Beerenberg, 2. tur / Jan Mayen-eventyr (20.06.2011)
Written by mortenh (Morten Helgesen)
| Start point | Stasjonsbukta |
|---|---|
| Characteristic | Alpine trip |
| Map |
|
| Ascents | Fortoppen (2,255m) | 25.06.2011 |
|---|---|---|
| Haakon VII Topp (2,277m) | 25.06.2011 | |
| Mercantontoppen (2,188m) | 25.06.2011 | |
| Mercantontoppens fortopp (2,170m) | 25.06.2011 | |
| Nordvestre Humpekul (2,210m) | 25.06.2011 | |
| Sørøstre Humpekul (2,212m) | 25.06.2011 | |
| Wordietoppen (2,205m) | 25.06.2011 | |
| Hakluyttoppen (2,185m) | 25.06.2011 03:00 | |
| Hakluyt-Sørtoppen (2,168m) | 25.06.2011 03:15 |
Kart:
Oversiktskart:
Jan Mayen oversikt
Beerenberg detalj
Turdeltakere:
Gunn Johnsen
Dagny Hovi
Ola Kjørli
Gunnar Dahlen
Svein Helge Skinnes
Thor Håvard Kolbu
Øyvind Brekke
Sondre Kvambekk
Christian König
Morten Helgesen
Beerenberg i midnatssol juni 2011
Foranledning
Da jeg vaklet småkvalm og ganske forsynt ut av Aurora i Dalvik tre år tidligere, var jeg hellig overbevist om at det var en "been there done that"-opplevelse. Men det er noe spesielt med Jan Mayen, noe som kryper under huden og blir værende. Noe som lokker og drar. Kort fortalt så bleknet etter hvert minnene om sjøsyke og andre lidelser ombord og i en chattesamtale med Sondre ble jeg eplekjekk og sa at det kunne vært artig å sydd sammen en gjeng og dradd over igjen.
Jeg gjorde ikke noe mer med saken, men det er farlig å nevne slik for [Sondre], for han tar ting som er sagt halvveis på spøk alvorlig – i alle fall dersom det dreier seg om fjell. Så mot slutten av 2009 tror jeg det var, lurte Sondre på om jeg hadde fått ordnet noe mer med den turen. Nei, det hadde jeg jo ikke gjort, men der med sparket i baken ble det fart i sakene. En henvendelse ble sendt til Borea på Island og etter litt epostkorrespondanse fant vi dato, pris og opplegg som kunne passe.
Deretter var det bare å kontakte folk og få fylt opp båten med alle 10 plassene. Det gikk i grunnen greit, og utpå nyåret 2010 var vi 10 deltakere påmeldt for en ny tur juni 2011. Noen få deltakere hoppet av og måtte erstattes, men de fleste holdt trofast på sine plasser.
Det ble en del planlegging og organisering pr. telefon og epost i forkant og en del av oss hadde en liten sammenkomst en regntung fredag ei uke før avreise, og vips var vi klare. Et og et halvt år går i grunnen fort.
Reisen
Til Island
Ola kom og hentet meg om morgenen lørdag 18. juni, før vi kjørte nedom å hentet Svein Helge hvorpå det bar ned til Gardermoen. Regnet lå tungt over Sør-Norge denne formiddagen og vi hadde i grunnen flaks som kom over i shuttlebussen på Dalen parkering midt i en kort pause mellom to regnbyger. Inne på flyplassen møtte vi Dagny, Gunn og Tor Håvard. Flyet var naturligvis forsinket med en god time, så det ble godt med venting og ikke nok med det, vel inne i flyet ble vi sittende enda en time å vente uten videre informasjon. Det var storveis å sitte der ved vinduet å betrakte hvordan bakkepersonellet hadde all tid i hele verden på seg til å laste opp et fly som allerede var sterkt forsinket. Tror også den islandske kapteinen var ganske så kokvarm oppunder luggen, for sjelden har jeg vært med på raskere taksing bort til rullebanen og ved enden var det bare snakk om å vrenge flyet rundt og motorene ble tilsynelatende fyrt opp før flyet var rettet opp på rullebanen. Så var vi i gang.
