Vinterbestigning av Bjørndalstraversen (12.03.2016)

Langtur i de alpine Rosendalsalpene

© Endre Myrdal Olsen

Meg og Torjus skulle egentlig ta denne turen i begynnelsen av juni i fjor, men etter å ha gått nærmere 900 høydemetre med ski på ryggen, motvind og regn, måtte vi se oss slått. Vi skulle komme tilbake til neste år.

Helgen 11.03.2016 - 13.03.2016 ble satt av til et nytt forsøk. Siden jeg nå bor i Bodø og Torjus i Stavanger, krever det litt planlegging for å få det til på en helg. Vi var derfor ute i god tid med alt av utstyrsplan, flybilletter, reiserute osv. Jeg tok fly fra Bodø til Stavanger på fredag formiddag. Torjus hentet meg på flyplassen og vi kjørte direkte mot Rosendal. Praten gikk i ett med det samme vi traff hverandre. Kjekt å se ham igjen. Etter et stopp for å handle inn mat til helgen, to ferger og litt påfyll av drivstoff, ankom vi Muradalen klokken 21.00. Teltet ble satt opp på akkurat samme sted som forrige gang. Denne gangen var det heldigvis frost i bakken og stjerneklart. Vi pakket sekkene klare, fikk i oss litt gryterett og satte vekkerklokken på 06.00.

© Endre Myrdal Olsen

Da jeg lå i soveposen, prøvde jeg å la være å ha store forhåpninger. Været var ikke meldt veldig bra, men brukbart. Jeg hadde først og fremst reist så langt for å være på tur med Torjus igjen. Om vi klarte traversen, fikk dette komme som en bonus.

Klokken ringte og vi spratt opp begge to. Alltid like spennende å se hva værgudene har stelt i stand på motsatt side av teltduken. Det var absolutt bedre enn forventet. Litt klar himmel mellom sprekkene i skydekket. Det lover bra. Vi spiste frokost og fikk sekkene på ryggen. Skiene kunne vi ikke bruke her nede. Var nesten helt bart i hele dalen. Snøgrensen så ut til å ligge på rundt 300 moh.

Stien opp til Andersfjellet fra Muradalen starter noen hundre meter nord for Kosaksla og videre opp til Reppa. Herfra går man opp mot den slake sørvestryggen på fjellet.

© Endre Myrdal Olsen

Det var lenge siden vi hadde båret så tunge sekker. De veide nok over 20 kg hver. Melkesyren krøp fort oppover lårene i det vi startet oppstigningen på stien mot Andersfjellet. Merker at jeg har stått mye på ski de siste månedene. Svetten kom også silende. Det gikk til dels radig da kroppen våknet til liv. Høydemetrene ble slukt. På ca 350 moh tok vi på oss skiene. Været var fremdeles lovende. Vi fikk etter hvert utsikt mot Rosendal, som nå badet i morgensol. Det gikk veldig fint å gå med skiene oppover, men litt under tregrensen ved Reppa, bratnet det til og vi måtte av med skiene. Dyp snø gjorde det utfordrende å få dem på igjen. Jeg blir også denne gangen fascinert av den mektige vestlandsnaturen som dette området byr på. Bratt, høyt og langt. Vi tok en liten matpause litt lenger oppe. Vi kom etter hvert inn på sørvestryggen på Andersfjellet. Snømengden her oppe var ikke noe å skryte av. Lite snø og mellomstore skavler. Ikke rart vi ikke fant snø her oppe i fjor. Videre opp til toppen er det slakt og langt. Vi kom omsider til varden og fikk akkurat et lite glimt av traversen før den forsvant i skyene.

