Over Hardangervidden og gjennom Skarvheimen (20.03.2016)  6

Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen) GSM

Start point Haukeliseter (998m)
Endpoint Tyin (1,026m)
Characteristic Backcountry skiing
Duration 146h 46min
Distance 216.0km
Vertical meters 6,206m
GPS
Visits of other PBEs Haukeliseter Fjellstue (986m) 20.03.2016
Hellevassbu (1,167m) 20.03.2016
Sandhaug (1,250m) 21.03.2016
Dyranut Fjellstova (1,245m) 22.03.2016
Kjeldebu (1,056m) 22.03.2016
Finse 1222 (1,222m) 23.03.2016
Geiterygghytta (1,229m) 24.03.2016
Klemsbu (1,600m) 24.03.2016
Kongshelleren (1,455m) 24.03.2016
Bjordalsbu (1,575m) 25.03.2016
Iungsdalshytta (1,111m) 25.03.2016
Sulebu (1,330m) 26.03.2016

Forord

I 2015 fant jeg frem kartet for å finne en skikkelig langtur. Jeg hadde lenge hatt lyst til å utforske området mellom Finse og Jotunheimen. Også kjent som Skarvheimen. Siden familiehytten ligger på Tyin, inngangsporten til Jotunheimen, var det perfekt å kunne avslutte turen her. Jeg lengtet etter følelsen av å komme inn i hytten vår etter flere dager på tur. Men turen fra Finse til Tyin holdt ikke. Det måtte være lenger enn det. Om jeg startet fra Haukeliseter ville jeg krysse hele Hardangervidden fra sørvest. Den ruten hadde jeg ikke gått før. I tillegg hadde det vært kult å utforske Hardangervidden fra den siden også. Ruten ble tegnet. Fra Haukeliseter til Filefjell. Det var målet.

Allerede i mai 2015 lekte jeg med tanken om å slå til på denne turen. Å lesse bøkene i pulken og kombinere eksamensperioden med en langtur kunne jo vært en ide. Kanskje ikke. Ønsket ikke å risikere et dårlig minne fra turen eller en dårlig karakter på eksamen, men ja. Jeg var inne på tanken.

I sommerferien luftet jeg ideen til Sigbjørn. Han var som vanlig giret og vi tok hverandre i hånden på det. Påskeferien 2016 var det endelige tidspunktet for turen.

En prøvelse i planlegging og logistikk

Jeg bor i Bodø og det sier seg selv at det krever planlegging for at en slik langtur skal gjennomføres. Siden jeg som vanlig var sent ute med å bestille flybilletter, fikk jeg ikke booket et fly før lørdag den 19.03.2016. Det gjorde forsåvidt ingenting. Jeg kunne derfor bruke fredagen til å pakke alt klart. Jeg hadde det mest av turutstyret i Bodø, men måtte også lage en liste over det jeg hadde hjemme. Med en blytung bag i ene hånden og skibag i den andre, var jeg klar for å fly sørover.

For å rekke litt tid med familien på hytten i påsken, hadde vi planlagt å bruke 7 dager på turen. Lørdag formiddag fikk jeg spist lunsj med mor og far i Bergen før de dro opp på hytten. Resten av denne dagen ble brukt til å handle mat og ferdigstille pulken. Søndag morgen kl 07.00 kom Sigbjørn og plukket meg opp i en leiebil. Vi kjørte til Busstasjonen, leverte bilen og lempet utstyret i bussen. Det var behagelig å endelig vite at vi var kommet avgårde. Glad jeg enda er ung og kan kjøre slike planer på så kort tid. Bussen ankom Haukeliseter klokken 13.30. Vi skiftet og gjorde klart utstyret før vi omsider klokken 14.30 var klar for å sette i marsj.

Søndag 20.03 - Startskuddet går

Etappe:
Haukeliseter - Hellevassbu

Klar for langtur fra Haukeliseter
Klar for langtur fra Haukeliseter

Vi hadde ikke gått mer enn 30 skritt på vei ut fra Haukeliseter, før vi begynte å slite. Det var jo ikke så rart. Å stampe i dyp og våt snø til knærne opp den bratte bakken til riksveien med pulken over hodet, var litt hat. Her må jeg sitere Sigbjørn "Turens første hindring. Hvordan komme seg ut av Haukeliseter?" Over riksveien kunne vi spenne på oss ski, pulk og sekk. Jeg hadde en pariserpulk og Sigbjørn hadde sekk. Mange vet kanskje at bakken på nordsiden av Haukeliseter er noe lang og bratt med tungt utstyr. Føret var steinhardt og kortfellene fikk ikke feste. Jeg valgte likevel å gi dem en sjanse. Jeg kavet og slet, pulken rullet bortover og det gikk sakte oppover. Jeg kjente raseriet begynte å bygge seg opp, men trøstet meg med tanken om at dette bare er "startfasen" på turen. Pulk med taudrag har jeg gode erfaringer med, men i enkelte situasjoner kan dette bli en eneste stor tålmodighetsprøve.

Solen kommer frem et øyeblikk, men det blåser kraftig.
Solen kommer frem et øyeblikk, men det blåser kraftig.

Siste del av bakken gikk Sigbjørn bak og passet på at pulken ikke rullet i vei. Vi kom oss omsider opp på platået og fortsatte innover på en løype som gikk til høyre. Kort tid etterpå oppdaget vi at vi bevegde oss altfor langt mot øst. Dette var ikke riktig løype. Vi tok frem GPSen og merket fort at det manglet løypepinner. Det ble litt knoting i starten. Det er en marsj på 22 km inn til Hellevassbu og siden det var sent på dag, måtte vi være litt effektive. Vi fant ut at det ikke var staket løype inn til Hellevassbu.

Vi møtte på flere personer som kom motsatt vei. Flere var frustrert over manglende merking. Problemet var tydeligvis en grunneier som hadde nektet merking av denne løypen inntil videre. Føret var steinhardt og flere falt i bakkene ned mot Haukeliseter. Noen slo seg litt. Løypepinnene har ikke bare den effekten at de skal vise retningen i dårlig sikt. De er også gode å ha når lyset er flatt og ingen konturer i snøen synes. Med andre ord viser de hvor bratt terrenget er. I dag var en slik dag der lyset var helt flatt. Høy plogefaktor var et tydelig tegn på at folk var usikre ned bakken.

