Påskesol på Skaget - og en ubehagelig utglidning (23.03.2016)

Skaget var nest siste topp på lista mi over kommende DNT-kampanje i Valdres; 10 kremtopper. Siden kampanjen er tidsbestemt til sommeren, og jeg er lite hjemme på den årstiden, har jeg villet ta alle toppene på ski. Også denne skituren ble foretatt i nydelig vær.

© Ole-Petter Andersen

La i vei med kortfeller og fulgte skispor et stykke, før jeg fant ut at jeg ville "gå rett på" siden skaren var god. Innunder knatten Nordvest for Vesleskag tok jeg en god pause, og nå løyet også vinden helt - deilig! Skiftet til helfeller nå, men det var en halvtime for tidlig. Over et par mindre knatter, før Vesleskaghøgdi. Nå hadde jeg brukt rundt 2 timer, og oppover mot Kringlehøgdi syntes jeg det gikk tungt. Det var pga varmen! Jeg kunne ikke regulere luftinga på beina, og tok igjen ved å brette opp supertrøya på armene, og kaste lue og hansker. Virkelig påskestemning, dette!

Ubehagelig utglidning
Nær toppen på Kringlehøgdi la jeg ruta så vidt rundt sørryggen og over i den brattere østflanken, og krysset meg opp. Litt spenning må man jo ha, men jeg sørget for å ha slakere partier og "nabber" og steiner under meg, om jeg skulle komme på gli, for litt nedi flanken var det meget bratt og langt ned. I ettertid er jeg glad for at jeg tenkte slik; å ha et slakere parti som kan stoppe farta før stupet...
En halvbratt kul på ryggen med en skavl måtte passeres. Her løsnet små flak av fokksnø, og seilte av sted, når jeg tråkket på det. Med ett gled et større skall av kulen, 2 cm tykt, men nok til å slå beina under meg. Stålkantene fikk ikke taket i isen under, nå som det var løsmasse i bevegelse oppå, og jeg seilte utfor og ned knatten, mens jeg lå på den bare høyre underarm som "fender" under meg, og klorte og peste for å stoppe rutsjeturen. Etter en liten seilas på 3-4 meter klarte stålkantene å stoppe farta, sikkert fordi det var et slakere parti her. Adrenalinsjokket var påtagelig, og jeg ble småkvalm. Selv om det fortsatt var noen meter til den seriøse "kanten", var dette en vekker. Armen kjente jeg lite til, men skjønte at det kom til å svi ganske kraftig når blodsirkulasjonen ble gjenopprettet. Au, au!
Den neste halvtimen var jeg preget av denne ubehagelige sklituren, underarmen verket, og jeg droppet planen om å gå rett opp den isete sørflanken til Skaget med stegjern.
Traverserte flanken bort mot Nasen i stedet, men også her ble det isete og bratt og utsatt. Et punkt tok jeg av skia, og sparket trinn oppover i stedet, og unngikk et "ishjørne" med stor helling og langt unnarenn.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Med stegjern til topps
Etter en svipptur utpå Nasen, roet pulsen seg igjen, og jeg fant fram stegjerna, og tok en tidvis og etter forholdene ganske bratt tur opp til Ø2, videre til Ø1, og så opp til toppen av Skaget. Moro å få bruk for stegjerna, jeg har hatt dem med meg på flere av de siste turene.
Sparket trinn helt opp på varden, hvor to karer satt innunder på andre siden og kanskje fikk litt is i håret. Nå kom det en hel familie, så jeg skyndte meg å filme, før jeg returnerte til skiene og sekken.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Retur
Med ski krysset jeg meg ned en iset østflanke på Skaget, til jeg nådde den artige vesle knatten. Her ble dagens andre måltid inntatt i sola. Var spent på forholdene ned skaret sør for toppen, for jeg ville helst utnytte høyden og skli helt ned til Storeskag. Det gikk heldigvis bedre enn fryktet.

Trodde Storeskag var nedlagt, jeg, men kom nå på at jeg har lest noe om gjenåpning for et års tid siden. Tok bilde av hytta, og ble invitert med inn av en ung dame, men visste returen var dryg, og satte heller kursen for bilen igjen.

© Ole-Petter Andersen

Og det var ganske drygt! Heldigvis holdt skaren fint, så det var lett å gli mye og langt, men noen oppoverbakker slipper en ikke unna.
Tilbake ved en nå ganske full vinter-p-plass kl 17, og et hundespann som lagde ufattelig mye lyd, etter ca 7 timer på tur. Gps-en viste en stopptid på 1 time, hvilket egentlig betyr ganske mye bevegelse i dag, og lite pauser.