Riššavárri (27.02.2016)
Written by hmsv1 (Hannah Vickers)
| Start point | Indre Nordmannvik |
|---|---|
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
| Map |
|
| Ascents | Stáulavárri (1,251m) |
27.02.2016  |
|---|
Kvelden før lørdag hadde vi oppmøte på Sørheim Brygge i Lyngseidet for å bli kjent med andre deltakere på skredworkshopen og planlegge lørdagens tur. Vi hadde i utgangspunktet fått fem turforslag fra instruktørene, og en av dem var Daltinden. Denne turen hadde jeg opprinnelig hatt lyst til å gjennomføre da jeg visste at det var en fin og lang(ish) tur. Dessverre var vi bare to stykker som ville dra til Daltinden og vi ble bedt om å bytte til en av de andre turene pga for få deltakere på denne turen. Så jeg bestemte meg for å bli med på turen til Rissavarri. Vi var til slutt en gruppe på 8, nok en gang med en aspirant instruktør og en skredinstruktør. Vi brukte over en time på å bli enige om hvilken rute vi skulle gå opp og kjøre ned, men det tok en del tid da vi var ulike folk i gruppen som hadde ulike ønsker om hva vi ville fokusere på (mtp skredfarevurdering) og hvor bratt vi ville kjøre ned. Noen ville grave masse og se nærmere på snødekket, lagdeling og utføre stabilitetstester mens noen andre (inkl. meg selv) ønsket å ikke grave så mye på turen og heller fokusere på sporlegging, gode rutevalg og ferdselsmønster i brattere terreng. Normalruten opp Rissavarri byr ikke på bratt terreng men har noen små brattheng underveis som man må kanskje ta hensyn til om skredfaren er betydelig nok.
Uansett, på lørsdagsmorgen kjørte vi til fergekaia på Lyngseidet og tok båten til Olderdalen. Mens vi var på båten ble gruppen delt opp uten at alle ble spurt om de var enige med gruppeinndelingen. Jeg og Johanna, som havnet i samme gruppen som meg, skjønte med en gang at dagen ikke kom til å bli så veldig artig. Fra Olderdalen kjørte vi videre til Indre Nordmannvik og parkerte bilen ved en gammel butikken. Det var en kald start på dagen igjen, kanskje ikke like kald som dagen før men likevel var vi i skyggen og det blåste en sur vind fra øst gjennom Nordmannvikdalen. Planen var å følge sørvestryggen stort sett hele turen opp, men først måtte vi finne en rute gjennom den jævlig tett skogen. Den andre gruppen hadde startet litt før oss og allerede tråkket spor så vi benyttet dem (etter hvert) og begynte å jobbe oss oppover. Stedvis var det ridiculously tett med trær men det gikk over til glissen skog etter noen hundre høydemeter. Tempoet var veldig rolig og jeg fikk ikke behov for å ta av dunjakken før vi hadde kommet oss et godt stykke oppe. Koselig å ikke svette, men jeg synes det ble altfor mange unødvendige pauser før vi endelig kom oss over tregrensen og opp til et punkt på ryggen hvor den andre gruppen hadde stoppet for en ordentlig pause og hvor vi kunne se videre oppover. Nå var det allerede nesten midt på dagen og noen i gruppen var sulten og ville også stoppe igjen for å spise. Selv om jeg hadde regnet med en hel dag på fjellet med en del diskusjoner and pauser, var tålmodigheten min allerede raskt på vei nedover.....
Likevel, vi gikk et lite stykke videre på ryggen før vi fant et passende sted å ta lunsj og her var det ikke så verst å nyte sola. Etter lunsjen ble det graving da noen av de andre ville se etter det vedvarende svake lag, noe som vi fant ca. 90cm nede i snødekket, men dette var stort sett vanskelig å påvirke pga de harde lagene liggende over det. Jeg husker ikke hvor lenge vi brukte der, men som en som liker å komme seg opp på fjelltopp på en finværsdag, virket det veldig lenge før vi begynte å tusle oppover igjen. Kort oppsummert, den neste korte bakken tok lang tid og vi etter hvert skjønte at vi ikke skulle rekke å nå toppen før vi hadde tenkt å snu for å kunne ha nok tid til å kjøre ned og rekke ferga tilbake til Lyngseidet. Ihvertfall ikke hvis vi fortsatte å gå i det tempoet som vi gikk. En av gruppen hadde fortsatt lyst for å grave mer (herregud nei....) men som et kompromiss bestemte vi oss for å bare gå så langt vi kunne. Friheten kom i form av den andre gruppen da vi traff dem på ryggen. Johanna og jeg fikk lov til å slenge oss med dem mens de andre snudde og kjørte ned. Til slutt ble det en effektiv tur mot toppen men vi innså at vi kom til å snu litt før da klokken bikket kl.15.15. Likevel, jeg var bare kjempeglad for at vi hadde kommet et godt stykke lenger og i et fornuftig tempo. Nå var det fint pudder og en artig skogskjøring å glede oss til......
Fint skiføre ble det, men underlaget består av gammel vindskare og var ganske bølgete, så stedvis ble det litt ubehagelig å kjøre i høy fart nedover da vi traff dette i hver eneste sving til tross for at det lå fin puddersnø oppå. Derimot var det også veldig deilig puddersnø, særlig da skogen nærmet seg og jeg er takknemlig for at vi ikke måtte takle den tetteste delen av skogen på gjennomslagsføre :) Til slutt trengte vi ikke så mye tid for å kjøre ned og vi hadde masse tid før ferga ankom, så vi kunne kommet oss helt til toppen om vi hadde gått bare 10 minutter lenger. Typisk. I konklusjon, dagen hadde ikke vært like nyttig som jeg kunne ønsket meg, men skikjøringa, utsikten og gjengen vi kjørte ned med var en god trøst.
User comments