ta av og på feller i stedet. Endelig kom jeg fram til brefronten på Fortundalsbreen. Jeg visste nå at dette var den nest siste skikkelig lange motbakken jeg skulle gjennom på denne turen. Nå ventet en 600 høydemeter lang stigning opp til Steinkollen, en knaus like sør for Tverrådalskyrkja. Først måtte jeg jo forsere en hel del slakt terreng over nedre del av breen. Denne delen tok jo aldri slutt! Vinden hadde herjet med tørrsnøen slik at det ble en tynn skorpe jeg måtte brøyte meg gjennom, noe som tærte på kreftene.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Bautet meg over noen digre breglufser opp til ryggen øst for Steinkollen (2020 moh) og videre herfra opp til toppen som jeg nådde kl. 19.25, 11t 29min fra start. Herregud, så glad jeg var for å komme opp hit! For en fantastisk utsikt det var her også. Husker dette fra høstturen jeg hadde her i 2009. Da var det minst like fint som nå. Men jeg merket at sola stod lavere på himmelen og det sakte men sikkert gikk mot kveld. Temperaturen sank betraktelig og jeg sleit med å holde varmen i pausene. Camelbaken frøys og i tillegg frøys BC-bindingene slik at jeg måtte krølle meg sammen å blåse varmt på dem slik at jeg kunne ta av skiene for å fikse felleskiftene. Utrolig frustrerende. I bakken ned i skaret mot Tverrådalskyrkja fikk jeg skikkelig frosten selv med varmejakke på, og jeg måtte nærmest løpe opp på Søre Tverrådalskyrkja (2034 moh) for å få igjen varmen. Begynte å bli så smått bekymret for turen videre. Jeg kunne ikke tillate meg å bli så kald og utkjørt at beslutningsevnen ble svekket. Det kunne virkelig føre til en farlig situasjon. Andre mørke tanker strømmet også på. Det at navigeringen ville bli mer krevende i mørket, at batteriene på GPSen gikk mye fortere tom i denne kulda enn jeg hadde regnet med, at vannet jeg hadde igjen ville fryse til is, maten ble vanskeligere å få i seg og at dersom noe uhell skjedde hadde jeg ikke veldig store marginer. Dette er en kalkulert risiko en må ta på slike turer, og jeg var nå veldig nærme å ha såpass små marginer at jeg ville velge å gjøre en exit ned til Sota Sæter. Sikkerheten må alltid komme først!

Taper alltid kampen mot mørket – Tverrådalskyrkja til Holåtindene

Jeg vurderte ulike alternativer jevnlig de neste minuttene. På Tverrådalskyrkja (2088 moh) stod jeg kl. 20.09 etter 12t 13min. Den følelsen av å endelig kunne vende om og rette den solbrente nesa tilbake igjen mot mål, det ga meg så mye gnist og motivasjon at jeg ble varm bare av tanken. Sprang tilbake igjen til skiene og sekken som lå i skaret mellom Tverrådalskyrkja og Steinkollen. Drakk en boks med red bull, kledde på meg det jeg hadde, blåste bort så mye is fra bindingen som jeg klarte før jeg satte utfor ned Fortundalsbreen. Alt frøs mens jeg rant ned breen. Skiskoene var stive som tørr furuved og som Lars Monsen ville sagt: ”nå er det ikke mye igjen av stellet!”.

© Sondre Kvambekk

For første gang på turen tok jeg på meg høretelefonene og lyttet til musikk fra Spotify. Det fikk meg over på bedre tanker, og videre prøvde jeg å tenke en etappe av gangen. Neste mål var å komme meg opp på Vestre Holåtinden (2039 moh), dagens siste lange motbakke på hele 700 høydemeter. Jeg gikk på en måte inn i sparemodus. Det var vanskeligere å få i seg nok drikke siden camelbaken frøs. Dermed måtte jeg opp og ned med drikkeflaske for å få i meg vann som var så kaldt at det iset til i hele hodet. Jeg tenkte tilbake på mestringsøvelsene i Forsvaret i Indre Troms. Faen, som jeg frøs den gangen! Faen, så trøtt og sliten jeg var den gangen, og faen så sulten jeg var, men FAEN, jeg klarte jo alltid å gjennomføre det!

Lungene var begynt å bli temmelig nedbrutt. Følte meg som en gammel mann som hadde røyket hele livet. Hostet, harket og spyttet opp slim. Sikkert en god blanding av en begynnende forkjølelse i tillegg til kulde og utmattethet. Men jeg stilte meg hele tiden spørsmålet: ”Hvordan er formen din akkurat nå, Sondre? Er du i stand til å gå lenger? Er du klar i hodet og varm nok?”. Heldigvis var svaret stort sett positivt. Jeg nærmet meg kjelleren, men hadde fortsatt marginene på min side.

I den siste kneika opp mot Vestre Holåtinden kom lykta på. Mørket gjorde navigeringen mer utfordrende, men det gikk på et vis. Håpet bare at batteriene på GPSen ville holde. Aldri mer first price batterier! Bakken tok heller aldri slutt! Luretopp på luretopp. Prøvde å ikke tenke på toppen, bare gå, gå og til slutt så kommer man jo fram. Det gjorde jeg også til slutt. Stod på toppen i svarte natta kl. 22.25, 14t 29min fra start. Tok meg en 10 minutters pause på toppen for å få i meg vann og mat. Det tok tid, men det var helt nødvendig for fortsettelsen. Tygget og tygget. Energibarene var harde som stein, men det måtte ned!