Sigbjøen slet med krampe første dagen. Det er blitt mørkt og vi ankom ikke Hellevassbu før klokken var 22.30
Sigbjøen slet med krampe første dagen. Det er blitt mørkt og vi ankom ikke Hellevassbu før klokken var 22.30

Jeg tok på langfeller og vi jobbet oss innover. Solen kom frem et lite øyeblikk, men det blåste godt. Det gikk litt tid med til å navigere og mørket kom omsider. Hodelyktene måtte på. Vi byttet litt på å gå med sekk og pulk. Føret var fremdeles hardt og pulken rullet i vei nedover skaret ved Årmoteggi. Det var en helt spesiell stemning å vandre innover på flaten før vi kom til Simletindvatnet. Det var fullmåne, vindstille og høye snødekte fjell ble lyst opp. Det gjorde ingenting å starte denne etappen allerede i dag.

Ved Simletindvatnet kom vi til to telt. Vi tok av oss skiene og gikk bort til et av dem. Vi ble invitert inn av to menn. De fortalte at de hadde startet fra Dyranut og skulle ankomme Haukeliseter i morgen. De ble nok litt overrasket da de fikk høre at vi hadde tenkt oss inn til Hellevassbu så sent på kvelden. Etter en kort prat måtte vi komme oss videre.

Fjellreven som vandret rett utenfor døren på Hellevassbu. Kjekt å vite at det fremdeles er mulig å støte på dem på fjellet
Fjellreven som vandret rett utenfor døren på Hellevassbu. Kjekt å vite at det fremdeles er mulig å støte på dem på fjellet

Ca 2 km nord for Simletindvatnet var det staket. Vi kunne derfor gå etter løypepinner helt inn til Hellevassbu. Vi ankom hytten kl 22.30 og var snar med å sette i gang matlagingen. Vi fant oss to sengeplasser i stuen. Klesstativet over ovnen var helt ledig. Det var herlig å vite at vi var i rute, til tross for at det tok litt lenger tid enn beregnet. Slik vil det alltid være første dagen. Da jeg skulle ta ut pakkposen med mat fra pulken, merket jeg at den var klissvåt i bunnen. Jeg ante meg hva dette skulle bety. Da jeg åpnet den, luktet det øl av alt jeg hadde av mat. Jeg hadde hatt med to halvlitere til meg og Sigbjørn. Den ene hadde eksplodert av enten kulde eller harde slag fra pulken. Så og si alt jeg hadde var vanntettpakket, men det hadde også trukket inn i noen av feltrasjonene. Jaja. Da var det bare å ta ut alt og legge det til tørk. Lite visste jeg at det meste av mat jeg hadde for resten av den uken skulle ha et hint av øl.

Da jeg skulle ut for å gå på toalettet, la jeg plutselig merke til to lysende øyne litt bortenfor. Det var en kritthvit fjellrev. Den var ikke sky. Den begynte å gå mot meg. Jeg måtte selvsagt se hvor nærme den turte å komme. Den stoppet tre meter unna meg. Dette er spesielt. Jeg løp inn i hytten for å varsle Sigbjørn og hente kameraet. Den fulgte etter meg mot hytten. Jeg trodde nesten den var på vei inn i hytten og jeg måtte lukke døren. Både jeg og Sigbjørn kom raskt ut igjen og da sto den på haugen overfor inngangspartiet. Vi ble stående å studere den. En herlig følelse å vite at det fremdeles er mulig å støte på disse vakre dyrene i fjellheimen. Det er så synd at de er utrydningstruet. Da den omsider gikk såpass langt unna hytten at den ble omfavnet av mørket, gikk vi inn for å legge oss. En perfekt avslutning på dagen. Denne natten sov vi godt. Deilig å endelig være i gang med turen.

Hellevassbu
Hellevassbu

Mandag 21.03 - Lager vår egen rute til Sandhaug

Vi våknet i 07.30 tiden av hyttevakten og flere folk som strømmet inn i stuen. Vi fikk på oss klærne og kom igang med frokosten. Været var ikke helt det store i dag. Det var tåke og snø i luften. Vi fant frem kartet og ble enig om å lage vår egen rute til Sandhaug. Vi hadde ikke tenkt å gå til Litlos. Dette så vi på som en omvei. Bedre å gå 30 km direkte til Sandhaug. Da fikk vi i tillegg gått litt mer utenfor løypen. Ikke at det er et mål, men vi skulle jo gå såpass mye etter kvistene senere. Om vi får to dager der vi lager vår egen løype er dette flott. Sigbjørn var også giret på å lage egne spor.

Gnagsår er et kjent problem på lange turer
Gnagsår er et kjent problem på lange turer

Ting tok litt tid denne morgenen. Slik er det alltid i starten på turen. Man kan gå så mange ganger gjennom rutiner i forkant av turen, men det kreves at man praktiserer det og finner ut hva som fungerer. Dette gjelder ikke bare klargjøring om morgenen, men også under marsj. Man merker vesentlig forskjell på tidsbruken av gjøremålene fra første til siste dag på tur. To stikkord er "Lett tilgjengelig". Dette betyr mer enn mange tror. Har du tingene lett tilgjengelig, kan det gå veldig fort.

Vi startet ved å skrå østover over Nedre Hellvatnet. Herfra gikk vi nordøstover til Jakobsbu. Jeg startet med langfeller, men tok dem av undervegs. Etterhvert som vi kom lenger nordover, forandret føret seg. Nå var det slutt på den harde skaren inntil videre. Her var det et tynt lag med litt vindpåvirket pudder. Deilig. Været startet dårlig med snø og tåke, men så klarnet det opp og solen laget påskestemning. Det ble en lang dag og en marsj på 30 km. Det var deilig å endelig gå i litt flatt terreng også. Jeg ble vant til å gå med pulken og det var bare å nyte stillheten i fjellet. Sigbjørn kunne by på smågodt og vi led ingen nød her vi gikk.

Magisk stemning på de siste kilometerne til Sandhaug.
Magisk stemning på de siste kilometerne til Sandhaug.