Dagene på Island
Symptomatisk for denne reisen var at vi forlat et Norge i gråvær og ved ankomst Island begynte det å lysne. Vår litt originale vertsfamilie på pensjonatet BB44 like utenfor Reykjavik kom som avtalt og plukket oss opp på Keflavik i en plysjinnredet diger amerikansk van. Vi fikk nesten litt Las Vegas limousin-følelse på vei inn til byen. Vi hadde også bestilt to leiebiler på BB44 og var mobile i Reykjavik. Dagny, godt reisevant som hun er, hadde allerede begynt å planlegge oppholdet i Reykjavik og funnet ut at Perlan var et passe spisested for oss. Perlan er et landemerke i Reykjavik. Den ligger på en høyde like utenfor sentrum med en roterende glasskuppel på toppen. Vi var et ganske fremmedartet element der vi entret byens fjongeste spisested iført turklær. Heldigvis var de fullbooket for kvelden, men Dagny gir seg ikke så lett og reserverte plasser for oss dagen etter. I stedet ble det sentrumstur på oss denne kvelden.
Søndag 19. juni ville resten av gjengen dra på sightseeeing tur rundt det såkalte gylne triangelet med Tingvellir, Geysir og Gullfoss som mål. Jeg hadde tatt den runden tre år tidligere og ville gjerne bevege meg litt, så jeg dro til et populært utfartssted med tursti opp mot Kistufell. Det var nydelig vær og fantastisk utsikt mot Reykjavik og Snæfell.
Etter turen var jeg innom heiturpottur på BB44 før vi gjorde oss klarde for Perlan. Dagny ordnet så verten på BB44 kjørte oss inn med limousinen og så var det opp i "jåleranten". Vi fortæret 4.5 retter, en serie vinglass og kjørte en god runde (ca. 2 timer pr. rotasjon på det roterende restaurantdekket). Alt dette iført turklær og servert av stremme kelnere. Ikke akkurat min greie, men det utgjorde i alle fall en interessant kontrast til det som skulle komme.
Mandagen hadde vi god tid med formiddagsfly til Akureyri. Vi spiste rolig frokost på BB44 og ble etter hvert busset inn til innenriksflyplassen i sentrum. Jeg hadde selvsagt klart kunstsykke å glemme turstøvlene mine i innkjørselen på BB44, men verten vår ringte kona som kom kjørende etter med støvlene. Super service.
Innenriksflyplassen i Reykjavik er noe for seg selv, en god del mindre terminal enn lufhavnen på Leirin men langt større trafikk. Innsjekkingshallen er et eneste stort kaos og en prøvelse om man har med seg store kolli som oss. Det er få steder å gjøre av seg og man begynner ikke ombordstigningen før avgangstiden er rett rundt hjørnet. Det er også eneste flyplassen jeg har vært på hvor det i praksis ikke var noen form for sikkerhetssjekk før ombordstigning.
Flyturen var flott, med utsikt til Islands indre og breer som Langjøkull, Hofsjøkull og mektige Vatnajøkull i det fjerne. Vi landet i et grønt Akureyri som var helt annerledes enn Reykjavik. Mens området rundt Reykjavik virket ganske goldt og dominert av vegetasjonsfattig vulkansk overflate, virket dalen rundt Akureyri grønn og frodig i forhold. Med den knallblå himmelen og de snødekte fjellene var det virkelig vakkert.
Vi hadde bestilt oss leiebiler på Akureyri (Europcar, svindyrt!) flyplass. En med enveisleie til Dalvik og den andre med retur på flyplassen. Vi kjørte og møtte Sondre, Øyvind, Gunnar og Christian på ungdomsherberget utenfor byen. Geir Åke var også her og det ble et hyggelig gjensyn med han. Videre gikk dagen med til proviantering og spising før vi i kveldinga vendte nesa nordover mot Dalvik, en halvtimes kjøring fra Akureyri.
Til Jan Mayen
For de andre var møtet med Aurora nytt og spennende. For meg var det med litt blandede følelser jeg bordet skuta igjen, men det var bare å trekke pusten dypt og stå han av. I motsetning til sist var det ikke snakk om å spille tøffing. Nå puttet jeg sjøsykeplaster bak øret, noe for øvrig alle gjorde.
