Endelig tur utenfor lekeGrinda(ne) (09.03.2016)

Videopanorama fra toppen av Grindane:

Denne rapporten kunne alternativ hett "Grindane med 4 slovakiske damer", og ville kanskje pirret eventuelle nysgjerrige lesere i noe sterkere grad.

Vel, vi får ta det fra begynnelsen: Endelig lå det an til en vindstille solfylt dag vest i fjellet, og jeg stundet etter å komme litt ut fra det lokale turområdet og få litt skikkelig Jotunblikk. Tok av mot bomvei mot Helin, men stusset da bomkassa var helt nedsnødd og at det ikke var brøytet noen lomme til å stoppe i. Kjørte derfor videre, og jammen har de ikke fått automatisk bom høyere oppe. Kun kort var mulig her, og jeg så en slovakisk bil som sto parkert like før bommen. Eierne skulle jeg snart stifte bekjentskap med. 70 kr for passeringen inkluderer en dags parkering også.

Sola varmet tross 10 minusgrader ute, mens jeg gjorde meg klar for skituren. Satte kortfellene på skia, og kl 11.30 var jeg i vei, med en varmende sol midt i ansiktet oppover i skiløypa - nydelig!

Skiløypa går først litt i gal retning, men så kom jeg inn på Grindatjern-sporet, som er en rundløype på 8,5 km. Her var det ikke nypreppa, men noen så ut til å ha gått foran meg, så jeg kunne holde bra fart og slippe å brøyte.

© Ole-Petter Andersen

Snart så jeg at det var noen damer, og når jeg møter damer i fjellet er de nesten alltid fra Bergen. Derfor ble jeg litt overrasket da de svarte på gebrokken engelsk. En høy, slank, blond dame i 30-åra, flatbrystet som en spekefjøl, men med himmelblå øyne hadde tydeligvis de beste språkkunnskapene, og førte stort sett ordet. Hun minnet aldeles ikke om hva jeg tenker når jeg sier østeuropeer, men kunne vært - nettopp bergensk! De ble svært begeistret over at jeg skulle samme vei som dem, for de var uten kart og kompass, men hadde fått en enkel turbeskrivelse nede på hotellet, hvor de bodde. Men veibommen ville ikke ha kortet deres, så de hadde måttet gå helt fra den, stakkars.

Jeg sa de kunne følge sporene mine videre, og la i vei. Ønsket ikke noe nærmere bekjentskap, da de virket å gå ganske langsomt. De hadde moderne rando-utstyr alle sammen. Snart forlot jeg sporet, og da begynte tråkkinga. Du verden, her var det 15-20 cm med pudder, og farten sank kraftig. Jeg skjønte det nok ble arbeidsomt å ta seg opp i dag.

Etter en stund ble jeg innhentet av hun som virket som lederen av de fire damene; en liten rund og blid dame med elendig engelsk, og som minnet meg om Teskjekjerringa. Hun hadde gått fra de andre, og lurte på om jeg ønsket tråkke-hjelp eller noe? Jeg takket, men fortsatte likevel først. Var redd tempoet skulle synke. Da stigningen opp mot skaret for alvor begynte, varmet sola slik at det kladdet. Å, nei hvor det kladdet! Det ble et blodslit å tråkke spor, og de andre damene tok sterkt innpå. Til slutt, 50 m under skaret, måtte jeg stoppe og hvile litt, og da ble det litt snakk igjen. Jeg fortalte om min og Øyvind Brekkes tur til Tatrafjellene, og om forsøket på Gerlakowsky Stit, og jammen kjente de ikke til Pavol Kuna, fjellføreren vår!

Da jeg fortalte om at vi ble stoppa av slovakisk politi, og fikk en bot så lav at jeg måtte skjule tilløp til latter, for ikke å fornærme politimannen, lo tre av dem hjertelig godt. Blondinen med de himmelblå øynene gjenfortalte tydeligvis historien for Teskjekjerringa, for snart brøt også hun ut i latter så hun ristet.

De gjorde ingen mine til å gå videre, så jeg spurte dem om ikke de kunne tråkke først nå, da jeg var dyktig sliten av arbeidet. De hadde heller ikke problem med kladding under skia, av en eller annen grunn. Jo, da, det var ikke noe problem. Dermed gled jeg inn i rekken av jenter, og fikk en mer behagelig reise videre oppover.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Rando-damene holdt en styggelig bratt profil oppover, og nå hadde kladdinga stoppet. Med kortfeller sakket jeg akterut, og måtte stoppe og skifte til helfeller. Jeg var ganske pumpa, og fryktet migrenen, men helfellene gjorde jobben sin, og snart passerte jeg slovakerne. Like før toppen stoppet jeg, og ventet til en av dem kom opp, og fortalte at hun skulle få æren av å gå de siste meterne først - noe hun tydeligvis syntes var søtt og morsomt.

På toppen blåste det litt, og oppholdet ble ikke så behagelig som jeg hadde forventet. Damene ville på død og liv ha meg med på gruppebildet sitt, og kalte meg "fjellføreren deres" og flirte og lo. "Blondie" tok bilde av meg med mitt kamera, før våre veier skiltes.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Klokka var alt halv fire, men jeg ville ha en liten tur ut på Veslegribb, for der var jeg ikke sist gang. Tok farvel med østeuropeerne, og regnet ikke med å se dem seinere, da de hadde randoutstyr. Skled ned til Veslegribb, og fotograferte i kulda:

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Krysset meg så nedover noenlunde der vi hadde gått opp. Pudderet dekket skarpe steiner så jeg ikke så dem, og en rekke nye dype riper ble risset inn i skiene mine, æsj! Nesten helt nede, så jeg noen ligge i snøen og bakse noe aldeles vederverdig. Det var Teskjekjerringa som var gått skikkelig overende, og sleit med å finne ut hva som var opp og ned her i verden. Jeg måtte hjelpe til med en isete binding, og kjørte så i forveien videre for å fortelle de andre, som sikkert venta et stykke borti lia. Ja, da, der kom Blondi gående oppover mot meg, men snudde da hun så meg, og jeg kunne berolige dem med at siste dame var underveis nå.

Ny avskjed, og nye hjertelige og varme takksigelser for at jeg hadde ført dem til topps! Hyggelig.

Det gled trått tilbake, og jeg måtte gå diagonalgang flere steder der terrenget hellet lett nedover, og nå forsvant sola også, og med den varmen.
-13 målte jeg nede ved bilen. Jammen unngikk jeg migrenen på kvelden også - helt utrolig!

Gps-en gikk tom for batteri på returen. Fulgte imidlertid samme vei tilbake.