De siste kilometerne til Sandhaug ble magiske. Solen var på vei ned og etter en periode med mye vind, ble det helt vindstille. Dette var et av de øyeblikkene vi ikke ville skulle ta slutt. Disse tre kilometerne kunne vi gått inn i evigheten. Nesten synd å være ferdig med denne dagsetappen. Sandhaug minner mest om et luksuriøst fjellhotell. Det er stort og har plass til mange. Den er selvsagt betjent. Utenfor stod flere hundre par ski stablet opp.

Vi gikk inn i resepsjonen og betalte for en natt på sovesal. Vi gikk deretter inn i spisesalen og spiste en feltrasjon mens vi tok en kaffe, snakket om dagen og så på ruten for neste dag. Vi var begge trøtt etter en lang dag på tur i frisk luft. Vi kom oss i seng til klokken 21.30 den kvelden. Jeg er glad jeg hadde ørepropper på sovesalen. Selvsagt var det en kar som duret i vei og sikkert holdt mange våkne. Han holdt Sigbjørn våken en god stund. Helt til Sigbjørn hadde fått nok og gikk bort og vekket ham. Synderen skvatt til og hadde sikkert vanskeligheter med å selv få sove etter den episoden.

Kveldsstemningen har senket seg over Sandhaug.
Kveldsstemningen har senket seg over Sandhaug.

Tirsdag 22.03 - I ruskevær mot Dyranut og Kjeldebu

Vi våknet til en flott dag. Det blåste ute, men solen skinte. Det ble en lang natt med god søvn og begge to var uthvilt og klar for dagens etappe. Vi fikk i oss litt havregrøt og kaffe før vi pakket sakene og var klar til å sette i marsj kl 09.00. I dag skulle vi gå til Kjeldebu. En etappe på ca 30 km. Laget med nysnø fra i går var der fremdeles og vi merket allerede fordelen ved å starte fra Haukeliseter. Vi hadde vinden i ryggen. Siden vinden stort sett kom fra sørvest, var det jo ypperlig at vi gikk mot nord/nordøst. Praten hang løst og den klare sikten gjorde at vi kunne skue langt innover vidden. Paddeflatt ja. Ikke de største utfordringene i dette terrenget.

Dagen starter i strålende sol over Eiriksbuegga
Dagen starter i strålende sol over Eiriksbuegga

Litt sør for Bjoreidalen tok vinden seg opp og tåken kom sigende. Vi ble møtt av flere kitere som kom i mot. Det ser så sinnsykt fett ut. Skulle gjerne brukt litt tid og penger på å farte rundt med en kite og pulk over viddene. Den største mestringsfølelsen må vel være å bevege seg over store distanser på kort tid. Helt gratis, på egen maskin ved å utnytte naturens egne hjelpemidler. På Haukeliseter hadde vi truffet en kar som hadde gjort unna distansen fra Dyranut til Haukeliseter på bare ni timer. Helt utrolig.

De siste 10 kilometerne til Dyranut var veldig monotone. Det var lite sikt, mye vind og snøfokk. Her er det lett å senke hodet og nistirre på skiene mens man setter den ene foran den andre, lytter til vinden og passerer den ene løypepinnen etter den andre. De er like alle sammen. Alle bevegelsene fra skiene er like. Alt rundt om er like hvitt. For når det ikke er sikt, gidder en ikke å se rundt seg. Denne situasjonen er faktisk noe av det beste jeg liker ved slike turer. Ja, det er kanskje kjedeligere enn å gå i strålende sol, men her får man tid til å tenke tanker man ellers "ikke ville fått tid" til å tenke hjemme i den travle hverdagen. Alle slags mulige tanker kommer frem. Hodet luftes. Selv om en egentlig ikke går inn for å tenke på noe spesielt, stopper man opp og innser at den siste timen har gått til å mimre over ferieturer for ti år siden, fremtidsplaner og gamle klassekamerater. Alt mulig. Det finnes ikke grenser for hva hjernen trekker frem fra arkivet. Det er herlig. Jeg er i fysisk aktivitet, men kroppen slapper maksimalt av. Mer enn den gjør ved å sitte inne foran tven eller ved å lese en bok. Naturen gjør underverker med mennesker. Vi ble født i den, har brukt den i alle år til vår fordel og gjør det fremdeles. Det er her vi hører til. Dette er noe mange ikke forstår i dagens samfunn.

Vi kom omsider frem til tåkebelagte og vindfulle Dyranut. Aldri forvent strålende sol og vindstille når du befinner deg på det som går under navnet "Norges svar på Grønland". Profesjonelle eventyrere bruker Dyranut som utgangspunkt når de trener seg opp til store ekspedisjoner på Sydpolen eller nettopp Grønland. Dette fordi naturen og værforholdene her oppe er ganske lik dem man kan forvente på disse plassene.

Vi gikk inn i resepsjonen og tok en mat og drikkepause der inne. Jeg tror ikke jeg har vært på Dyranut siden jeg var 13 eller 14 år gammel. Godt å være tilbake. Jeg ringte til min far. Hadde ikke hatt dekning siden vi forlot Haukeliseter. En status og situasjonsrapport var derfor på sin plass. Han ble overrasket når jeg fortalte at vi var på Dyranut allerede. "Dere må jo ha gått i et sinnsykt tempo" svarte han. "Kanskje ikke så veldig fort, men heller lange dagsetapper." svarte jeg.

Vi har krysset riksveien og er klare til å fortsette mot Kjeldebu.
Vi har krysset riksveien og er klare til å fortsette mot Kjeldebu.

Vi kjøpte en vaffel i kiosken og fant igjen frem kartet. Kun 8 km til Kjeldebu herfra. Det var tiltak å skulle ta på seg de fuktige klærne nå og gå ut i kulden og snøfokken for å gå videre. Det var så varmt og deilig inne i stuen. Det er bare å kle på seg og komme seg ut. Jo fortere en kommer i gang igjen, desto bedre blir det. Å vente i komfortsonen er bare hatløsning. I tillegg burde vi rekke å komme frem til Kjeldebu før mørket tok oss igjen.