Vi fikk alt pikkpakket ombord, installerte oss i kahyttene og fikk sikkerhetsinstruksjoner av Siggurdur. Sammen med kameraten Jon Otto skulle han føre oss trygt over havet til Jan Mayen. Sigurdur, eller Siggi som han kalles, gjenomgikk forskjellige ting, bl.a. hvordan vi skulle forholde oss om en falt overbord, men som han sa: Regel nummer 1 er å IKKE falle overbord. Han føyde til at for gutta var det ingen god idé å late vannet over rekka. Det har blitt plukket opp nok druknede sjøfolk fra havet tidligere med åpen buksesmekk. For øvrig, i kraft av sin profesjon som seiler, var Siggi veldig opptatt av været, men ikke på samme måte som oss andre. Skyer og nedbør var uinteressant for ham. Det som gjaldt var vind, vindstyrke og vindretning. Vind og atter vind. Han kunne fortelle at vi ville bli stampende mot middels kraftig motsjø i begynnelsen og at det kunne bli en litt røff start på turen, men at det skulle roe seg.
Og det ble virkelig en røff start for landkrabbene. Vi var ikke før kommet ut gjennom moloen i Dalvik så braket det løs med stamping . Folk var delvis fortsatt under dekk, travelt opptatte med å pakke ut. De fleste av oss falt som fluer. Gunnar så ut som en sjøsyk tegneseriefigur fra Donald, Svein Helge og Gunn blei bleike om nebbet og forsvant etter hvert og Øyvind var selve stjernen i showet. Han fikk et umiskjennelig lidende blikk og at halvdødt skjær over ansiktet. Det var umulig å ikke få sympati med ham. Etter hvert ble rutineturene til toalettet for å spy utført krabbende! 9 tømmeturer ble det på Øyvind. Selv Siggi måtte innrømme at dette muligens kunne kvalifisere som rekord.
Selv hadde jeg det ikke noe videre festlig, men ved å konsekvent oppholde meg i senga eller på dekk og ved hjelp av plasteret, klarte jeg meg fint uten noen tømmeturer.
Overfarten var for øvrig lite begivenhetsfull, for det meste grått vær og grått hav. Det ble mange timer i køya, men så ut på onsdagen fikk jeg øye på noe. Gjennom kikkert på en bølgende båt var det ikke lett, men etter en stund var det ikke til å ta feil av. Blant alt skymateriale var det noen svarte klippeskrenter. Det jeg så viste senere å være sørvendte partier på ca. 2000 moh på Beerenberg. Så var det å legge seg og da jeg våknet på morrasia på torsdagen var vi fremme. Litt søvnig tittet jeg ut til en grå og ugjestmild væreden. Ravnsorte klippevegger, grågrønne moselier, grått hav, grå strender og et nigrått tåketeppe et par hundre meter over hodene våre.
Jan Mayen
Landgangen
Nå ble det liv om bord. Vi skulle gå i land i Stasjonsbukta i motsetning til Jamesonbukta som vi benyttet i 2008. Bukta ligger relativt åpent til langs kysten og vi var spente på hvordan det ville bli å komme i land. Friskusen Tor Håvard, som har masse rafteerfaring var det naturlige valget til å bli med Jon Otto som prøvekaniner, og Tor Håvard er ikke den som sier nei til noe som er gøy. Fra Aurora betraktet vi Zodiacen der den drog innover mot stranden og hvor uanstrengt de kom i land. Deretter fulgte en time med tallrike losseturer før vi stod der i vasskanten – I Stasjonsbukta på Jan Mayen!
Dag 1 på land: Torsdag 23. juni
Planen var å etablere leir i nærheten av Gamlemetten, stasjonen hvor værvarslinga holdt til frem til begynnelsen på 1960-tallet, før de flyttet over til den nye basen i Olonkinbyen på andre siden av øya. Vi slet opp all bagasjen de ca. 50 høydemeterne til Libergsletta hvor vi fant brukbare telplasser mellom bygningene. De fleste bygningene bærer preg av at de ikke har vært vedlikeholdt i et halvt århundre. Unntaket er et rødmalt hus som bl.a. besetningen i Olonkinbyen bruker som fritidshus. Her er fasaden rød og frisk i fargen og utenfor er det en fin og ny platting som vi hadde svært stor glede av til måltider og sosialt samvær.
Etter å ha sjekket litt med værmeldinger ble vi ganske raskt enige om at toppstøtet mot Beerenberg først skulle begynne dagen etterpå. Gruppa delte seg derfor. Sondre og Øyvind dro mot Domen og Danielssenkrateret, Gunnar, Svein Helge, Christian og Ola hadde en roligere dag med småturer rundt leiren mens jeg, Gunn, Dagny og Tor Håvard gikk i vegen oppover mot Beerenberg for å titte litt på terrenget vi skulle forsere med tunge sekker dagen etterpå.