© Endre Myrdal Olsen

Vi rant ned på nordsiden av Andersfjellet. Grei nedkjøring her. Opp til høyde 1223 måtte vi av med skiene, men kunne bære dem i hendene på vei opp. Her oppe var det på med skiene og gå så langt opp som vi kom på ryggen til Bjørndalstinden. Vi fant et fint sted hvor vi skiftet om til Stegjern og klatreøkser. På med hjelm og feste ski og staver på sekken. Vi tok også på klatresele, men ventet litt med tauet. Foreløpig var det ikke nødvendig. På ryggen opp til Bjørndalstinden var det mye fersk nysnø. Tungt å gå i. Denne ryggen bød ikke på mange store vanskeligheter. Et par opptak som var litt vanskeligere enn resten, men ikke noe som skal være til hinder for noen. Eggen smalnet litt til på slutten og det ble eksponert på sørsiden. Grei snø oppover eggen. Litt god is og frossen mose som var deilig å sette øksene i.

Siste del av oppstigningen til toppen av Bjørndalstinden var trasking i dyp snø. Det var tett tåke her oppe, men vi så plutselig varden. Det blåste sur vind så vi stod ikke lenge her. Det var fremdeles langt igjen. Et lite øyeblikk ble det klarvær og vi fikk plutselig øye på Inste Laurdalstind.

Vi fant en fin og hard snørenne som var fin å klyve ned. Lenger nede så det utfordrende ut, men vi fant en stor snøskavel som førte ned mot et nyt snøfelt. Tau følte vi fremdeles ikke for, men enkelte kan synes at nedklyvingen fra Bjørndalstinden er for eksponert til å gjøre uten sikring eller rappell. Det var en fin blanding mellom lett vindpåvirket pudder og is. Lett klyving på et stort snøfelt opp til knausen nordøst for Bjørndalstinden. Tok jevnlige mat og drikkepauser på veien. På vei ut mot eggen til Juklavasskruna var det mye traversering på snøfelt. Vi la merke til et væromslag. Nå hadde tåken blitt tettere og vi mistet mye sikt. Vi kunne heldigvis se store deler av eggen og konturene av fjell, hjalp oss å finne veien videre. Vi kløv opp på eggen, men kom til et punkt som ikke kan ha vært bredere enn 30 cm på det smaleste. Veldig eksponert på sidene. Jeg vurderte å sette meg på ræv. Eggen videre så grei ut, men det var for smalt til at vi kunne gjøre dette usikret. Vi besluttet derfor å snu og traversere før vi fant en annen vei opp på eggen. Det viste seg at vi skulle traversere langt og lenge. Eggen mellom Bjørndalstind og Juklavasskruna byr på flere store hamre. Torjus hadde gått turen i høst og foreslo at vi heller skulle traversere et stykke på sørsiden til vi var kommet forbi alle de utsatte punktene og heller skrå opp på eggen senere. Det hadde de gjort i sommer. Det var nok lurt av oss. Det ble en lang travers i bratt terreng i sørsiden.

© Endre Myrdal Olsen

Det var eksponert og bratt. Sikkert 60 grader på det bratteste og stort sett puddersnø. Litt god is innimellom, men lite av det i dette partiet. Vi gikk fremdeles usikret. Vi var nøye med fot og øksplassering og gikk i et tempo der vi hadde kontroll. Vi følte oss trygge, men å skli kunne endt med et langt fall. Kanskje i verste fall helt ned i Bjørndalen. Vi følte oss likevel komfortabel under traverseringen. Vi kunne sette solide spor i den dype snøen. Det var bedre da vi kom til partier hvor det hadde gått ras. Her var det hard skare og til dels våt is som slukte bladet på øksene. Personlig ville jeg hatt med meg snøbolter og snøanker om jeg skulle gått her igjen. Det hadde vi ikke denne gangen.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg gikk først og Torjus fulgte på. Jeg så plutselig en fin rute opp til eggen. Jeg startet å klatre opp. Kom etter hvert til et fint dieder med deilig våt is. Den følelsen er så digg. Øksene og stegjernene satt som superlim. På en liten steinhylle stoppet jeg opp. Torjus kom opp og vi så etter videre muligheter. Jeg hadde vært litt for ivrig og gått opp på eggen for tidlig. Klokken var nå blitt 15.30. Vi hadde brukt lenger tid enn vi hadde trodd. Vi måtte klyve ned på snøfeltet igjen og fortsette å traversere i sørsiden. Da snøfeltet snart tok slutt, tok jeg på ny sjansen å klyve opp på eggen. Ruten opp, bad på litt miks. Snø, stein, mose og is. Fin klatring. Et siste bratt parti opp på eggen. Dette var nærmest en liten hammer som var dekket med pudder. Vi kom oss fint opp. Nå gikk vi videre på den smale eggen. Sinnsykt kult. Veldig eksponert på begge sider. Tåken over Juklavasskruna lettet et lite øyeblikk. Det var heftig å se den majestetiske toppen. Det føyket godt på eggen og da vi kom til det som betegnes som cruxet, måtte vi tenke litt. Dette er en liten hammer på ca 2,5 meter. På andre siden er eggen meget smal. Jeg traverserte inntil den på nordsiden. Fant et fint hook for øksen, matchet og satte beina pent på eggen. Torjus valgte å klyve seg ned fra den etter at jeg sa han kunne klare det når jeg stod på nedsiden.