Vi kledde på oss og bar pulken over riksveien. To av tre veier var derfor krysset på denne turen. Vi fulgte stakene inn til Kjeldebu. Det blåste selvsagt kraftig og snøen var tung. Det gikk derfor litt tregt, men det gikk fremover. Omsider klarnet det opp og igjen fikk vi nyte en vakker og fargerik vinterhimmel. På vei ned en av de lange bakkene til kjeldebu, skulle jeg kjøre mellom to steiner. Det var smalt og jeg kom meg fint mellom. Verre var det med pulken. Farten var stor og i det jeg innså at dette kanskje ikke gikk helt som planlagt, snur jeg meg og ser pulken kræsje brutalt inn i den ene steinen. Den snurrer rundt i luften og lander opp ned. Det blir et voldsomt rykk i draget, men jeg klarer å holde meg på beina. Bekymret for utfallet ser jeg på pulken. I håp om at den er like hel. Det er den. Ikke en skramme. Igjen får jeg bevis på at pariserpulk tåler mer enn mange tror.

Skikkelig ruskevær på Dyranut
Skikkelig ruskevær på Dyranut

Vi går forbi en stor leir med mange telt og flere folk som står utenfor og bygger vindmurer. Guidet tur kanskje? Bakkene videre ned til Kjeldebu går uproblematisk og på den idylliske plassen med fire hytter, blir vi tatt i mot av hyttevakten som står utenfor. Vi får tildelt hytte og rom. Det viste seg at dette er DNT-hytter av nyeste sort. Meget pene. Inne i hytten ble vi møtt av et gammelt bergensk ektepar og to menn fra østlandet. Vi hadde en hyggelig turprat med alle den kvelden. Dagens middag bestod av hamburgere med bacon og salat. Dette ble det beste måltidet vi hadde på turen. Med to svære tallerkener hver, fikk vi også redusert vekten i både sekk og pulk. Skikkelig digg med et stort måltid på tur. Maten betyr mye. Utenfor lyste fullmånen og etter en kveldskaffe og oppvask, var klar for nok en natt i de koselige køyesengene DNT tilbyr.

Kjeldebu (bildet tatt dagen etter).
Kjeldebu (bildet tatt dagen etter).

Onsdag 23.03 - Godværsdagen

Etappe:
Kjeldebu - Finse

Vi våknet til strålende sol. Det var flere minusgrader og nattefrosten hadde rimet til det meste. Her var det bare å komme seg avgårde. Vi sa farvel til alle på hytten og startet oppstigningen. I dag skulle vi gå til Finse. Rundt 30 km i dag også. Vi begynte å få denne distansen inn i beina. Det var ikke noe problem å gå så langt flere dager på rad. Trikset er å starte tidlig og bruke hele dagen. Da trenger en ikke å gå hurtig. Og det er jo nettopp derfor vi gjør dette. For å gå på tur hele dagen.

Endelig en dag hvor jakken kan tas av og påskestemningen kan nytes
Endelig en dag hvor jakken kan tas av og påskestemningen kan nytes

Vi hadde smurt med blått i dag. Det satt som bare det. Etterhvert fikk vi utsikt til vakre Hardangerjøkulen. Jeg mimret tilbake til turen opp hit på 17. mai i 2014. Da var ikke været like bra som i dag.

Vi traff ikke mange som skulle motsatt vei denne dagen. Det var vindstille og jakken måtte av. Vi merket at vi entret mer kuppert terreng. Skarvheimen nærmet seg. Det var slutt på de lange og flate slettene. Vi kom omsider ut i krysset hvor løypen vår møter ruten fra Finse til Krækkja. Her var det mer folk. Drøssevis faktisk. På mange måter ødela det stemningen litt, men et er ikke annet å forvente på en slik dag i påskeferien. Jeg hadde bestemt meg for å ha litt musikk på ørene. Det var første dag på turen jeg gjorde det. Musikk gjør noe med stemningen. Jeg filmer mye på de største turene mine og det var tid for å bruke Goproen litt også. Monterte den på staven og sveipet litt rundt.

Sigbjørn med Hardangerjøkulen i bakgrunnen
Sigbjørn med Hardangerjøkulen i bakgrunnen

Solen var på vei ned når vi nådde Finse. Vi hadde planer om å spandere på oss en middag for en dags skyld. Vi gikk derfor inn i turistforeningen sin hytte for å bestille, men her krydde det av folk. Det var både faste middagstider og reservering i god tid. Glemmesak. Vi gikk bort på togstasjonen og hotellet for å ta en prat over en øl. Sigbjørn hadde et valg han måtte ta. Det stod mellom å fortsette på turen eller reise hjem til Bergen og feire påskeaften med familien og kjæresten. Etter mye frem og tilbake med valgte han sistnevnte. Neste dag skulle han ta tog hjem til Bergen. Jeg skulle fortsette alene til Filefjell.

Vi passerte jernbanen og slo opp teltet litt avsidesliggende i skråningen. Det var deilig å endelig bruke teltet også. Men teltet var ikke helt slik vi hadde sett for oss. Sigbjørn hadde lånt det. Da vi var ferdig med å grave kuldegrop, innså vi at det ikke var plass til å ha primusen i ytterteltet. Skikkelig nedtur. Og dette skal liksom være et vintertelt?? Det endte med at jeg måtte stå ute og tilberede gryteretten vår. Kyllinggryte stod på menyen. Kyllingen var erstattet med kjøttdeig. Som tilbehør hadde vi polarbrød. Med en kaffe ved siden av, ble dette et skikkelig herremåltid. Vi krøp senere ned i soveposen og sov godt den natten. Neste morgen ventet en enda lengre marsj.

Solen er på vei ned når vi ankommer Finse
Solen er på vei ned når vi ankommer Finse

Torsdag 24.03 - Et hyggelig møte på Kongshelleren

Vi våknet til en overskyet dag. Etter en skål med havregrøt og påfyll av varmt vann på termos, pakket vi sammen telt og annet utstyr og steriliserte området. Siden det var Sigbjørn som hadde leid teltet, tok han det med seg hjem. Min plan var å bruke hyttene på ruten videre. Ble det krise hadde jeg både spade, liggeunderlag, sovepose, primus, varme klær, mat og termos dersom jeg i verste fall måtte grave meg ned.