Det ble en strålende dag. Vi kom etter hvert over tåketeppet, fikk se Beerenberg i all sin prakt og opplevde en varme som var helt fremmed nede ved havnivå. På et vulkankrater oppmed Kronprins Olavs Bre på ca. 640 moh, nær Ruyterhøgde, ble vi liggende en halvtime og bare kose oss. Returen la vi forbi Mayatoppen og ned i Ekerolddalen med en avstikker til det eiendommelige Eskkrateret. Det er et skikkelig månekrater. Returen ut Basissletta og over Laguneflya mot Jøssingdalen ble veldig drøy, men vi fikk nå beveget oss, og en fin tur var det. Lettere sårbeinte ankom vi leiren tidlig i kveldinga.
Dag 2 mot Beerenberg: Fredag 24. juni
Rundt kl. 9 var vi 11 stykker med blytunge sekker som var klare til avmarsj. Flere av sekkene bikket nok 30 kg. I tillegg til oss 10 vill Siggi være med. Til tross for en rekke turer til Jan Mayen fra 2008 og frem til i dag, hadde han aldri vært på Beerenberg før. Han og Jon Otto hadde seilt Aurora sørvestover til den lunere Kvalrossbukta etter å ha satt av oss. Han hadde så hatt den fikse ideen at han skulle sykle over til Gamlemetten.Han skulle komme kvelden i forveien hadde han sagt, men vi så ikke noe til ham før vi la oss, og uten radioer hadde vi ingen mulighet til å ta kontakt. Men nå, fredagsmorgenen var han her smilende og i alle fall tilsynelatende fresh. Sykkelen hadde punktert og uavhengig av det hadde han funnet ut at "veiene" på Jan Mayen ikke var spesielt sykkelvennlige, med løs vulkansk masse hvor dekkene bare graver seg ned. Nesten som å sykle på ei sandstrand.
Vi gikk forbi Hochstetterkrateret og etter oppover hvor vi relativt tidlig fikk snø som underlag. Senere skulle vi få vite at det lå unormalt mye snø på øya for årstiden. Etter hvert som vi vant høyde fikk vi fin utsikt mot Sør-Jan med Rudolftoppen dekket av en tung snøkappe. Tempoet dabbet nok noe av etter hvert og pausene ble hyppigere. For å jevne litt på det, omfordelte vi noe utstyr.
Rett før innsteget på Kronprins Olavs Bre hadde vi en lang lunsjpause. Været ble bare bedre og bedre og stemningen var god. Vi bestemte oss for at tau og breutstyr var overflødig opp den slake, snødekte Kronprins Olavs Bre.
Beerenberg er en skikkelig kjempe. Når man har den foran seg virker den ikke så diger, men man går og går og merker knapt at man kommer nærmere. Breflata opp mot Nunataken så ikke spesielt lang ut fra lunsjmorena vår, men jeg tror alle 11 kan skrive under på at den var nettopp det: Drøy og seig! Det ble etter hvert strekk i feltet. Vi ville vel bare bli kvitt disse fordømte sekkene. Øyvind gjorde som han pleier en formidabel jobb som sportråkker der han jobbet seg oppover i solsteika mens svetten silte og med en liten Øyvindsekk på ryggen. På tampen overtok Sondre tråkkinga og på egnet sted konkluderte vi med at nok er nok. Vi slappet av en god stund og ventet på at resten av følge skulle komme etter.
Jeg tror ingen var lei seg for å parkere sekken.
Dilemmaet vårt nå var at været ble styggbra. Skyene over Beerenberg fordunstet og bortsett fra den vante havtåka langt der nede var det nesten vindstille og skyfritt. Værmeldingene antydet noe mer tilskyende på lørdagen. Etter litt diskusjon og overtalelse var alle enige om at vi skulle smi mens været var varmt og benytte sjansen. Vi bestemte oss for å få opp leiren og ta det med ro en 3-4 timers tid og så fortsette rett på utover kvelden og natta.
 |
 |
 |
 |
Toppstøtet
Rutevalget ble noe forstyrret av et følge fra basen under ledelse av den amerikanske eventyreren Colin Samuels som var på besøk. De passerte leiren vår like etter at vi hadde fått opp teltene og gikk en direkte rute opp Bratthenget mot sadelen før Fortoppen. VI betraktet de flere ganger og kommenterte både den trege fremdriften og ikke minst tilsynelatende stopp flere steder oppi bratta. Da det noen timer senere var vår tur til å gå, måtte jeg til slutt ta en sjefsavgjørelse i samråd med gruppa. Vi besluttet å gå som vi hadde planlagt, omtrent som i 2008, og ikke følge sporene til den andre gruppa. I ettertid er dette noe jeg heldigvis ikke angret på.
