Da var dagen kommet for Sandsøyas signaturaktivitet: sjufjellsmarsjen. Vi var et lite kobbel som deltok i fjor med stort hell, og if it's not broken, dont't fix it og alt det der. Dermed reprise på oppskriften fra i fjor. Båt fra Bø med Sveinung som kaptein, og oppmøte ca kl 10 på Sandsøya for registrering og iverksettelse av denne marsjen som strekker seg halvannen mil og har sju topper på listen:
Nytt av året var egentlig peakbook sin fortjeneste. Et av de mest fascinerende scenariene man har på denne turen er når man kommer ned mot Dollsteinen. Den toppen er ikke en del av den offisielle turen, men den er derimot på PF100-listen til Sande, som jeg tilfeldigvis samler på, og dermed måtte jeg forsøke å få med meg entouraget mitt til å bli med opp dit. Dette ville åpenbart forkludre tiden, da det er en omvei, men det gikk bra. Og det var, for å si det mildt, INGENTING å angre på. Det var, etter min mening, turens desiderte høydepunkt. Mer om det senere.
I år som i fjor fikk vi litt forskjellige årstider underveis, men det var egentlig fint lite å klage på. Litt nedbør i form av regn tidlig, men senere klarnet det opp, og vi hadde sol store deler av turen. Vi var flinke med påfyll, og erfaring viste seg å være en fordel når vi skulle opp den siste brutale stigningen til topp 6 og 7 (7 og 8 for vår del). Det gikk overraskende greit, og vi var såpass spreke at vi like godt tok å jogget hele veien i mål ned fra siste topp. Tiden ble det den ble, men det som var litt komisk var at Sandsøyas store sønn, Eirik Bringsvor (som for øvrig tok ny rekord i år igjen med syke 1:29:30, holdt på å ta oss igjen. Jeg og Sveinung gav det et halværlig forsøk på å holde han bak oss ned fjellsidene, men det var såklart håpløst. Men likevel hadde folk samlet seg i målområdet for å ta i mot deltakerne i konkurranseklassen (som startet senere, på von noen lurte), og der kom vi to i lett trav med en folkemengde som neppe skjønte særlig mye. Vi kunne såklart løpt i mål med hendene over hodet, men vi valgte å være ydmyke og ikke passere målstreken, gå inn i baren og heller kjøpe oss en velfortjent øl. Jan Tore hadde sluppet litt på tampen men joinet oss for årets første, og kanskje mest velsmakende, øl på terassen på Rosenlund før vi returnerte hjem med båten.
På vei opp til kletten. Det må nevnes at stiene på denne turen er av ganske bedriten kvalitet. Det er vått og gjørmete store deler av runden. Så man må belage seg på å bli våt på beina ganske tidlig. Og det er en fordel å ikke ha glatte sko!
På vei til topp 2 - Kulen - må vi igjennom litt skog. Her møtte vi en mor med sønn som kom til å få en solid utfordring resten av turen. Sønnen var drita lei og ville ikke mer. Her snakker vi om en knapp time av kanskje fem for deres del. Stakkars henne/han :)
Nede fra Kulen så venter en ny transportetappe før oppstigningen på det ordentlige fjellet, Rinden, starter. Her kom sola frem i år som i fjor og man passerer også første drikkestasjon før stigningen.
Kvamsøya og Riste. Begge disse øyene har topper på Sande PF100-lista. Gudene må vite hvordan jeg skal få tatt den på Riste... Det er en ubebodd øy uten kai med det jeg vet.
Vi så mye ørn, og akkurat som det er like fascinerende hver gang å se disse majestetiske fuglene er det ditto irriterende å forsøke å fange dem med mobilkamera.....
På toppen av Rinden møtte vi på en kollega av meg og Sveinung, Helen, som hadde tatt utfordringen vår og hevet seg rundt. Hun knipset et bilde av oss, litt mer signe enn ved oppstart. Her var litt vind på toppen, så vi droppet egentlig matpause her. Det var her vi hadde rasten i fjor.
Uten mat og drikke, og alt det der. Da vi nådde Signalen, som er egentlig en topp på samme platå som Rinden, måtte vi finne frem litt mat. Men det var et kort stopp. Haste videre, haste videre. Mosjonsklasse my ass!
Så til favorittdelen. I det man kommer over kanten så reiser nydelige Dollsteinen seg opp fra havet. Og denne gangen skulle vi ikke bare gå forbi, vi skulle opp til topps!