Klemsbu
Klemsbu

Da vi stod klar, tok jeg Sigbjørn i hånden og sa god påske. Han ønsket meg god tur videre. På mange måter var det synd å skulle skilles her, men det er greit å kunne gå litt alene også. Jeg hadde bestemt meg for å gå direkte til Kongshelleren via Klemsbu og Geiterygghytta. På vei opp den sige bakken mot Klemsbu begynte det å snø. Det var mildt og jeg ble kliss våt. Solbrillene dogget og glassene var våte. Jeg så ingenting og hadde heller ingen å snakke med. Jeg tok musikk på ørene og gikk inn i min egen verden. Jeg ankom Klemsbu og gikk inn her for å spise niste. Fulgte løypen videre mot Geiterygghytta. Traff etterhvert på flere folk.

Jeg tok igjen to damer som var på vei til Geiterygghytta. Jeg hadde ikke startet å gå før klokken 10.30 i dag og merket at tempoet hadde steget etter at jeg begynte å gå alene. Damene sa de ikke fattet at jeg orket å gå helt til Kongshelleren i dag.

Det fortsatte å snø og sikten bedret seg ikke, men til gjengjeld gikk jeg ikke lenger på en flat vidde uten konturer. Her var høye fjell på alle kanter. Nå var jeg i Skarvheimen. Det flotte med slike langturer er mestringsfølelsen en får av å innse hvor langt en har beveget seg kun ved hjelp av egen maskin. Det er langt til Haukeliseter herfra.

Terrenget er blitt mer kuppert. Flate vidder er erstattet med høye fjell
Terrenget er blitt mer kuppert. Flate vidder er erstattet med høye fjell

Ned de siste bakkene mot Geiterygghytta rullet pulken sidelengs flere ganger. Jeg måtte ofte stoppe opp og velte den på rett side. Samtidig hadde jeg funnet tilbake teknikken for å ha kontroll på pulken i nedoverbakkene. Med stag er ikke dette så vanskelig med mindre bakken er veldig bratt. Pulken vil aldri kunne ta deg igjen. Den vil følge sporene dine og gi deg et dytt dersom den renner fortere enn deg. Med taudrag blir det annerledes. Pulken lever sitt egen liv og velger sine egne veier. Da gjelder det å vise hvem som er sjefen. Jeg må hele tiden snu meg og se hvor den er på vei, stoppe opp, legge meg inn til siden for å bremse rykket og ofte dra i tauet. Draget på pulken består av tre ledd med tau. Mellom leddene er to karabinkroker. En skrukarabin bak og en enkeltkarabin fremme. I tillegg har jeg festet to strikk mellom siste ledd og selen. Dette for å minske belastningen på tauet i tillegg til å minimere rykk og napp. Statisk tau festet direkte til selen kan føre til ryggproblemer over tid. Skrukarabinen fungere som brems på pulken. Dersom pulken renner fortere enn meg i en nedoverbakke, noe den gjør dersom jeg bruker lang eller kortfeller, vil skrukarabinen legge seg under pulken når tauet blir slakt. Det blir mye rykk og napp i nedoverbakkene med taudrag, men til gjengjeld tåler tauet mye juling, veier lite og er lett å pakke ned. Pulken vil velte, men om et av leddene ryker eller blir skadet, har jeg alltid med ekstra tau og det er fort gjort å fikse det. Med et stag kan det være kritisk om dette knekker. Uansett. Det er fordeler og ulemper med begge deler. Taudrag eller stag er en smakssak.

Geiterygghytta
Geiterygghytta

Jeg ankom omsider Geiterygghytta. Her var det slett ikke så idyllisk som mange skulle ha det til. Det kan være på grunn av det triste været, men høye kraftmaster like overfor hytten, ødela hele stemningen. Jeg gikk inn i hytten og så meg litt rundt. Koselig innvendig ihvertfall. Damene jeg tidligere hadde truffet på, fortalte at det skulle bli godt med en dusj. De misunnet nok ikke meg som skulle gå ytterligere 13 km. En dusj klarte jeg meg ihvertfall fint uten. Vi sa takk for denne gang og ønsket hverandre god tur videre. Jeg spiste nisten min i gangen på Geiterygghytta og hørte det skulle være mobildekning på en liten haug utenfor. Etter å ha strakt armen høyt i været med mobilen i hånden på toppen av haugen, som om jeg var Geiterygghyttas svar på frihetsgudinnen, gav jeg opp håpet om å få sendt en melding til mor og far. Flere jeg hadde truffet på vei inn hit, fortalte at jeg bare kunne glemme å få sendt avgårde en melding i Skarvheimen. Her var ikke dekning.

På vei til Kongshelleren. Dette var en lang etappe
På vei til Kongshelleren. Dette var en lang etappe

Jeg traff på en dame som kom med pulk. Hun hadde gått fra Iungsdalshytta i dag. Hun fortalte at jeg sikkert ikke ville bruke mer enn 3 timer til Kongshelleren. Basert på mitt tempo fra Finse. Klokken var nå blitt 16.30 og jeg måtte gå på for å rekke frem til Kongshelleren før det ble mørkt. Ikke det at mørket er noen hindring, men det tar ofte litt lenger tid med hodelykt. I tillegg er det alltid kjekt å nå frem til en hytte før mørket kommer.

Kongshelleren. Været er ikke helt det store denne dagen
Kongshelleren. Været er ikke helt det store denne dagen

Jeg spente på meg ski og festen pulken før jeg satte avgårde oppover den 3 km lange bakken mot Rossdalen. Det snødde fremdeles, men var helt vindstille. Et tykt lag med nysnø hadde lagt seg og det var stemningsfylt å gå. Traff på noen folk på vei inn hit. Jeg var spent på om det var folk på Kongshelleren. Etter 2,5 timer fra Geiterygghytta, stod jeg utenfor Kongshelleren. En fredelig og selvbetjent DNT-hytte. Nå begynner vi å snakke idyllisk. Det kom røyk ut av pipen og flere ski var stablet utenfor. Da jeg kom inn, satt syv unge voksene og spiste middag. De var nok litt overrasket over å se meg komme alene. De var alle veldig hyggelig og jeg ble bedre kjent med dem utover kvelden. Middagen denne kvelden bestod av en feltrasjon med smak av øl og polarbrød som tilbehør.