Rundt kl. 21 norsk tid var vi klare. I to taulag jobbet vi oss oppover i den søkkbløte slush-snøen, først til Nunataken og så videre hvor det var en labyrint av sprekker og snøbroer med blaut snø. Det var tungt opp Brattbakken hvor vi stedvis sank nedi til knes. Flere store snøbroer måtte passeres og et par gjennomtråkk bekreftet at det var noe tomt under der.
Sola forsvant etter hvert bak Haakon VII Topp og med solskyggen kom også kuldegradene. For noen ble nok siste bakken opp til kraterkanten drøy, men jeg tror synes som møtte oss der oppe fikk alle til å glemme slitet. Inn fra nord skant midnattssola og fjellet får en helt annen dimensjon når man kommer opp hit med den sylkvasse kammen som elegent snor seg rundt kraterbassenget i en veldreid hestesko.
Vi fortsatte så bortetter kraterkanten med det gylne sollyset i fjestet, over alle småtopper på veien, med hyppige fotostopp og i en konstant form for lykkerus. Det var rett og slett rått!
Før bakken siste bakken mot Fortoppen kom "basegruppa" ned igjen og dreide ned mot Brattbakken der de kom opp. De hadde hatt vel 3 timers forsprang på oss og var nå nett kommet ned fra toppen som lå et drøyt kvarters gange unna, enda det hadde ikke gått spesielt fort med oss. I tillegg hadde de gått glipp av den solrike vakre vandringen langs kraterkanten. Nei rutevalget vårt var nok ikke så ille.
Omlag 3,5 timer brukte vi fra leiren og opp til toppen. Midnattssola stod høyt på himmelen og badet det uendelige tåketeppet som lå over Nordishavet i et gyllent skjær, mens vi kunne slippe jubelen løs på den artige snøvorta som utgjør toppunktet på Haakon VII Topp, 2277 meter over havet, og denne gangen hadde meter over havet en virkelig bokstavelig betydning siden det kun var ca. 5 km i luftlinja fra oss og ned til stranda.
På toppen blåste det surt, men vi fant en noenlunde lun plass innunder snøvorta og fikk spist litt mat før vi begynte returen langs kraterkanten.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
En rask spørrerunde avslørte at vi kun var fire som ønsket å gå videre langsetter krateret mot Hakluyttoppen. Sondre selvsagt, og foruten ham meg, Øyvind og Tor Håvard. Det er mulig noen av de andre i ettertid angret på at de ikke ble med, men vi skilte i alle fall lag på sadelen før Woridetoppen og bega oss i vei, mens de andre begynte på nedstigningen. Klokka var da litt over halv tre norsk tid.
Om man ikke nødvendigvis skal rundt hele kraterkanten, er vandringen fra Wordietoppen mot Mercantontoppen en opplevelse. Både spennende og uvirkelig vakker. Vi støtte på flere tverrsprekker oppe på ryggen nå enn i 2008, noe spesielt Øyvind bemerket med bekymrede kommentarer, men vi begynte alle etter hvert å bli godt kjent med Øyvind og hans evne til å ta alle tenkelige og utenkelige sorger på forskudd. Før Mercantontoppen mått vi over en fortopp og ned herfra begynte luftigheten for alvor. En smal snøkam med stupå på venstre side og stort (veldig stort) akepotensiale på høyre side. Deretter halvbratt opp til Mercantontoppen.
Tor Håvard var fornøyd her, mens jeg hadde veldig lyst på snøegga på andre siden. Sondre hadde selvsagt lyst på alt og Øyvind også for den saks skyld. Jeg forsøkte meg litt ned fra toppen, men en overflate med løse og språ snøklumper oppå nokså kompakt is, gjorde at jeg returnerte og ventet til Sondre hadde fått klargjort en standplass. Med tauet som sikkerhet gikk det greit å rusle ned bakken, men eggen er i høyeste grad både luftig og eksponert. Sondre mente han ikke kom til å trenge tauet noe mer og jeg hadde ingen store ambisjoner siden jeg hadde vært her før og protesterte heller ikke. Øyvind derimot kunne nok i ettertid ha tenkt seg at tauet ble med videre.