Her har vi kommet oss ned til foten av Dollsteinen. Vi hadde blitt fortalt av ekspertise at det var en smal sak å finne et sauetråkk til toppen. Men at der kunne være glatt. Begge deler stemte bra.
I det vi passerte denne formasjonen skvatt Sveinung litt til. Man fikk utsikt rett ned i ura, og akkurat her skal man ikke ramle ned. I det jeg kom seilte der for sikkerhets skyld en ørn like under. Det er utrolig flott å bivåne den fuglen ovenfra og ned. Det pleier å være omvendt.
Apropos ørn. Vi skremte en som satt og hvilte på toppen av Dollsteinen også. Den ante nok fred og ingen fare for at noen skulle rote seg opp dit. Så feil kan man ta, til tross for at man er en ørn øverst i næringskjeden. I alle fall så fikk jeg nok et bilde av ørn som neppe kommer til å prege forsiden på National Geographic, men der er jo en flott utsikt også da. Riste i forgrunnen. Stadt i bakgrunnen.
Bilde fra toppen mot Hellandsfjella som er neste topp. I bakgrunnen ser man mot Herøy. Utrolig fint var det her oppe, og ikke minst fikk vi dette særegne naturfenomenet der luftmassene presses opp pga bratte fjellvegger, noe som gjør at det er helt vindstille på toppen. Merkelig, men artig fenomen som funker på mange fjelltopper egentlig.
Jeg og Sveinung hadde planlagt et storveis bilde til sosiale medier der jeg skulle se sint ut fordi vi hadde rota oss opp på en topp som ikke stod på listen for marsjen vi var med på. Det ble morsommmere på planleggingsstadiet enn det ble i praksis. Med Sveinungs "like" etter han kom hjem er vi nå oppe i fem eller noe sånt.
Turen gikk videre, og neste topp på listen var Hellandsfjella. Det er knappestnok noen fjell, men man får en fin tur bort til toppen der med bl.a litt gåing å fjæresteinene. Her er Jan Tore i fint trav. Han droppet Dollsteinen, da han slet med glatte sko. Ergo var han uthvilt og var hare på denne etappen.
Nå glemte jeg å ta bilde av morderbakken dette året. Det er bakken opp til Hornet. Den er bratt. Punktum. Og når man er bra mør i beina etter å ha tråkket i tre timer så er den brutal. Hornet er ikke særlig høyt, kun et par hundre meter over havet, men jaggu merker man hver en meter der altså. Det som er fint med slike elendige bakker er jo at man raskt kommer opp og får utsikt. Her tilbake mot Dollsteinen der vi kom i fra.
Siste toppen man skal stemple inn er Grøntua. Den er ganske lett tilgjengelig og det er ikke mange høydemeterne fra Hornet til den. På dette tidspunktet følte jeg og Sveinung oss spreke og begynte å sette opp dampen. Vi tenkte litt på klokka og tidene fra i fjor, såpass ærlige må vi være.
Etter joggeturen på de glatte stiene ned fra Grøntua ventet endelig målet. Jeg fortalte om scenariet oppe i innledingen. Hadde vi hatt noen falske startnr kunne det blitt stor komedie, sikkert med påfølgende utvisning, og det kan vi jo ikke risikere. Siden vi var innom en ekstra topp i år så beregnet vi oss frem til at vi brukte omlag 3:40 på de syv toppene som er med i marsjen. Sveinung klokket inn på 3:39 i fjor. Bittert. Jeg derimot perset. Konge!
En vakker sommerdag skal jeg komme til Rosenlund og sitte her og drikke utepils helt uten å være sliten i beina. Her er veldig fint her på Sandsøya, og for båtfolket så er det bare å ta turen. Flott gjestebrygge og allting.
Til slutt sender jeg en tanke til mine Salomon-sko som avgikk med døden i dag. De fikk meg nesten til å avgå med døden på vei ned fra skråningen på Dollsteinen pga utslitt såle, og da er det ingen bønn. G-sport kan vente en kunde i nær fremtid.
Før vi gikk i båten spurte Jan Tore meg om det var noen vits å ta med solbriller. "Ja", svarte jeg. Jeg hadde glemt jeg hadde dem med, men så fant jeg dem i det jeg skulle ha siste sjokoladen fra sekken. Tørre klær, varm lue, solbriller, øl i glasset.
Livet!
User comments