Så var det bare å fortsette. Jeg hadde mest lyst av alt til å droppe Midtre og Austre Holåtinden, men automatpiloten dro meg i den retningen likevel. Først Midtre (2047 moh). Fulgte østryggen til fots. Også her tok ryggen aldri slutt, men med tid og stunder var jeg oppe. Snu, ned igjen. Renne et lite stykke østover. Bære skiene noen meter, og gå, gå helt til toppen. Fikk nesten tårer i øynene da jeg kom sjanglende bort til toppvarden på Austre Holåtinden (2043 moh) som jeg nådde kl 23.45, 15t 49min fra start. Nå var det slutt på etapper der jeg måtte traske opp på toppene uten ski. Nå kunne jeg kjøre på med autopilot i lettere terreng videre ut til turens siste topp – Hestdalshøgde (2091).

Amøbemarsj i bestemorfart – Holåtindene til Hestdalshøgde

Tilbake ved sekken fylte jeg flaskene med den siste literen jeg hadde med vann i camelbaken. Lykkelig da det var mer vann enn jeg trodde jeg hadde igjen. Nå skulle jeg i alle fall klare meg! Ferden over Holåbreen og østover mot Hestdalshøgde ble som forventet lang, men jeg inntok sparemodus nok en gang og tenkte at jeg kommer fram når jeg kommer fram. Det er jamna som dreg. Koste meg med musikk og skuet opp på stjernehimmelen. Nordlyset flagret sin mystiske dans over himmelkvelven. Jammen har dette vært en tur rik på naturopplevelser.

© Sondre Kvambekk

Fra sadelen øst for Gjelhøi valgte jeg bare å ta på kortfellene og gå i luntetempo hele veien videre til topps. I siste bakken kom jeg innpå noen spor som jeg fulgte det siste stykket. Godt å ha noen spor å følge slik at jeg slipper å jobbe så aktivt med kompasset. GPSen sleit med batterier så jeg måtte over på mobil-GPS for å logge siste delen av turen. Brukte mye tid på skifte til gamle batterier mens jeg varmet de forrige. Nå begynte jeg faktisk å glede meg til jeg kom fram. Så godt det skulle bli å legge seg under dyna, krøke seg sammen, hutre litt og kose seg med potetgull og sjokolademelk. Glad var jeg for at jeg ikke hadde slitt med noen særlige plager undervegs på turen. Innleggsåler i skoene var gull verdt for å slippe smerter under fotsålen. Hestdalshøgde nådde jeg med tider og stunder kl. 02.45, 18t 49min fra start.

Utmarsj i ukjent terreng gjennom natta – Hestdalshøgde til Lundagrendi

Nå var det bare ett valg, å komme seg ned i dalen og tilbake til bilen. Rant i blinde ned Grjotåbreen og videre ut Grjotådalen. Skulle gjerne hatt dagslys her, for det var vanskelig å se hvor jeg kunne følge sammenhengende partier med snø. Observerte førøvrig spor etter reinsdyr her langsmed elva (villrein?). Idet jeg skulle ned bakken mot Lundadalen måtte jeg bare ta en vill beslutning om å renne ned på sørsida av Grjotåi. Heldigvis var det greit med snø, men noen steder måtte jeg krysse bare flekker med lyng.

Det var dessverre ikke nok snø til å renne ut til Heimaste Lundadalsætre, så her ble jeg nødt til å ta skiene på sekken og rusle ut til sætra. Grei sti å følge, og så lenge det ikke kom noen bratte motbakker gikk beina fint framover på autopilot. Ved sætra valgte jeg å krysse elva over brua og følge stien på sørsida videre nedover noen kilometer til jeg kom innpå en traktorvei der det heldigvis lå snø. Dette gjorde den siste etappen ut til en ekte sjarmøretappe. Raskt skareføre ut dalen, nesten hele veien til bilen kun avbrutt av kortere partier med bæring og motbakker.

Da jeg omsider kom fram til bilen var det så utrolig godt å ta av seg sekken, av med skistøvlene, kaste klærne og hoppe til køys akkurat slik jeg hadde gledet meg til de siste timene. Klokka viste 05.07 i grålysninga, nøyaktig 21t 11min fra start. Totalt ble turen 112 km og ca. 6000 høydemeter. Det ble en tung avslutning. Jeg hadde lyst til å gi opp mange ganger, men ved å heller roe ned tempoet og fokusere på viktige ting som mat, drikke og å holde varmen gikk det fint likevel. Nå var det bare å sove helt til jeg våkna utpå ettermiddagen av at sola stod og stekte. Pizza til frokost på Skeid kro har sjelden smakt bedre etter en tur til fjells.

© Sondre Kvambekk

Dagen derpå tok jeg meg en rolig tur opp til Hjellane i Leikanger. Turen var fin, med rolig tempo og fantastisk utsikt over Sognefjorden. Tankene strømmet tilbake på den noe lenger turen i Breheimen dagen før. Minnene hadde ikke helt fått sunket inn, men kontrasten var enorm, og det er nettopp det som gjør livet så uendelig spennende.

Lev drømmen, du også!

Kart

Start date	12.04.2016 07:56 (UTC+01:00 DST)
End date	13.04.2016 05:08 (UTC+01:00 DST)
Total Time	21h 12min
Moving Time	18h 26min
Stopped Time	2h 46min
Overall Average	5.3km/h
Moving Average	6.1km/h
Distance	112.3km
Vertical meters	6,462m