Gjengen jeg traff på Kongshelleren. Hyggelige folk som jeg satt og snakket med utover kvelden
Gjengen jeg traff på Kongshelleren. Hyggelige folk som jeg satt og snakket med utover kvelden

Torsdag 25.03 - Rømmegrøt til lunsj på Iungsdalshytta

Etappe:
Kongshelleren - Bjordalsbu

Våknet til nok en snøværsdag. Dritt altså. Var det kun en dag jeg skulle få påskevær? Jeg hadde sovet på et kokvarmt rom med noen fra gjengen jeg traff på hytten. Jeg ville komme meg raskt i gang før det ble kø på kjøkkenet. Stod derfor opp klokken 06.30. Dagens etappe var ikke kortere enn de tidligere dagene. Rundt 30 km i dag også. Jeg skulle gå til Bjordalsbu. Terrenget er som nevnt mer kupert og med en slik distanse kan det derfor ta litt lenger tid enn å bare fyke avgårde bortover den flate vidden.

På vei ned til Vestre Iungsdalen klarner det opp
På vei ned til Vestre Iungsdalen klarner det opp

Da jeg hadde spist, fylt vann på termos og pakket pulken, var de andre stått opp. Vi sa farvel og jeg satte kursen mot Iungsdalshytta. Da jeg skulle gjøre meg klar med pulken, stod de i vinduet og fulgte med på hvordan taudraget fungerte. Jeg følte derfor litt press da jeg gikk bortover. Nå må jeg ikke skli, miste noe eller gjøre andre teite feil. Jeg startet med kortfeller i dag, men tok de av rett før jeg skulle over Vestre Volavatnet. Etter å ha passert dette vannet fikk jeg en lang nedoverbakke til Vestre Iungsdalen. Som alle hadde fortalt er etappen mellom Kongshelleren og Iungsdalshytten en eneste stor nedoverbakke. En lett etappe for min del. Verre for dem som går motsatt vei. Det synes tydelig på kartet også. På vei nedover klarnet det opp og været ble plutselig mye bedre. Det ble etterhvert sol og god stemning. Traff en drøss med folk som gikk motsatt vei. For å være ærlig, alle gikk motsatt vei av meg. Jeg traff ikke en kjeft i hele Skarvheimen som skulle samme vei som meg. Dette er uforståelig. Spesielt når jeg hadde vinden i ryggen hele turen. i Vestre Iungsdalen traff jeg på en dame. Hun spurte meg i desperasjon om bakken var lang. Jeg måtte skuffe henne og si hun hadde et stykke igjen, men at det kom til å gå bra. Føret var bra. Lett pudder over skaren. Det var derfor enkelt å manøvrere pulken nedover.

Deilig rømmegrøt til lunsj på Iungsdalshytta
Deilig rømmegrøt til lunsj på Iungsdalshytta

Videre gjennom Iungsdalen gikk det slakt nedover. Det gikk fort når jeg bare trengte å ta et lett stavtak og seile avgårde. Rett før jeg ankom Iungsdalen traff jeg på et par som hadde startet turen fra Sognefjellshytta. De første jeg treffer på denne turen som skulle gå lenger enn meg. De fortalte at det var rømmegrøt til lunsj på Iungsdalshytta. Det fristet veldig nå. Vi stod og pratet en stund før vi ønsket hverandre god tur videre. Jeg ankom Iungsdalshytta rundt klokken 12.00. Hytten er betjent og ligger veldig flott til ved Iungsdalsvatnet. Det er et veldig åpent område og derfor utsatt for mye vind. Det blåste kraftig her.

Iungsdalshytta
Iungsdalshytta

Jeg gikk inn i resepsjonen og møtte en veldig hyggelig dame. Jeg fortalte at jeg hadde hørt rykter om rømmegrøt til lunsj. Damen forteller at lunsjen ikke startet før klokken 13.00. Det var litt sent for min del som skulle videre til Bjordalsbu. Jeg fortalte at jeg skulle videre. "Siden du er vår eneste gjest for øyeblikket skal du bli servert litt tidligere". Herlig. Jeg satt meg ned i stuen og ble servert kaffe. Det var som sagt ikke et menneske her inne. Jeg fant en bok om Fridtjof Nansen mens jeg ventet. Igjen merket jeg flere likhetstrekk på meg og Nansen. Da han var student i Bergen, fikk han ideen om å gå på ski fra vest til øst. Han søkte om permisjon fra universitetet og satte i veg. På den tiden fantes ikke værmelding og slike ting. Ingen visste derfor om det var snø i fjellet, men etter å ha lest en avis om skirenn på østlandet, hadde Nansen bestemt seg for å dra til fjells.

Typisk Skarvheimen
Typisk Skarvheimen

Etter kort tid kom servitrisen ut med en skål rømmegrøt, smør, spekemat og flattbrød. Akkurat nå følte jeg meg som en konge. Rømmegrøten smakte nydelig. Den beste jeg har smakt altså. Jeg nøt hver skje jeg tok. Kan virkelig anbefale å ta turen til Iungsdalshytta og spise rømmegrøten deres.

Etter måltidet var det ut og få på seg skiene igjen. I år var ikke løypen til Bjordalsbu lagt via Fødalsvatnet, men på Nordsiden av Djupsvatnet. Været var fremdeles veldig bra og jeg nøt solen mens jeg gikk og hørte på musikk. Fikk plutselig dekning og kunne endelig gi en lyd fra meg. Hadde ikke gitt ord fra meg siden jeg var på Finse. Jeg var forberedt på at jeg nå skulle opp nesten 600 høydemetere til Bjordalsbu. Jeg tok det rolig da stigningen begynte. Måtte etterhvert på med kortfellene.