© Endre Myrdal Olsen

Begge var over og nå trasket vi videre før vi kløv siste del opp til toppen av Juklavasskruna. Enkel klyving på litt skare og snø. Vi tok på varden og gikk et lite stykke til fots på eggen videre retning øst, før vi tok på skiene. Det blåste kraftig her oppe og vi hadde null sikt. Topplatået på østsiden av Juklavasskruna er veldig flatt. Jeg tok fram GPSen og vi besluttet å bruke den aktivt til vi fikk sikt. Vi var nå totalt desorienterte. Jeg gikk konstant med den i hånden her oppe. Jeg førte oss inn mot ryggen til Juklavasstind, men det var en misforståelse. Det var ikke den toppen vi skulle over. Vi skulle over Hestabotnpynten. Jeg hadde bare fått for meg at Juklavasstind var toppen vi skulle over først. Vi måtte derfor snu og gå litt tilbake. Sporene våre hadde allerede føyket igjen. Jeg nistirret i GPSen og gav Torjus instrukser om retningen han skulle følge. "Litt mer høyre" "Vi må litt mer mot ventre nå". Ja. En GPS er gull. Vi tenkte på det begge to. Hadde det ikke vært for den, hadde vi måttet ta fram vindsekken. Mtp stup og skavler på både nord og sørsiden, er det ikke snakk om å vase her oppe i null sikt og uten retningssans.

© Endre Myrdal Olsen

Vi kom inn på ryggen mot Hestabotnpynten og tok igjen av skiene. Frem med stegjern og isøks. Så forsvant siste matbit og slurk med vann. Snøen var passe dyp og Det gikk radig bortover ryggen. Vi kom under tåkehavet også. Vi synes begge at klatringen opp til Hestabotnpynten så heftig ut. Da vi sto på nedsiden, bestemte vi oss for å droppe å klatre opp der. Vi ville komme ned til Myrdalsvatnet før mørket tok oss igjen. Det var allerede på vei til å bli skumring. Vi valgte da å heller stå på ski ned til Juklavatnet. Klatringen opp søreggen til Hestabotnpynten skulle tydeligvis være grei på vinteren ifølge toppturboken for sørvestlandet, men det så ut som bratt svaklatring og mye drytooling. Vi måtte derfor sikre opp dit. Det er tidkrevende og tid vi ikke hadde for øyeblikket.

© Endre Myrdal Olsen

Vi skiftet om til ski igjen. Nedkjøringen til Juklavatnet var hard og skarete. Jeg klarte å kløne det til ved å hekte den ene skien i en skavel. Det resulterte i trynings og jeg mistet skien, som selvsagt fortsatte ned mot vannet. Den stoppet heldigvis av seg selv og Torjus passet på den til jeg kom ned. Fra Juklavatnet var det en liten oppstigning på ryggen sør for høyde 954. Her kunne vi endelig få en litt lengre nedkjøring. Det var mye skavler, men ser for med at denne siden er bra med god snø. Lenger nede ble føret bedre, og vi kunne ta noen bedre svinger. Vi fulgte Myrdalselva og fikk stoppet for litt påfyll av vann før vi kom ned til Myrdalssætret. Her var en liten hytte. Nå regnet det, og vi hadde fremdeles en lang marsj igjen. Bare Myrdalsvatnet er 3 km langt. Hittil hadde vi brukt 12 timer. Tok på fellene og satte i marsj over vannet. Vi holdt vannkanten hele tiden, for sikkerhets skyld. Knirket og braket litt i isen til tider, men etter en lang vinter, er nok denne isen solid i en god stund til. Det ble mørkt. Det regnet og det var en slags idyll å gå her nå. Jeg trives godt med å gå i mørke. Det er en sjarm med det.