Vi fortsatte så jevnt bratt opp til en fortopp før Hakluyttoppen og kom så til en litt utsatt isbakke ned fra denne. Øyvind hadde litt myke stegjern og det var nesten litt for spennende, men det hjalp litt da Sondre sprang opp til ham med isøksa mi.
Målet mitt var Hakluyttoppen og jeg forlot gutta her og ruslet rolig tilbake. Jeg hadde litt dårlig samvittighet ovenfor Tor Håvard som stod alene og ventet i timesvis, dessuten var jeg skikkelig sliten så bakken ned til Juvtinden fristet ikke. Mens jeg og Øyvind koste oss på Hakluyttoppen sprang Sondre ned for å ta med seg Arnes Pinakkel. På tilbakeveien så jeg hvordan han forsiktig karret seg ned fra denne og skjønte at det ikke var noen parktur usikret.
Etterpå fikk jeg også høre at Sondre hadde måtte ta noen ikke ubetydelige sprekksjanser for å komme seg ut til Juvtinden. Uten tau ble Øyvind stående, men jeg tror ikke noen slik små bagateller ødela helhetsinntrykket av turen for ham.
Jeg kom omsider tilbake til Tor Håvard som påsto han hadde storkost seg, og sammen ble vi stående å speide etter Sondre og Øyvind. Etter hvert kunne de skimtes som to små prikker mot himmelranda på andre siden av krateret. Et syn som virkelig fikk frem dimensjonene i landskapet.
I halv åtte tiden om morgenen var vi atter samlet, klare får brereturen. Det ble en kamp, mest mot trøttheten og det var godt utpå morrasia da vi dødstrøtte ramlet inn i en sovende leir. Sola steikte og jeg valgte å dra liggeunderlaget ut av teltet å ligge ute.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Dag 3: Lørdag 25. juni. Retur til Gamlemetten
Ting blir ikke alltid som planlagt. Beerenbergturen skulle gå fra fredag til søndag, men utover lørdagen var det ingen grunn til å bli værende. Det skyet mer og mer til og etter hvert som vi våknet ble det rolig pakking. Stemningen var nok lett hangoverpreget. Litt øre og forkomne, spesielt vi som kom ned igjen ved 9-tiden, ca. 24 timer etter vir forlat Gamlemetten.
Dagen ble brukt til å komme seg ned. Turen gikk gjennom tett og klam tåke og det var fascinerende å observere forskjellen på varmen oppe i høyden og den gnagende kulda som bodde i den fuktige sjølufta. Jeg og Christian kom sist ned igjen etter at beinet mitt hadde slått seg vrang. Doktor Gunn tryllet frem en del piller utover kvelden som skulle gjøre underverker mot dette.
Vi kunne nå også slå fast at vi hadde et lite vannproblem. Forsyningene vi fikk med fra Borea var stort sett rikelige, men med ett unntak: Drikkevann. Rundt Gamlemetten er det ikke noe vannkilder og da vi fastslo at den ene vannkanna var forurenset av bensin, begynte det virkelig å tære på. Det var da de spreke ungguttene, Sondre og Øyvind, tok ansvar, lastet opp sekken med vannkanner og vandret innover Vulkanlandskapet på jakt etter ferskvann. Vi andre rigget oss til med mat, snacks og godt drikke på terassen. Noen av oss begynte å samle litt ved og etter hvert hadde vi et leirbål gående. Havtåka dro seg vekk og midnatssola tittet frem og det ble i det hele tatt en fantastisk kveld. Til slutt kom også gutta tilbake med vann.
Dag 4: Søndag 26. juni. Nøgenbading og stasjonsbesøk
Da Siggi kom fredagsmorgenen, hadde han med seg radioer, slik at vi kunne kommunisere. I dag kunne han melde at det ønskede stasjonsbesøket var innvilget. Vi skulle bli hentet ved 17-tiden, men fikk gjerne lov å gå dem litt i møte.