Det ble en herlig dag
Det ble en herlig dag

Da jeg gikk gjennom Mjolgedalen begynte det å blåse opp. Snøværet kom etterhvert også. Jeg merket også at det ble mye kaldere jo høyere opp jeg kom. Skjegget mitt rimet som bare det, men er en god ansiktsmaske. Vindlue, votter, hals, skibriller og hette måtte på etterhvert. Her oppe hadde det snødd voldsomt mye. Måtte tråkke dype spor og det ble tungt å dra pulken. Et flott kveldslys senket seg over fjellet og plutselig fikk jeg øye på Bjordalsbu. Dette er en av Norges høyestliggende DNT-hytter. Den ligger værhardt til på 1580 moh. Hyttevakten var veldig hyggelig og viste meg rommet mitt. Jeg hadde hørt at totalt 48 personer hadde overnattet her for noen dager siden. De hadde heldigvis gått alle sammen. Nå var det bare meg og en dame, hyttevakten og en tilsynsmann fra DNT. To gutter kom litt senere på kvelden. Vi satt alle og hadde en hyggelig prat resten av kvelden. Tilsynsmannen kunne fortelle om flere redningsaksjoner og folk som blir meldt savnet på vei til Bjordalsbu. Flere undervurderer distansen og antall høydemetere fra Breistølen.

Det ble kaldere da jeg kom høyere opp på vei til Bjordalsbu
Det ble kaldere da jeg kom høyere opp på vei til Bjordalsbu

Etter en lang fjellprat var det tid for å krype til sengs. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å legge meg. Dette var siste kvelden min på en DNT-hytte. Men hyttevakten hadde fått varsel om kuling på kvelden neste dag. Jeg ville ha vinden i ryggen, men ønsket ikke å være ute i slikt vær. Jeg hadde derfor et tidspress dagen etter. Jeg måtte være fremme på Filefjell før klokken 18.00. Det skulle jeg klare fint. Flott å endelig være på Bjordalsbu. Hytten jeg så lenge har hatt lyst til å besøke.

Bjordalsbu
Bjordalsbu

Fredag 26.03 - Turens lengste etappe og avslutning på Filefjell

Alarmen på GPSen ringte klokken 06.00. Jeg kledde på meg og gikk ut i stuen. Hyttevakten hadde som fast rituale å stå opp klokken 06.00 for å drikke kaffe før alle andre våknet. Nå kom jeg og ødela planene hans.

Fordelen med å være på tur siste dagen er at jeg kan forsyne meg grovt av maten som er igjen. Det ble derfor festmåltid til frokost. Mengder av polarbrød, smør og spekemat. Jeg sa farvel til alle på hytten og var klar til å sette i marsj klokken 08.00. Været var bra foreløpig. Litt sol. Ingen vind enda. igjen hadde jeg en lang nedoverbakke å se frem til. Breistølen ligger på litt over 1000 moh og derfor hadde jeg en nedstigning på nesten 600 høydemetere.

Et skilt som jeg ble fascinert av. I følge tilsynsmannen er dette skiltet bare for moro skyld, men det finnes jerv her oppe.
Et skilt som jeg ble fascinert av. I følge tilsynsmannen er dette skiltet bare for moro skyld, men det finnes jerv her oppe.
Kloke ord fra selveste Vinje. Skal skaffe meg et eget skilt av denne versjonen som jeg kan ha på veggen i stuen hjemme.
Kloke ord fra selveste Vinje. Skal skaffe meg et eget skilt av denne versjonen som jeg kan ha på veggen i stuen hjemme.

Jeg skulle prøve å filme litt med goproen og festet den til pulken. Dette har gått fint mange ganger, men denne gangen gikk det ikke så bra. Bare sekunder etter at jeg hadde startet nedkjøringen, traff pulken en skavl og snurret rundt. Da jeg tok den opp igjen, var goproen vekke. "SHIT ALTSÅ!!" Det hadde begynt å føyke litt og sporene forsvant gradvis. Jeg koblet meg hurtig ut av pulken og løp oppover. Jeg gravde i de sporene jeg så, men ingen kamera var å finne. Jeg kjente blodet strømmet til hodetog jeg ble skikkelig stresset. Jeg kan bare ikke miste det kameraet. Det er skamdyrt og jeg har mye verdifullt råmateriale der. Etter å ha graver litt mer i sporene så jeg en mørk liten greie som synter gjennom snøen. "FANT DEN" men jeg hadde flaks. Det var like før den var på vei til å forsvinne helt i snøen. Jeg pustet lettet ut og bestemte meg for å droppe å feste den til pulken på resten av turen. Festet den heller til staven. Da mister jeg den ihvertfall ikke.

Snart oppe ved foten av Bleia
Snart oppe ved foten av Bleia

I enden av den lange bakken, bratner det til og pulken rullet selvsagt i vei. Nå når det meste av maten i tillegg til teltet var vekke, var den blitt mye lettere og pulkposen mindre. Bilstroppene fikk ikke holdt den skikkelig på plass og hele pulkposen skled nesten ut av pulken til tider. Stoppet opp og stroppet den skikkelig på plass.

Ved Breistølen tok jeg en matpause. Tok meg en kopp kaffe, stappet i meg sjokolade og spekemat mens jeg nøt tilværelsen. Her nede var det lite snø. Våren var skikkelig i anmarsj her. Jeg Bar pulken over riksveien, den tredje av tre veier på turen. Nå ventet en lang og seig bakke opp på fjellet igjen. Siste høyeste punkt jeg nå skulle opp til, var Suleskaret på 1528 moh. Jeg tok på kortfellene og satte i vei oppover. Det gikk radig og jeg holdt et godt tempo med vinden i ryggen. På østsiden av Bleia traff jeg på et stort turfølge som var på vei til Bjordalsbu. Det morsomme med å ha vinden i ryggen, er å se på dem som kommer i mot. De hadde dekket ansiktet helt og gikk med hetter og votter. Her kom jeg med jakken åpen, uten hansker eller lue. Det er stor forskjell. De var ivrig på å vite hvor lang tid jeg hadde brukt. Jeg fortalte at jeg hadde brukt fem timer hit, men gått alene i medvind. De hadde en lang marsj foran seg. Jeg fortalte dem om uværet som var på vei. Det hadde de hørt om. Jeg var en smule bekymret for dem. De var mange, gikk i motvind og hadde en lang motbakke opp fra Breistølen. Det skulle vise seg at jeg hadde grunn til å være bekymret. Noen av dem jeg traff denne dagen som var på vei til Bjordalsbu, ble meldt savnet dagen etter. Det gikk heldigvis bra med alle.