© Endre Myrdal Olsen

Etter langt om lenge var vi over vannet og kom ut på anleggsveien. Nå var det ca 4 km til Kletta, som var stedet hvor hovedveien starter og anleggsveien slutter. Fremdeles bra med snø på anleggsveien. Det gikk derfor radig med ski. Vi hadde vært våt i mange timer og begynte å kjenne antydninger til blemmer under beina. Vi tok til slutt av fellene og fikk god fart nedover veien. Litt staking innimellom. Snøen minket jo lenger vi kom ned og plutselig rant vi rett ut på grusen. Her var det slutt på skiføret for i dag og de ble hengende på sekken resten av turen. Vi var like overfor en eiendom med et hus med masse lys. Vi hadde ankommet Kletta. Vi var sliten og sultne og det var fremdeles ca 3 km til vi var inne i Muradalen og teltet. Kun asfaltvei igjen herfra. Vi bestemte oss for å ringe på og høre om muligheter for skyss. Til tross for at det var lørdag kveld, var terskelen for å ringe på, lav. En gammel dame åpnet og det viste seg at mannen hennes var en tidligere brefører på Folgefonna. Han gledet seg stort over å se to unge menn som stod kliss våte på trammen hans og hadde gått Bjørndalstraversen. Han kjørte Torjus opp til teltet og bilen. Torjus kjørte deretter opp for å hente meg. Vi valgte å bruke egen bil til alt utstyret. I mellomtiden fikk jeg komme inn og ble servert et glass Pepsi. Herlig. Ikke nok med det. Da Torjus kom, fikk vi tilbud om middag. Dette kunne vi ikke takke nei til. Konen dekket bordet og satt fram nydelig lasagne, salat, rundstykker og brus. Snakk om luksus. Vi nøt maten men vi snakket med den eldre breføreren om tidligere turer. Vi takket så mye vi kunne for gjestfriheten og maten og ønsket dem en fin kveld videre. Tenk om alle bare var som dem.

Vi lesset utstyret i bilen og kom oss opp til teltet. Var jammen digg å få på tørre og varme klær. Teltet hadde selvsagt kollapset av alt regnet og lå nå der å druknet i alt vannet. Helt lik situasjon som forrige gang vi hadde telt der. Er det for mye å be om at den plassen skal være tørr neste gang?

I teltet ble det feiring med chips, øl og brus. Det ble en tidlig kveld og vi sloknet med en gang vi la oss i soveposen. Det var heldigvis ikke blitt vått i innerteltet. Vi sovnet med et smil om munnen. Vinterbestigning av Bjørndalstraversen var et faktum. Dagen reiste vi tilbake til Sandnes. Her fikk jeg endelig møte Maren, kjæresten til Torjus. Jeg overnattet hos dem til mandag morgen. Da var det opp kl 05.00 for å fly til Bodø. Så var det rett i forelesning. Tusen takk for den fete turen Torjus.

Film fra turen

GPS

Start date	12.03.2016 07:21 (UTC+01:00)
End date	12.03.2016 18:07 (UTC+01:00)
Total Time	10h 45min
Moving Time	5h 14min
Stopped Time	5h 31min
Overall Average	1.3km/h
Moving Average	2.6km/h
Distance	13.7km
Vertical meters	1,802m

Delen av GPS-sporet som omfatter strekningen fra Juklavatnet til Kletta ble slettet av ukjent grunn.