Formiddagen ble benyttet til små utflukter. Jeg ble med på en liten rusletur langs stranda i Stasjosnbukta bort til de bratte klippeveggene på Fugleberget. Ved 16-tiden var vi klare til å gå og ruslet langs kjerreveien i retning Olonkinbyen. Først forbi Nordlaguna og opp Jøssingdalen over til Lageunflya hvor vi fikk flott utsyn mot Eggøya. Klokka passerte 17 og ingen støvsky var å se. Vi spøkte med at vi kanskjar var blitt glemt og at vi måtte gå hele veien, men omsider dukket tre støvskyer opp langt der borte, omtrent som Dilligence tatt ut av en westernfilm.
Stasjonssjef Per Erik Hanevold begynte straks og informere oss og sammen med driftssjefen Leidulf fikk vi god guiding på vei til Olonkinbyen og rundt på stasjonen. Deretter ble vi utfordret til å bli med i Jan Mayen Nøgenbaderforening. Minstekravet var at man måtta ha kropp og hele hode under vann og ingen badedrakt å dekke seg til med. Jeg og Sondre ble raskt enige om å ta utfordringen, og etter hvert fulgte flere nølende etter mens andre kun ville være med å se på. Vi pakket med oss håndklær og varme klær og ble kjørt ned til Båtvika. Leidulf hentet tau og livbøye fra et skur slik at sikkerheten skulle være ivaretatt.
Sjøen holdt 2,9 grader, men med sol og lite vind var det ingen prøvelse og tre ut av klærne på stranda. Den mørke lavasanda var til og med lunka fra solstrålingen. Når beslutningen var tatt, var det ingenting å nøle med. Kontant kastet den ene etter den andre seg uti, mens Leidulf og Per Erik talte opp de som fikk godkjent. I bakgrunnen stod et par andre skuelystne fra besetningen og fikk dagens dose underholdning. Overraskende nok kom 9 av oss 10 seg under vannet. Øyvind klarte ikke å kvitte seg med badebroka så han ble dessverre ikke fullverdig medlem og Gunn stakkar fikk beskjed om at hele hodet også måtte være under da hun fornøyd kom opp av vannet.
Selv var jeg overrasket over hvor lite kaldt det virket, og ba stasjonssjefen ta et par bilder mens jeg tok en ny tur. Det var imidlertid stor forskjell på første og andre gang og på tur opp av vannet andre gang merket jeg allerede hvordan musklene i mindre grad lystret og hvordan kroppen ble en smule lammet.
Rett etter badet fikk vi dusje og dukke ned i bassenget på Playa del Alge, for anledningen med en temperatur på 39 grader. Alle fikk hver sin Underbergflaske og øl kunne kjøpes for 5 kr. (!) halvliteren, en pris som gjorde at Gunnar kunne spandere på hele bunten med et ekte smil om munnen. Takk Gunnar!
Vi ble lenge i bassenget før vi avsluttet besøket med et par timer i salongen ved baren samt med souvenirkjøp i kiosken. Vi fikk høytidelig overrakt diplom for medlemsskapet i nøgenbaderforeningen da da klokka nærmet seg midnatt var det på tide å returnere. De gjestfrie folkene på basen hadde tross alt en ny arbeidsdag dagen derpå, men fjesene på bl.a. Ola og Svein Helge i det varme bassenget etter x dager uten dusj, med en halvliter til 5 kr. stk. er noe man ikke glemmer så fort. Det var uttrykk egnet til å gi begrepet fornøyde fjes en ny dimensjon.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Den flotte dagen ble avsluttet på terassen ved Gamlemetten. Som om ikke ting hadde vært topp nok, så fikk vi oppleve en midnattssolkveld uten skyer fra strand til fjell, nesten uten vind. Beerenberg glitret høyt der oppe og vi koste oss med mat og snacks til god utpå morrasia.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Dag 5. Mandag 26. juni. Avreise
Vi kunne strengt tatt blitt på øya hele dagen, men det var ingen som presset på for noe større aktiviteter, så det endte opp med at vi ropte opp Aurora og ba om å bli hentet. Været var fortsatt fint og vi tinget på en seiltur opp mot Weyprechtbreen for å oppleve den mektige brearmen fra den kalver i havet og opp mot toppen på Beerenberg, mer enn 2000 vertikale meter med isfall.