Jeg traff som sagt flere som var på vei i motsatt retning. Flere av dem hadde telt og pulk. Jeg fortalte at jeg var blitt lovet pinnekjøtt til middag. Flere ble misunnelig. Jeg tipper alle som var på vei til Bjordalsbu den dagen visste at Endre Myrdal Olsen skulle ha pinnekjøtt til middag. Mobilen min hadde for lengst gått tom for strøm og jeg fikk derfor låne en telefon fra en tilfeldig kar. Ringte til min far og fikk gitt en statusrapport.

Da jeg kom opp i Suleskaret tok vinden seg kraftig opp. Svære sastrugier hadde blåst seg opp og det var utfordrende å kjøre nedover her og pulken veltet selvsagt mellom sastrugiene. Både pulk og mann kom seg ihvertfall helskinnet ned. Nå var det bare lett vandring over Øvre Sulevatnet før jeg skulle sjekke forholdene på Sulebu. I dette området har jeg gått utallige ganger siden jeg var 17 år. Jeg snudde meg for å se tilbake på Suletind og Sulefjellet. Nå gikk det for alvor inn på meg hvor langt jeg var kommet. Nå nærmet turen seg slutten.

Har ankommet Filefjell. Snur meg tilbake mot Suletind og Sulefjellet og tenker på ferden min bak dem
Har ankommet Filefjell. Snur meg tilbake mot Suletind og Sulefjellet og tenker på ferden min bak dem

På Sulebu traff jeg to jenter som hadde startet fra Sotasæter nord for Breheimen. De skulle gå helt til Haukeliseter. Denne ruten er blitt kalt "Massiv" og er på 350 km. De skulle bruke tre uker og hadde med telt og arctic bedding. Hun ene jobbet for DNT Oslo og skulle skrive om turen i "Fjell og vidde". Vi stod og pratet en stund før de gikk inn for å lage mat. Jeg hadde fremdeles 7 km igjen av turen min. Vi presenterte oss aldri med navn, men jeg fikk en koselig melding av hun ene etter at DNT Oslo publiserte videoen av turen min på sin Facebookside.

Nå var det bare en lett nedoverbakke og litt flate før jeg ankom hytten. Merkelig nok fikk jeg plutselig masse energi. Det var som om jeg kunne fortsette mange mil. Jeg måtte bruke energien og betemte meg for å skøyte nedover. Med pulken på slep fortsatte jeg i skøytestil oppover de få bakkene som var. Jeg kunne ikke fatte hvor denne energienkom fra. Hadde gjort unna nesten 40 km i dag og likevel var jeg giret på å skøyte. Følte meg ikke i nærheten av sliten. Det er synd å skulle avslutte turen nå når kroppen har blitt så vant til disse distansene. Men det skal jeg ta med meg videre i læreboken til neste langtur. For den skal bli enda lenger. Dagsetappene også. Jeg ser at jeg er klar for så mye mer enn dette. Jeg trenger større utfordringer. Jeg trenger å slite litt. Et mål er i boks, men flere skal det bli. Sagt med andre ord: Jeg er i kjempeform og gleder meg til Expedition Amundsen i 2017.

Seiersbilde utenfor familiehytten på Tyin. For en fantastisk tur det har vært!!
Seiersbilde utenfor familiehytten på Tyin. For en fantastisk tur det har vært!!

Omsider kom jeg ned lien og stoppet utenfor familiehytten. Min mor og far satt på terrassen og spiste tapas. Jeg var ikke treg ved å koble meg ut av pulken og kaste meg over matbordet. Her fantes alt jeg har lengtet etter de siste dagene. Det smakte bedre enn våt feltrasjon dyppet i øl. Høydepunktet denne dagen ble selvsagt middagen. Pinnekjøttet smakte fantastisk. Noe av det beste med langturer er også følelsen av å sette pris på god mat. Det er noe en fort kan glemme i hverdagen. Jeg satte meg lykkelig ned i godstolen senere på kvelden. Enda et av årets mål var nådd. Turen ble gjennomført på beste måte og jeg hadde ikke hatt noen problemer undervegs. Kan vel si målsetningen ble nådd. Total distanse ble 216 km. Tusen takk for turen over Hardangervidden Sigbjørn. Og tusen takk til Den norske turistforening. Vi er heldig som kan benytte oss av slike flotte muligheter i norske fjell.

Film fra turen

GPS

Start date 20.03.2016 14:36
(UTC+01:00 DST)
End date 26.03.2016 17:22
(UTC+01:00 DST)
Total Time 146h 46min
Moving Time 44h 52min
Stopped Time 101h 54min
Overall Average 1.5km/h
Moving Average 4.8km/h
Distance 214.0km
Vertical meters 6,751m

User comments

  • -
    avatar

    Milslukern!

    Written by Øyvindbr 18.05.2016 18:22

    Smugleste denne på jobb når det omsider kom en lite travel dag på kontoret. :) Mange av hyttene dere var innom har jeg minner fra. Og jeg elsker jo langturer, dagsturer er fint det, men er ikke nok når man er villmarking og ønsker å være lenge på tur!

    Husker godværsmorgenen på Hellevassbu da Sandfloeggi ventet på den eneste fine dagen i påsken 2011, fyllekrangel mellom noen raringer på Sandhaug samme påsken og idyllisk sommerstund med brekende sauer i lia overfor Iungsdalshytta med far i 1991.

    Drømmer jo om å gå på ski fra Frønningen og hjem en gang, men må nok bearbeide den drømmen i løpet av noen år...

    Takk for fin rapport!

    • -
      avatar

      Sv: Milslukern!

      Written by Fjellsamleren 19.05.2016 00:23

      Tusen takk Øyvind.

      Veldig kjekt at du likte den. Opplevelsene dine fra området var også godt skildret. Kan bare forestille meg hvordan det er i Iungsdalen på sommeren. Det må jeg finne ut. Nå kom jeg også på at jeg må svare deg på meldingen du sendte meg.

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.