Formiddagen gikk med til rolig pakking og omsider var vi klare for ombordstigning. Bølgeforholdene var om mulig enda bedre nå enn da vi kom. Havet var nær blikkstille og det gikk som en lek å komme seg ut til seilbåten. Men litt vemodig var det. Det er jo slik med Jan Mayen når en reiser at det er med en større visshet enn andre steder at: Her kommer jeg ikke tilbake.
Turen oppover kysten til Weyprecht gikk sakte i tiltakende motvind. Oppe ved breen møtte vi en værfront og Siggi avblåste planene om å seile rundt hele øya. Vi gikk litt inn mot brefallet før vi vendte om å satte kursen mot Island. På denne turen fikk vi også se hval på nært hold. 10-20 meter unna baugen var den.
Det ble en lang ettermiddag og kveld på dekk mens jeg sakte opplevde Jan Mayens kyst skli forbi. Kjempen Beerenberg ble stadig mindre og til slutt kastet jeg et siste blikk på vulkanøya før jeg gikk til køys.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Returen
Returen foregikk udramatisk. Det var et jevnt grått vær under hele overfarten. Turen gikk stort sett med til soving, spising og tidtrøyte på dekk. Sjøsyken var langt mindre påtrengende enn på vei opp og jeg tror ingen måtte spy en eneste gang.
Vi ankom Dalvik onsdag mot kveldinga hvor Siggi ordnet med en superbillig minibuss som tok oss inn til Reykjavik og her delte vi oss litt opp. Sondre, Øyvind og jeg fikk den siste hytta på ungdomsherberget. Chris hadde allerede bestilt rom her, mens resten av gjengen fikk seg hotellrom i sentrum. Vi spiste felles middag på kvelden.
Dagen derpå dro en del til Myvatn på sightseeing, mens Chris, Sondre, Øyvind og jeg tok en rolig dag i byen med litt internettcafe og byliv. Vi spiste lunsj med Gunn og Tor Håvard som også holdt seg innabys før vi dro opp til det offentlige badet i Akureyri. For en slikk og ingenting kom vi inn på det flotte anlegget. Herlig å ligge ute i vannet i timesvis i solsteiken med utsikt til snødekte fjell i bakgrunnen.
Om kvelden hadde vi en siste samling og tok farvel med Chris som hadde egen reiserute tilbake. Resten av oss dro med morgenfly Dagen derpå (fredag 1. juli) dro resten ut til flyplassen i Akureyri, lettet i strålende vær og landet en kort stund senere i Reykjavik i gråvær. Nå fikk vi for første gang litt ruskvær. Etter en grå og fuktig formiddag i Reykjavik hvor vi igjen delte oss litt, tok vi bussen ut til Keflavik og så en begivenhetsløs flytur over til Gardermoen. På hele turen så vi knapt annet enn skyer under oss og i Oslo var det grått. Det samme på hele kjøreturen opp til Valdres.
Hjemme ble vi fortalt at det stort sett hadde vært vått, grått og dårlig vær hele tiden, mens vi hadde hatt det fantastiske være på tur! Som Siggi sa på turen: Så fint vær på Jan Mayen hadde han på alle sine turer kun opplevd sist gang jeg var i vegen i juni 2008, og han tilsto meg nærmest overnaturlig værevneter :)
Etterord
Om jeg skal til Jan Mayen igjen? Neppe. Om det er mye ugjort der oppe? Ja definitivt. Bøygen er først og fremst den noe omstendelige atkomsten for oss vanlige folk uten kontakter. Men samtidig er jo det litt av sjarmen med Jan Mayen og det som gjør at det i praksis er svært lite besøkende av den typen vi representerte på øya.
Takk til reisefølge på 9 for en fantastisk tur, som bortsett fra den ekstra spissen som spenningen og det ukjente ga i 2008 var helt på høyde med denne. Videre takk til Siggi og Jon Otto for trivelig, avslappet, humoristisk og dyktig selskap på båtturen og til Per Erik Hanevold og de andre på stasjonen for varm og vennlig mottakelse.
Flere bilder
- Skulle du mot formodning ha lyst til å se en god del bilder til fra turen, kan du gå inn på Fjelletibilder, skrive JM2011 i søkefeltet oppe til venstre og klikke på søkeknappen.
User comments
Leste alt
Written by 500fjell 29.08.2011 15:36med stor interesse! Det var flere artige detaljer som vekket hukommelsen, det var moro :) Takk for en flott og fyldig turrapport!